I møte med de økonomiske konsekvensene av Koronaviruset, trekker myndighetene feil lærdommer fra feil krise. Mer radikale tiltak kreves for å forhindre økonomisk kollaps.
Napoleon sa om Louis den 16. at han ville vært en utmerket konge i normale tider. Men under en revolusjon var han verdiløs. Det samme kan si om Erna Solberg: Soldronningen for de gode tider, som helst sitter stille i båten og håper at alt går bra. Men når krisen kommer, kommer hennes regjering til kort.
En vesensforskjell fra finanskrisen i 2007-08 er at myndighetene nå implisitt vil redusere økonomisk aktivitet til et minimum, for å stanse spredningen av koronaviruset. Fra et folkehelseperspektiv, som under en pandemi naturligvis trumfer økonomiske hensyn, gir det mening.
Utfordringen er å forhindre at det villede fallet i økonomisk aktivitet blir midlertidig og ikke irreversibelt. Det er lettere sagt enn gjort. Uavhengig av om korona-pandemien tiltar eller avtar herifra, må vi vente en bølge av konkurser, permitteringer og masseoppsigelser i næringslivet. Også mange solvente bedrifter vil rammes og felles. Flere av dem vil trolig ikke komme seg opp igjen.
“Kick the can down the road”: Kapitalstrukturen må settes på pause
Cluet for å forhindre at den økonomiske kollapsen blir permanent ligger i å, for å si det litt banalt, sette kapitalstrukturen på “pause”. At 2020-regnskapene for bedrifter i Norge og verden over kommer til å bli dyster lesning, er allerede et faktum, som det er lite å få gjort med.
Det man derimot må, og potensielt kan oppnå, er å forhindre at blodrøde regnskaper får sine sedvanlige effekter på bedriftenes balanser, i form av nedgang i likvide midler, økning i kortsiktig gjeld og svekket egenkapital.
Kun staten kan klare dette. Om bedriftene nå skulle handlet rasjonelt etter sin smale egeninteresse, vil det bety å sette alle kluter til for å redusere kostnadsbasen, for å tilpasse seg en ny realitet med drastisk svekket etterspørsel. Fra et samfunnsøkonomisk perspektiv er det verst tenkelig scenario. Bedrifter kan skalere ned raskt, men det vil ikke nødvendigvis gå like raskt, eller være like enkelt å skalere opp igjen, når pandemien forhåpentligvis har gått sin gang. Om ikke myndighetene kommer med radikale tiltak vil koronaviruset bli katalysatoren som sender verdensøkonomien ned i en ny balance sheet recession, og potensiell depresjon som det vil ta mange år å lege sårene fra.
Manglende fantasi
Solberg-regjeringens økonomiske kriserespons bærer vitne om manglende kreativitet og fantasi. Det er langt fra John Maynard Keynes til Jan Tore Sanner. Som Gard Michalsen påpeker i E24, er regjeringens respons for lite og for sent.
Som i 2007-08 setter myndighetene, i Norge så vel som i andre land, igjen for mye lit til at sentralbankene og bankvesenet skal løse krisen. Å tro at massiv likviditetstilførsel fra sentralbankene til bankvesenet skal “kanaliseres” videre til næringslivet og husholdningene er like naivt i dag som det var i 2008. Lærdommene fra finanskrisen og årene siden sier ettertrykkelig at kvantitative lettelser pumper opp prisene på aksjer, obligasjoner og eiendom, men i langt mindre (om noen) grad lykkes å stimulere til økonomisk vekst som kommer små- og mellomstore bedrifter eller vanlige husholdninger til gode.
Likevel følger sentralbankene nok en gang samme oppskrift. Federal Reserve i USA, Bank of Japan, Bank of England og Den europeiske sentralbanken har alle de siste dagene varslet nye likviditetstiltak på flerfoldige hundre milliarder av dollar. Kanskje kan det dempe fallet på børsene, men det vil gjøre lite for å stagge det økonomiske utfallet av koronaviruset.
Solberg-regjeringens 100 milliarder kroner til to nye lånetiltak havner i denne kategorien. Et overskriftstall som høres imponerende høyt ut, men som har liten substans. “Big hat, no cattle”, som de sier i Texas.
Å tro at 50 milliarder kroner i lånegarantier til SMB-bedrifter vil ha noen materiell og umiddelbar effekt for SMB-bedrifter som nå befinner seg i en prekær likviditetssituasjon, er nesten et hån og viser bare hvor fjern og Solberg-regjeringen er fra næringslivet. Og hvilken overdreven tiltro regjeringen har til bankvesenet.
Det vil ta månedsvis før dette programmet gir utslag i nye lån til hardt pressede bedrifter. Kvoten på 50 milliarder vil neppe fylles opp, og isåfall vil det trolig skje i form av lån til bedrifter som uansett ikke trenger det.
Likeså vil de 50 milliarder kronene lovet til gjenetablering til Statens obligasjoner trolig ta flere måneder, og være til liten nytte for å løse den akutte krisen.
Bankvesenet må stille opp
Det finansielle systemet som kapitalismen hviler på, er et korthus som vil kollapse dersom det trekkes mer kreditt ut av systemet enn det som tilføres av ny kreditt – George Soros skriver godt om dette i finansklassikeren The Alchemy of Finance.
For å forhindre at en slik kollaps utløses av COVID-19 er det mest innlysende og nærliggende myndighetene kan bidra med ikke å tilføre ny kreditt, men å gi næringslivet og husholdningene fritak fra å tilbakebetale eksisterende gjeld.
I tillegg til å utsette betalingsfrister av ALT av skatter og offentlige avgifter inntil videre, bør staten innføre et moratorium på låneavdragsbetalinger for bedrifter og husholdninger – slik Italia allerede har gjort og Nordea har gitt sine boliglånskunder tilbud om på eget initiativ. Dette bør dog ikke overlates til hver enkelt bank, men vedtas ved statlig dekret.
Dette er også til bankvesenets beste. Å opprettholde business as usual med betalinger av avdrag (og renter) i en situasjon som denne, er sikreste måte å sende økonomien ned i en deflasjonsspiral. Det eneste som kan redde næringslivet, og bankvesenet, er “extend and pretend” i massiv skala. Forleng lån, utsett rente- og avdragsbetalinger, lat som at det kommer til å bli tilbakebetalt i fremtiden. Men ikke nå.
Banker liker å snakke om hvor mye de bryr seg om samfunnet, så hvis de vil motbevise skeptikerne som (ikke uten grunn) mener at bankvesenet er en samfunnsfiende, så er øyeblikket nå.
100 milliarder til folket
Om det er en tid for helikopterpenger, så er det nå. Istedenfor å fortsette å tro at likviditetstilførsel til bankvesenet skal gjøre folket rikere – tross 13 år av fraværende bevis på at det fungerer – hvorfor ikke bare gi penger til folket direkte? Ved at sentralbanken debiterer kontoen til alle privatpersoner med konto i norske banker. I normale tider ville et slikt tiltak vært helt hinsides, med en inflasjonsrisiko som er høyst reell. Men nå er det desperate tider, som krever radikale tiltak. Dessuten, om det er noe 13 år med kvantitative lettelser har vist, så er det at inflasjonen som det var grunn til å frykte, har latt vente på seg. Tvert imot er risikoen nå deflasjon – den 9. mars bikket hele den amerikanske rentekurven under én prosent – mer enn inflasjon.
100 milliarder kroner i helikopterpenger, ville gitt 18.630 kroner hver til Norges 5.367.580 innbyggere, (gitt at alle har en bankkonto). Eller drøye 40.000 kroner per gjennomsnittshusholdning. Det burde være adekvat til å hjelpe husholdninger, som enten i form av inntektsbortfall eller ekstraordinære utgifter, er blitt satt i en presset likviditetssituasjon av koronaviruset. I tillegg vil det ha en mer umiddelbar stimulerende effekt på næringslivet, enn lånetiltak som avhenger av bankvesenets (diskutable) dugnadsånd.
Risikoen er verdt å ta, og får håndteres senere. I en ekstraordinær situasjon som denne er det eneste riktige å “kick the can down the road”. Stopp pandemien først. Det er ingen grunn til å bekymre seg for de langsiktige konsekvensene av “uansvarlig” økonomisk politikk, hvis, for å parafrasere Keynes: “in the short run we are all dead”.
Så nå er det på tide for Erna Solberg å komme seg opp på hesten og svinge pisken (mot bankvesenet). Denne krisen krever en Napoleon, ikke en Louis XVI.
MarkusReitan 