Alternativ Nyttårstale

Når Norge nå går inn i det nye tiår, er det fare for at landet har sine beste dager bak seg.

Joda, for all del, det går fortsatt godt i Norge. De fleste nordmenn nyter en levestandard som er langt høyere enn de fleste europeiske land, for ikke å snakke om verden forøvrig. I desember slapp FNs utviklingsprogram sin årlige Human Development Report, hvor Norge nok en gang var å finne på topp – noe vi ofte lemfeldig oversetter til at Norge er «verdens beste land å bo i».

Vi er heldige som sitter på skuldrene til våre vise forfedre som sørget for at oljeinntektene fortsatt strømmer inn til statskassen. Som holder hjulene igang i vårt senkapitalistiske og spissborgerlige samfunn. Vi slår oss på brystet over egen fortreffelighet, mens vi beleilig ignorerer at den «høye produktiviteten» i norsk arbeidsliv som vi skryter så mye av, er lite mer enn en oljesmurt statistisk illusjon.

Kontrasten mellom Erna Solbergs nyttårstale og statsministeren på andre siden av Nordsjøen har vært slående. Siden han vant en overveldende majoritet over Jeremy Corbyns marxistiske inkarnasjon av Labour-partiet før jul, har Boris Johnson brukt dagene på å banke inn et enkelt og positivt budskap om å «Get Brexit Done» og spilt opp Storbritannias særegne styrker og muligheter i en ny æra, med gjenetablering av selvstyre fra London, frigjort fra Europakommisjonens hemmende åk.

Det første landet Erna Solberg i sin nyttårstale derimot, var Malawi. Med ett var det klart at dette var talen til en globalist. Mer rettet til byråkratiet i Oslo og Brüssel, enn til det norske folk. Det tok ikke mange minutter før min mor sovnet i sofaen.

Erna Solbergs tale vitnet om et slitent regjeringsprosjekt, tappet for vitalitet. Uten noe politisk prosjekt for nasjonen Norge, annet enn å klore seg til makten.

Valgseieren for de borgerlige partiene i 2017 var en pyrrhosseier. Istedenfor en lyserød regjering under tåkefyrst Jonas Gahr Støres vinglete ledelse i dag, ser det økende sannsynlig ut med full borgerlig oppsmuldring ved neste stortingsvalg og et blodrødt sosialistisk flertall med Bjørnar Moxnes som «kingmaker» i 2021.

Prisen for tankesmedenes våte drøm om en borgerlig storkoalisjon har vært for høy, all den tid regjeringen uansett ikke har brukt sitt styringsmandat til å føre en ambisiøs borgerlig politikk, utover en feilslått sentraliseringsreform som oppnår lite annet enn å røske opp det norske samfunnets etno-geografiske og kulturhistoriske bindevev. Samtidig som offentlige kostnader har skutt i et tempo som neppe ville vært høyere selv med kommissær Moxnes ved spakene i kongens finansdepartement.

Erna Solberg alene kan ikke lastes med hele ansvaret for den borgerlige stagnasjonen. Hun leder et håpløst prosjekt, som kun lar seg opprettholde gjennom å løse hver eneste politiske konfrontasjon innad i regjeringen i med økte bevilgninger til særinteresser.

Solberg er den rake motsetning av Støre. Støre kan holde vidløftige taler om politikk i det abstrakte, men er hverken autentisk eller troverdig uten manus. Solberg er det omvendte. Hun svarer godt og naturlig for seg på stående fot – senest etter Ari Behns begravelse sist fredag. Når Solberg derimot tvinges til å holde en formelt regissert nyttårstale i statsministerboligens dystopisk-modernistiske stue, virker hun derimot overdrevent «skriptet» og kunstig, og prater mye langsommere og mer krampeaktig enn det faller henne naturlig. Da er det ikke lenger kommunalministeren Erna som taler, som er mer interessert i norske forhold og nordmenns ve og vel, men den nye Globalist-Erna, som er mer opptatt av å få Norge inn i FNs sikkerhetsråd for å spille storkar på den internasjonale scene. Det er synd for Norge og nordmenn.

Statsministeren blir spilt dårlig av apparatet rundt henne i både embedsverket og partiet hennes – som begge agiterer for å få Norge inn i den europeiske union bak ryggen til det norske folk. Et folk som ettertrykkelig har sagt «nei, takk» to ganger. Det kan iblant virke som at krefter i Høyre allerede har kastet Erna under bussen – slik det skjedde med Margaret Thatcher i hennes siste periode, også i stor grad relatert til Europaspørsmålet – i påvente av maktkampen det ligger an til etter valget i 2021.

Vi kan allerede se konturer av en «borgerlig borgerkrig» mellom, i Steve Bannons ord, «nasjonalister» og «globalister». Partiet Høyre, og i særdeleshet den nye generasjonen av politikere uten erfaring hverken fra næringsliv eller ekte arbeidsliv, består av stadig flere globalister. Men stadig færre velgere. Dette skaper et vakuum i norsk politikk, som hittil kun Trygve Slagsvold Vedum har vært interessert i å utnytte med Senterpartiets smilende nasjonalisme. Om borgerlig side ikke skal bli fullstendig marginalisert i 2021, trenger Høyre et nytt parti, ikke kun bestående av unge broilere fra Civitas samlebånd.

Offentlige sektor utgjør i dag nesten 60 prosent av norsk fastlandsøkonomi. En del av denne galopperende veksten i offentlige budsjetter kan forsvares av Solberg-regjeringens kraftige opptrapping av (mer eller mindre) samfunnsnyttige infrastrukturinvesteringer. Men veldig mye skyldes også den skjødesløst høye innvandringen som har fortsatt under Solberg-regjeringen – med befolkningen av innvandrere fra Asia, Afrika og Europa utenfor EU omlag 150.000 høyere i dag enn da Erna Solberg kom til makten – og generell mangel på kostnadsdisiplin i offentlig sektor.

Så langt tyder erfaringene (som fortalt av statsbudsjettet) på at den borgerlige regjeringens sentraliseringsiver – tross noble intensjoner om effektivisering og besparelser – kun fører til mer administrasjon, mer byråkrati og mer kostnader.

Kun en dåre kan tro på at norsk offentlig sektor kan la seg reformeres og effektiviseres. Prioriteringen burde heller være å tilrettelegge for et lønnsomt og nyskapende næringsliv som kan bære en stor og tung velferdsstat. Derfor er det beklagelig at den borgerlige regjeringen har viet næringspolitikken så lite oppmerksomhet.

I Norge liker vi å tenke på idealnordmannen som en Reodor Felgen-type som finner opp nye teknologier og duppeditter oppe på et berg ute i distriktene – uten tilskudd fra Innovasjon Norge eller subsidier fra Enova. Heldigvis finnes det flere slike genier i vårt langstrakte land. Men de er få og langt imellom.

I realiteten er gjennomsnittsnordmannen anno 2020 nærmere Sheik Ben Redic Fy Fazan, som lever et bedagelig slaraffenliv takket være en overflod av oljerikdom.

Skapelse av nytt næringsliv er noe nordmenn flest har mistet interessen for, ihvertfall i form av aktiv deltagelse i det. Der våre forfedre fra vikingenes tid hadde en utfartstrang som ledet dem fra Amerika til Konstantinopel, har vår moderne generasjon rettet blikket innover. For 150 år siden ville en ung og lovende nordmann stilt seg spørsmål om han skulle satse på fiske eller gårdsdrift i Norge eller utvandre til Amerika i håp om grønnere marker. I dag vil en ung og lovende nordmann stille seg spørsmålet: skal jeg pusse opp badet eller kjøkkenet?

For oss som har emigrert fra Norge er det blitt billigere å komme tilbake til fedrelandet for å feire jul og nyttår. Den nye normale eurokursen har blitt 10 kroner istedenfor åtte. Om vi skal tro investor Øystein Stray Spetalen kan kronen svekke seg videre til 15 mot euro de neste par årene, i takt med at Norges handelsbalanse overfor utlandet forverres. Norge trenger mange flere Reodor Felgen om vi skal kunne fortsette å betale for alle forbruksvarene vi importerer og ha råd til alle sydenturene vi krever.

Russlands siste keiser, Nikolaj II, skrev i sin dagbok på tampen av 1916: «1916 har vært et forbannet år; 1917 vil helt sikkert bli bedre». Velstanden til borgerskapet i Norge i dag er like skjør som Romanov-dynastiet for hundre år siden. Så la meg avslutte med å parafrasere den russiske tsaren: 2010-tallet var velsignet for Norge; 2020-tallet risikerer å bli et forbannet tiår.

Økonomiske muligheter for våre barnebarn – 2119

Vi lider nå under et angrep av fanatisk teknologi-optimisme. Det er vanlig å høre foredragsholdere forkynne at vi står på randen til en ny epoke med eksponentiell økonomisk vekst i det 21. århundre; at vi er i ferd med å komme inn på den andre halvdelen av det ordspråklige sjakkbrettet, hvor utviklingen av kunstig intelligens vil eksplodere og menneskets biologi overskrides av teknologi.

Jeg tror at dette er en vrangforestilling av hva som skjer rundt, og med oss. Vi lider ikke av voksesmertene forbundet med ungdommelighet og vitalitet, men av alderdommens revmatisme.

Verden i dag er rikere enn noen gang og har teknologi så avansert at den ville vært hinsides fatteevnen til mennesker fra alle tidligere epoker i historien. John Maynard Keynes har fått rett i sin spådom fra Economic Possibilities for our Grandchildren, at levestandarden i rike land ville være 4-8 ganger høyere ett århundre fra han skrev sitt kjente essay i 1930 – med fasit i øvre ende av intervallet.

Derimot har Keynes fått mindre rett i den andre delen av sin spådom, nemlig at vi ville høste fruktene av økt velstand ved å ta ut mer fritid. Der Keynes så for seg tretimers skift og femtentimers arbeidsuke, jobber de fleste fortsatt 40-timersuke og åttetimersdag.

Hva er da svaret på spørsmålet Keynes stilte om menneskeheten har løst sitt økonomiske problem, som har definert tilværelsen siden tidenes morgen? Kampen for overlevelse gitt knappe ressurser. Etter Keynes død har den grønne revolusjon sørget for revolusjonerende produktivitetsgevinster i jordbruket over hele verden, med den følge at en tilstrekkelig næringsrik diett i dag bare er en knapp faktor for «the bottom billion» av klodens 7,7 milliarder innbyggere.

Klodens kapitalbeholdning har mangedoblet seg slik Keynes prognostiserte, men forblir stadig like ulikt fordelt som ved inngangen til Den store depresjonen på 1930-tallet. Likeså har inntektene for store deler av arbeider- og de lavere sjikt av middelklassen stagnert i flere tiår.

Om Keynes hadde fått forevist de økonomiske statistikker for dagens samfunn, ville han formodentlig ha konkludert at, jo nå er det økonomiske problem omsider løst. Men for oss som er her i dag virker det ikke sånn. Fattige i dag er rikere enn noen gang. Likevel er debatten om økonomiske ulikheter mer intens enn den har vært noen gang siden 1930-tallet. Selv om folk objektivt sett har fått dekket alle nødvendige materielle behov, vil mennesker subjektivt oppleve knapphet, så lenge Kanskje kan det økonomiske problem som sådan aldri bli løst.

Keynes ville nok også stusset over at de siste 90 årenes massive velstandsøkning ikke har blitt akkompagnert av en dertil dramatisk nedgang i arbeidstid. Forholdet mellom arbeid og velstand i en moderne økonomi er en gåte pakket inn i et mysterium. Grunnleggende økonomisk teori sier at det er et likefrem forhold mellom input av arbeid (og kapital) i den ene enden og output av varer og tjenester i den andre. Slik var det fremdeles i Keynes’ tid. I dag fremstår forholdet mer uklart.

Er årsaken til at mennesker fortsatt jobber såpass mye først og fremst økonomisk eller moralsk? Er dagens høye velstandsnivå betinget av alle arbeidstimene som legges ned, og ville velstanden følgelig kollapset om vi plutselig begynte å jobbe mye mindre? Eller kunne vi redusert arbeidsuken til noe slik Keynes så for seg, og likefullt vedlikeholdt dagens velstandsnivå?

Om man skal tro antropologen og aktivisten David Graeber er så mye som over halvparten av jobbene i vår moderen økonomi «bullshit-jobber», som ikke tjener noen annen hensikt enn å holde folk i sysselsetting, og som kunne vært fjernet uten at noen verdiskapning gikk tapt, mens de som stod i slike jobber kunne viet seg til mer meningsfulle aktiviteter, som å spille boccia eller studere Spinoza – og fått utbetalt borgerlønn.

Enn så lenge er størsteparten av middelklassen i rike land altfor avhengig av månedslønnen fra arbeidsgiver til å gi avkall på den, selv om arbeidet i seg selv kanskje ikke skaper noen verdi. Og selv om befolkningen i dag er rikere enn noen gang, er folk flest også mer forgjeldet enn noen gang, høyinntektsgrupper inkludert, hvilket betyr at de færreste er robuste mot eventuelle økonomiske sjokk, og følgelig er avhengig av å tråkke så raskt de kan i hamsterhjulet for å bli stående på stedet hvil.

At store deler av befolkningen plutselig skal si opp jobbene sine for å nyte mer fritid, kommer derfor ikke til å skje. Ihvertfall ikke av seg selv. Og i den grad folk kommer til å jobbe mindre, vil det isåfall skje mer i form av de facto snikferiering med ovale helger, «hjemmekontor» og avrundede arbeidsdager uten at den nominelle arbeidstiden blir redusert de jure – et fenomen som utvilsomt er utbredt i de høyere samfunnslag i rike land som Norge. Kanskje har Keynes således fått noe mer rett i at vi egentlig arbeider mindre enn statistikken skulle tilsi?

Implisitt i Keynes spådommer om mer velstand og mindre arbeid ligger en forutsetning om at fruktene ville bli nogenlunde likt fordelt. Men slik ble det altså ikke. Som blant annet Occupy Wall Street-bevegelsens «We are the 99%» og Thomas Pikettys Kapitalen i det 21. århundre har rettet flomlysene mot, er økonomisk ulikhet blitt det definerende fenomenet ved vår samtidsøkonomi. Om ulikheten vedvarer, vil de 99 prosentene fortsette å måtte klokke arbeidstimer inn i de neste 100 årene.

Om vi forsøker å løfte blikket 100 år frem i tid er det ikke grunn til å være overstadig optimistisk. De mest utopiske fremtidsvisjonene om kolonisering av andre planeter og udødelige supermennesker sammenkoblet med artifisiell intelligens lastet opp i cyberspace er kanskje en realitet om vi ser tusen år frem i tid, men kan nok med sikkerhet avskrives for de førstkommende hundre årene.

Selv om utviklingen innen informasjonsteknologi, eller bitøkonomien har vært forrykende de siste 50 årene, forblir det et faktum at nyvinningstakten i den fysiske verden, motsetningsvis omtalt som atomøkonomien, har vært vesentlig tregere. Mye tregere enn da Keynes skrev sitt essay. Tross den midlertidige depresjonen, var det en tid hvor revolusjonerende (general purpose-) teknologier som elektrisitet, bensinmotoren, fly, telefoni, radio, samlebåndsproduksjon, innlagt vann og kloakk, bare såvidt hadde begynt å kaste av seg. Allerede på Keynes’ tid var det ikke helt urimelig å forvente flyvende biler 100 år frem i tid. Istedet fikk vi elektriske sparkesykler.

Blant alt snakket om å sende mennesker til Mars, er det lett å glemme at ingen land i dag har evnen til å sende en mann til månen, slik amerikanerne først oppnådde i 1969. 1969 kan som sådan ha representert toppåret for menneskehetens fremtidsutsikter. En måned senere kom Woodstock-festivalen og markerte starten på slutten for Les Trente Glorieuses, før 1970-årene ble et tiår med stagflasjon og det globale pengesystemets endelige løsrivelse fra gullstandarden, som åpnet opp for at finansiell sektor vokste som en kreftsvulst i tiårene som fulgte, i samband med en gradvis uthuling av arbeiderklassen i vestlige land idet Kina, Russland og resten av Østblokken sluttet seg til verdensøkonomien og produksjon ble outsourcet til lavkostland under 80- og 90-tallets globaliseringsoptimisme.

I etterpåklokskapens lys bærer epoken 1969 – 2019 preg av senkapitalistisk hybris. Den fenomenale velstandsveksten det siste århundret, fremstår følgelig mindre imponerende når man splitter det opp i to 50-årsperioder, som får den siste til å fremstå relativt stagnerende sammenlignet med den første. Det er mitt utgangspunkt når jeg forsøker å se inn i spåkulen for de neste 100 årene, og som gjør at mine prognoser trolig er mer pessimistiske her jeg nå skriver dem i 2019, enn om jeg hadde skrevet dem i 1969. (Norge, hvor oljeeventyret begynte med oppdagelsen av Ekofisk-feltet i nettopp 1969, forblir til en viss grad et annerledesland i denne analysen).

Det sies at fremtiden allerede er her, den er bare ujevnt distribuert. Keynes beskrev da også sin tids rikfolk som fortroppen av spioner som har slått opp telt i det forjettede fremtidsland. Vi kan fastslå at livene til rikfolk er nokså like i 2019 som de var i 1930 – bare med litt flere elektroniske duppeditter. Likeledes er livene til de aller fattigste også ganske uforandret, mens det er middelklassens liv som har forandret seg mest radikalt, samtidig som denne klassens andel av den samlede befolkningen har blitt mye større.

Fragmenter av fremtiden i 2119 kan observeres fra vår feltbase i 2019. Trolig er det livene til de aller rikeste og de aller fattigste som vil endre seg minst også de neste 100 årene. Mens middelklassen står overfor en brutal omveltning.

Hva vi vet, eller iallefall tror at vi vet, om verden i 2119, er at jordens befolkning vil ha nådd et platå på rundt 11 milliarder mennesker. Mesteparten av denne veksten fra dagens 7,7 milliarder vil komme i Afrika og Asia. Vesten – som jeg med her mener Europa og USA – vil om hundre år kun stå for en tidel av verdens befolkning.

Dette vil legge et enormt press på middelklassen i det som i dag er rike land. Vi kan allerede i dag se konturene av denne utviklingen. Norge med sin oljevelstand har vært relativt skjermet, til sammenligning med middelklassen i andre vestlige land som utsettes for kraftig uthuling. I den kapitalistiske verdens flaggskip, USA, har de nederste 60 prosentene av befolkningen ikke opplevd noen som helst reell inntekstvekst i de fire tiårene fra 1980 til i dag.

Middelklassens uthuling har flere årsaker. Både at tradisjonell industriproduksjon blir mindre arbeidsintensiv og/eller settes ut til lavkostland, så vel som fremveksten av plattformøkonomien og den medfølgende atomiseringen av arbeidsmarkedet.

Ikke engang Norge er immunt mot konsekvensene av plattformøkonomien. Riktignok er det fremdeles et marginalt fenomen i samfunnsøkonomisk sammenheng, men det er på marginene at forandring starter. I skrivende stund er Foodora-saken et godt eksempel på hvor utviklingen er på vei. Den såkalte delingsøkonomien, med tjenester som Foodoras sykkelbudleveranser av restaurantmat, river ned det organiserte, ordnede arbeidsmarkedet som trepartsmodellen i Norge har bygget opp. Ikke bare arbeider sykkelbudene ugunstige skift til lav lønn, men de må attpåtil stå for kapitalinnsatsen selv, i tillegg til arbeidsinnsatsen, i form av egen sykkel som de selv må stå for vedlikehold av.

Hvis vi ekstrapolerer fra i dag, er det rimelig å anta at dette er veien arbeidsmarkedet vil gå i det kommende hundreåret. I en globalisert verdensøkonomi med fri flyt, eller stor grad av flyt av arbeid, kapital, varer og tjenester, vil priser tendere til å konvergere på tvers av landegrenser. Ergo, vil det bli stadig vanskeligere å opprettholde geografiske lommer – som Norge – med substansielle lønnspremia i forhold til andre steder, når arbeidet, kapitalen, varene og tjenestene som omsettes i stor grad er homogenisert og globalisert. I fremtiden er det nærliggende at også middelklassejobber i skjermet sektor – som den oftebrukte eksemplariske frisøren – vil utsettes for det samme lønns- og prispresset som industriarbeidere i konkurranseutsatt sektor, ettersom også tjenestemarkedet i økende grad globaliseres, og ikke minst at arbeidskraften som utøver tjenestearbeid globaliseres. Dette er allerede tydelig i rike land som Norge hvor i løpet av en generasjon eller to, hele yrkesgrupper, som renholdsarbeid og godstransport, er blitt langt på vei overtatt av innvandret arbeidskraft fra lavkostland.

I dag er bruttonasjonalprodukt per innbygger på verdensbasis nokså nøyaktig 100.000 kroner. Hvis verdiskapningen per innbygger skulle fortsette å vokse med omkring to prosent per år også i de neste 100 årene, som i de forrige 100, vil det bety mer enn en syvdobling til 750.000 kroner i 2119. Ergo, at verdensborgeren i 2119 er like rik som gjennomsnittsnordmannen i dag, (NB er disse omtrentlige og upresise, ikke minst er gjennomsnittsnordmannens inntekt en del lavere enn hans bruttonasjonalprodukt). Det ville kreve intet mindre enn en tidobling av verdensøkonomien, fra dagens nivå på 800 billioner kroner, til 7.500 billioner kroner. Det kommer ikke til å skje.

Det som derimot kommer til å skje er at veksten, især i de rike landene, kommer til å avta, slik den allerede har de siste 50 årene og med en enda tydeligere nedbremsing siden årtusenskiftet. På 2000-tallet har veksten i BNP per capita i USA og eurosonen kun vært på en prosent per år. Det er ikke plausibelt at veksten i de rike landene plutselig vil skyte fart igjen i de neste hundre årene. Tvert imot er det mer sannsynlig at veksten vil svekkes ytterligere til rundt en halv prosent per år, eller stagnere helt.

Hvis BNP per capita skal vokse med én prosent årlig i de neste 100 årene, mens befolkningen øker til 11 milliarder, ville det bety en firedobling av verdensøkonomien, og et velstandsnivå på linje med Spania i dag, (~280.000kr). Jeg tror i beste fall at velstandsnivået på verdensbasis vil vokse med en halv prosent per år, som fortsatt vil bety godt og vel en fordobling av verdensøkonomien i løpet av 100 år. Gjennomsnittsmennesket i 2119 vil da være omtrent like velstående som litauere og latviere i dag, (~160.000kr)

Det som vil skje, som allerede har begynt å skje, er en stor konvergens hvor lønningene til middelklassen i fremvoksende land som Kina vil stige opp mot baltiske nivåer, mens lønningene til middelklassen i rike land som Norge vil synke ned mot baltiske nivåer. Skvisen middelklassen i vestlige land har opplevd de siste tiårene er bare begynnelsen. Idet lønnsnivået for homogenisert ikke-spesialisert arbeidskraft vil konvergere mot en global norm, vil store deler av den historiske arbeiderklassen i Europa og Nord-Amerika miste sin relative økonomiske trygghet som har definert epoken siden andre verdenskrig. I dens sted vil det oppstå et prekariat av i økonomisk forstand unyttige borgere som markedet ikke vil verdsette nok til å gi dem en levelig lønn for deres arbeid. Foodora-syklister og Uber-sjåfører har dannet fortroppen for denne hæren som vil invadere fremtiden.

Det er med andre ord ikke særlig grunn til å være optimistisk for hva som er i vente. I W. B. Yeats’ ord: sentrum kan ikke holde. Så hva skal gjøres? Kanskje vil mennesker i fremtiden, som horder av unge har gjort allerede, gi opp det virkelige liv og gjøre en retrett inn i den virtuelle verden og leve livene sine i parallelle cyber-samfunn. Problemet med det er bare at den virtuelle verden ikke kan kutte navlestrengen fra den fysiske. Vi er raskt på vei mot punktet hvor den fysiske verden ikke lenger kan mette det eksponentielt økende energibehovet som kreves for å holde den virtuelle verden i live – hvilket er årsaken til at internasjonale internettkjemper driver forebyggende kolonisering av datasenter-egnet norsk utmark. Når våre barnebarn sitter og spiller dataspill i 2119, ser jeg derfor ikke bort fra at det vil være, Civilization XXX: New Dark Ages.

 

Bagehots monster

Walter Bagehot var symbolet på Victoriatidens maskuline edruelighet, men plantet frøet for modernismens mest uedruelige pengepolitiske eksperiment.

Bagehot

Bagehot: The Life and Times of the Greatest Victorian
James Grant
W. W. Norton, 2019

Hvis du har intellektuelle pretensjoner nok til å plukke med en flyplasskopi av The Economist og skli den halvveis ned i lommen på seteryggen foran mens du seriefråtser på Netflix, da er du antagelig familiær med navnet Bagehot. Hvis du til og med faktisk leser blekken vil du kanskje også kjenne Bagehot som den liberale økonomiske ukeavisens mangeårige redaktør og ofte-sitert apostel for at sentralbanken i krisetider skal agere som markedets «lender of last resort». Men stort nærmere kjennskap til Bagehot enn som så, har neppe mange funnet det bryderiet verdt å stifte.

James Grants bok om denne halvt forglemte førstemann blant Victorianere er således adekvat, men neppe nødvendig. Strengt tatt har de fleste praktiske menn bedre ting å ta seg til enn å lese om samtidssynsingen til en lenge-død økonom. Nettopp derfor er dette en bok som fortjener en plass i bokhyllen til konservative pedanter som gjerne setter av hele arbeidsdagen til å fordype seg i teoretiske paradokser.

Bagehot – som for å ta det første først uttales som et rim på «gadget» – briljerte med paradokser. Det var hans litterære vannmerke. Paradokset som opptok mye av hans liv og virke, og som vi fremdeles ikke har løst i dag, er hvordan et samfunn innretter et pengepolitisk system som sikrer økonomisk vekst samtidig som det verner mot kriser.

Under finanskrisen i 2007 – 08 begynte Bagehots obskure navn begynte å dukke opp igjen i overskriftene og i talene til Federal Reserve-formann Ben Bernanke og andre sentralbanksjefer – i Bernankes memoarer er Bagehot sitert flere ganger enn noen nålevende økonom.

Da åreforkalkningen i finansmarkedet ble akutt gav Bagehot intellektuell ryggdekning for nødlån og redningspakker til bankvesenet, med sin maksime at sentralbanken i en krise skal låne ut til alle banker i nød, mot god sikkerhet og til høy rente. Sentralbankene fulgte det første punktet med stor iver, men glemte de to siste. Istedet gav de lån til insolvente så vel som solvente banker, med pant i skrap så vel som i gull, og ikke til straffende høye renter men knapt noen rente i det hele tatt.

Den radikale pengepolitikken, som alle de toneangivende sentralbankene førte, bidrog etter alt å dømme til å forhindre at verdensøkonomien falt ned i en ny depresjon. Samtidig har politikken hatt dypt problematiske sidevirkninger, i form av moralsk hasard i bankvesenet med privatisering av profitt men sosialisering av tap, og verdistigning i verdipapirmarkedet som har løpt i fra lønnsveksten og således bidratt til økt økonomisk ulikhet i samfunnet.

Dette er bakgrunnen for at James Grant har valgt å grave Bagehot opp fra arkivet og vise hans ideer frem for et bredere publikum. Hva angår Grant, vil finansielt bevandrede lesere kjenne ham som en av rentemarkedets skarpeste observatører, som tversoverkledt utgiver av Grant’s Interest Rate Observer og oftebrukt kommentator i finansielle media, hvor han går igjen som en av de krasseste kritikerne av aktivistisk og overstadig løssluppen pengepolitikk. Sløyfen levner ingen tvil om Hayekianske sympatier.

Det er slettes ingen hagiografi Grant har skrevet. Tvert imot setter han sitt subjekt på tiltalebenken for å, i det minste indirekte, ha åpnet slusene for moderne pengepolitikk og all umoralen den har ført med seg. Som Dr. Frankenstein har Bagehot, mot sin vilje, vært med å skape et monster. Spørsmålet som piner Grant er hvor strengt man skal dømme en person for utfall lenge etter hans død, i en helt annen tid, som vedkommende ville vært sterkt imot, men unektelig har hatt en viss innflytelse i å fremdrive.

Det er ikke uten ironi at Bagehot, som var selve symbolet på Victoriansk sedelighet – som advarte mot at «the sins of the big cities» som gikk på bekostning av befolkningens intellektuelle beskjeftigelser, og som satt like stringente moralske krav til lånekontrakten som ekteskapspakten – også er blitt symbolet på vår tids ukristelige pengepolitikk.

Grant gir Bagehot likevel delvis frifinnelse i skyldspørsmålet. Der Bagehot levde og skrev i en kontekst av gullstandarden, balanserte budsjetter og personlig ansvar for bankaksjonærer og bankdirektører for solvensen til bankene de ledet – en verden av institusjonalisert disiplin, i Grants ord – har vi falt langt fra Victoriatidens finansielle jomfruelighet, til en verden med papirvalutaer, flytende kurser, enorme budsjettunderskudd og statlig intervensjon for å beskytte både godtroende investorer og sparere mot konsekvensene av bankers vanstyre og egne dårlige beslutninger. En verden hvor normen snarere er institusjonalisert udisiplin».

Bokens undertittel, «The Greatest Victorian», kan virke en smule pussig. Om man spilte leken «Name 10 famous Victorians», ville Bagehots navn neppe kommet med på alle deltagernes lister. Ei heller fikk han plass i Jacob Rees-Moggs nylige og universalt slaktede: «The Victorians:  12 Titans Who Forged Britain».

Hvordan rettferdiggjøres så en slik ubeskjeden undertittel? Bagehot var hverken den mektigste eller mest berømte, men i G. M. Youngs ord (som Grant låner undertittelen fra) var han selve legemliggjøringen av Victoriatidens maskuline edruelighet. I over et dusin år satt han som uoffisielt kabinettmedlem i alle regjeringer, konservative så vel som liberale. Spesielt var han en betrodd rådgiver for det liberale partiets Grand Old Man og fire ganger statsminister, William Ewart Gladstone.

John Maynard Keynes skrev I 1915 en anmeldelse av Bagehots monetære magnum opus, Lombard Street, og hans øvrige verker. Den store økonomens dom var at Bagehots oeuvre mer tok for seg finansiell psykologi enn finansiell teori, og at mye av hans skriverier var agitasjon for å banke vett inn i skallen på direktørene i Bank of England og bankirene i City of London. Bagehot dvelte ved kontroverser og fakta som var utgått på dato, mente Keynes. Flere har delt Keynes’ oppfatning at Bagehot tilførte lite ny teori, som har holdt sin verdi i ettertiden. Derimot hersker det ingen tvil om at Bagehot var en av de mest innflytelsesrike stemmene i sin samtid, og aller mest i spørsmål om finans og pengepolitikk. Og selv om han heller ikke var den første som sa at sentralbanken må være lender of last resort i krisetider, så var det Bagehot som kanoniserte doktrinen.

Grunnpillarene i Bagehots økonomiske filosofi var den klassiske gullstandarden og konservativ bankvirksomhet. Han ble født inn i juniorgrenen av et regionalt bankdynasti, Stuckey’s Bank i Langport, Somerset, hvor han gjorde karriere etter endte studier ved University College London, (familiens unitariske tro utelukket Bagehot fra Oxford og Cambridge). Bagehot beholdt stillingen som vise-formann i banken under hele sitt redaktørskap av The Economist – som han overtok fra sin svigerfar og magasinets grunnlegger James Wilson i 1860, og satt i helt til han døde altfor ung i 1877.

Hvordan kunne så Bagehots formaninger om ekspansiv pengepolitikk i krisetider forenes med hans trosbekjennelse til gullstandarden? På overflaten er dette en selvmotsigende posisjon, som må forstås i lys av den dominerende kimen til pengepolitisk konflikt i Bagehots tid. Nemlig Sir Robert Peels Bank Charter Act av 1844. For Bagehot påtok denne loven større betydning enn til og med opphevingen av de proteksjonistiske kornlovene i 1846, som hadde vært selve beveggrunnen for stiftelsen av The Economist i 1843.

Banklovens overordnede mål var å gradvis monopolisere kontroll over pengeutstedelse i Bank of Englands hvelv. Private banker som Stuckey’s fikk fortsatt lov til å utstede penger – slik de historisk hadde hatt. Men ved sammenslåinger mistet gamle banker denne retten, og ingen nyetablerte banker fikk lenger lov til å trykke egne sedler. Gullstandarden hadde blitt gjeninnført etter Napoleonskrigene til førkrigsparitet i 1821, tross prisinflasjonen i de halve århundret siden pundets gullkonvertibilitet ble opphevet. Denne politikken var høyst deflasjonær, hvilket Bank of England raskt innså og korrigerte for med å senke renten fra fem til fire prosent i juni 1822, den første renteendringen siden 1719. Banken fulgte opp med å skru utlånskranene på fullt. Det bidrog til en spekulativ bonanza og at store mengder gull forlot London i lån til utenlandske stater og tvilsomme investeringer i latinamerikanske gruvegeskjefter. Da panikken i 1825 oppstod var det bare på hengende håret at den gamle damen i Threadneedle Street ikke måtte oppheve gullstandarden igjen. En tidel av landets banker gikk ned i dragsuget.

Peel-regjeringens banklov tok sikte på å stagge disse boom-bust-spiralene som plaget økonomien i det 19. århundre, ved å gi sentralbanken mer kontroll over pengemengden. Prinsipielt gikk debatten, som forblir uavgjort den dag i dag, mellom de som ville ha et regelbasert system mot de som mente at sentralbanken burde kunne styre med diskresjon. Bagehot tilhørte den siste gjengen. På papiret var 1844-loven en seier for regelrytterne. Men ikke like mye i praksis. Det gikk bare tre år fra loven trådte i kraft, til den ble suspendert under den finansielle panikken i 1847, og igjen i 1857. Likeså trosset Bank of England loven og tråkket til med ekstraordinær pengetrykking for å berolige markedet da den distingverte forretningsbanken Overend Gurney gikk overende i 1866. Etter panikken i 1857 skrev Bagehot: «It may be an evil to have discretion; but the events of the last few months prove…the evils of a rigid rule which admits no discretion».

Gjengangeren i de finansielle panikkene i 1825, 1839, 1847, 1857, og 1866, var kraftig kredittvekst. Konvensjonell økonomisk visdom tilsa at det tuet pundets verdi i gull, som var satt til £3 17 shilling og 10 ½ pence, (20 shilling per pund, 12 pence per shilling), og ansett som et kategorisk finansielt imperativ. Bagehot mente dette var gammeldags tenkning. I hans øyne var det bare gull og sølv som er ekte penger. Alt annet, bankinnskudd og sedler, er kredittinstrumenter. Han var ikke like redd som puristene for at penge- og kredittmengden skulle løpe fra reservene av gull, som sedler og innskudd kunne veksles inn i. «The enormous importance attached to the convertibility of bank note, as distinguished from the stability of banks, is a relic of past times», skrev Bagehot. Denne moraliserende høy-victorianeren var en paradoksalt moderne mann.

For Bagehot hadde sentralbanken to mandater: 1) holde kongedømmets bankreserver, (slik at bankene slapp denne byrden selv), og 2) gi lån når andre banker ikke lenger gav lån.

Bagehot kunne således innkassere en slags intellektuell seier da Bank of England omsider vedkjente det som sin samfunnsplikt å støtte bankvesenet etter panikken i 1866 – Peels banklov til tross, og i motsetning til Bagehots meningsmotstandere, inkludert Benjamin Disraeli (som Bagehot hadde absolutt null til overs for) og banklovens arkitekt Lord Overstone, som advarte om moralsk hasard hvis sentralbanken grep inn for å hindre at råtne banker gikk over ende. Bedre da å rense systemet. Bagehots intellektuelle nemesis og mangeårig Bank of England-direktør og guvernør fra 1851 – 53, oppsummerte doktrinen som følger: «A good banker had no need of a central bank, and a bad banker had no claim on a central bank».

Bank of England var, og er, en særbritisk institusjon, hvis formålsparagraf var like vagt og tvetydig som den uskrevne britiske grunnloven – (som Bagehot også skrev et av sine viktigste verker om). Bagehot poengterte at bankens praksis var blitt til i løpet av 175 års tradisjon og presedens, og ikke var noe den ene finansministeren eller den andre plutselig kunne komme og endre over natten med lover og regler som sa ditt eller datt.

Med andre ord, Bank of England var ikke en institusjon som bare kunne utsettes for radikal reform etter en regjerings eget forgodtbefinnende. Bagehot kom derfor til følgende paradoksale konklusjon, at på den ene siden ville et system hvor hver bank holdt sine egne (gull- og kontant-) reserver, for å kunne ri gjennom stormen, vært det beste systemet. Men på den andre siden er systemet hvor sentralbanken holder reservene for hele bankvesenet, det eksisterende systemet og for dypt inngrodd til å forandres.

Englands solvens var blitt avhengig av at sentralbanken, fastslo Bagehot. I det har finanskrisen gitt ham rett. Og 100 år etter han ble avskrevet av Keynes, har Bagehots monetære ideer vist seg minst like relevante som Keynes’ mer fiskalt orienterte resepter, da det var den ekspansive pengepolitikken langt mer enn den ekspansive finanspolitikken som arresterte kollapsen i verdensøkonomien for ti år siden. Men de utilsiktede konsekvensene av at sentralbankene fulgte hans mantra og stilte «gullkortet» til rådighet for bankvesenet under krisen i 2008 og ikke har levnet noen tvil om at de vil komme til unnsetning også ved neste bankkrise, gir Bagehots ettermæle en mer blandet smak.

Det er dog ingen vei tilbake til Edens hage før det finansielle syndefallet fra den klassiske gullstandarden. For et slikt sted eksisterte aldri, ei heller i Bagehots tid.

I sitt andre hovedverk, The English Constitution, konkluderte Bagehot at den britiske suksessoppskriften lå i den uskrevne grunnlovens todeling i «the efficient», regjeringen som leder massene, og «the dignified», monarkiet som inspirerer massene. I en oppdatert utgave i dag kunne han lagt til en tredje: «the magical», sentralbanken som tryller penger til massene ut av tynn luft.

Will there be life after Google?

The Google system of the world is an evil empire that stifles entrepreneurial activity and is doomed to fail, before a decentralised Internet will rise from the ashes, argues George Gilder in his latest book. 

life after google

On the face of it the main argument George Gilder is making in his latest book is preposterously bold: “The Google era is coming to an end because Google tries to cheat the constraints of economic scarcity and security by making its goods and services free. Google’s Free World is a way of brazenly defying the centrality of time in economics and reaching beyond the wallets of its customers directly to seize their time.”

Considering that Google generated revenues of 136,8 billion dollars and profits of 30,7 bUSD in 2018 and has a market capitalisation not far shy of a trillion (870 bUSD as of April 22), its decline and fall does not seem imminent, but a rather far-fetched prospect.

Google’s system of the world

Google is not only one of the most valuable (on some days the most valuable) companies in the world, but more than any other of the tech giants Google represents a system of the world, (borrowed from Neal Stephenson’s Baroque Cycle trilogy). A system of the world necessarily combines science and commerce, religion and philosophy, economics and epistemology.

Google’s theory of knowledge, its religion, is Big Data. Whereas good Christians may go to heaven “good googlers” are on a determinist path to a place called Singularity, where technology has transcended biology and artificial intelligence surpassed human intelligence.

Reaching Singularity rests on two conditions:

  • All data in the world can be compiled in a single “mind”.
  • Algorithms sufficiently comprehensive to analyse the data can be written.

As Gilder points out the Google theory of knowledge and mind are not mere abstract exercises. They are central to Google’s business model, which has progressed from “Search” to “Satisfy”. Google can already show considerable evidence that with enough data and processors the search engine can know better what will satisfy your longings than yourself. Notwithstanding that it in many cases makes us stupider: Just last weekend I was in Vienna and Google could tell me a restaurant I fancied was closed for lunch. We walked by to double-check and lo and behold open the restaurant was.

The fatal conceit of Google-Marxism 

Gilder – an unreconstructed Reaganite free-marketeer – sees Google’s idea of a universal omniscient logic machine as deterministic and ultimately dictatorial. He accuses Google of repeating Karl Marx’s erroneous belief that we have reached the final stage of history. An immanentized escathon, in the words of William Buckley. Ironically both the technology Utopians and Dystopians share the belief/delusion of the coming all -powerful AI. Gilder thinks they are exaggerating the attainments of their own era, and sees the gospel espoused by the Google guys, Ray Kurzweil (since 2014 employed by Google) and the likes of Life 3.0 author Max Tegmark and Yuval Noah Hariri as hubristic Google-Marxism. Gilder accuses the AI champions of being blind to the realities of consciousness and of having forgotten Gödel’s lesson that all logical systems, such as AI, is incomplete and in need of an “oracle” (such as human consciousness outside the machine). He does not share Kurzweil’s position that when a machine is fully intelligent it will be recognised as conscious.

Indeed, there are eerie similarities between the Google theory of progress and the Soviet economic theories of central planning. The Soviet economist Leonid Kantorovich, who won the Sveriges Riksbank’s economics prize in 1975, the year between Friedrich Hayek and Milton Friedman, never shed the belief that advances in information technology would give Gosplan (close to perfect) knowledge and make central planning more efficient than market choices.

One foundational feature of the Google system is the Zero Price. Informed by Internet pioneer Stewart Brand’s slogan that “Information wants to be free”, Google has made (almost) all of its content and information free, in a digital version of the medieval Commons – i.e. public resources available to all. Private data are the mortal enemy of the Google system of the world.

In Gilder’s view the Zero price is the fatal flaw that dooms Google, just as Hayek predicted that the lack of price signals would doom the Soviet economy. Jeremy Rifkin heralds a Zero Marginal Cost Society, where prices for near every product and service will reach (close to) zero as every device and entity become connected in an Internet of Things and exponential network effects will unleash a Utopia of leisure and abundance – (a vision for the future that needless to say is much in vogue at the Googleplex).

Gilder does not buy into that prophesy. He sees “free” not only as a lie – as Apple CEO Tim Cook acerbically pointed out: “If the service is ‘free’ you are not the customer but the product” – but as a return to the barter system, a system so inefficient that it was left behind in the Stone Age: “Above all, you pay in time. Time is what money measures and represents – what remains scarce when all else becomes abundant in the “Zero Marginal Cost” economy. Money signals the real scarcities of the world concealed in the false infinities of free.” Furthermore, “free” entails a slippery avoidance of liabilities to real customers and no concern for security.

Disconcertingly for Google there are many signs that internet users have had enough of attention-grabbing ads and lack of data privacy.

  • Adoption of ad-blockers are skyrocketing to the degree that even Google itself has felt forced to launch their own “ad-blocker” – and it is the most attractive demographics for advertisers that are leading the trend. In the US 25 percent of internet users were blocking ads in 2016.
  • Internet users are simply developing “banner blindness”, becoming more or less immune to the bombardment of ads.
  • In the product-search category Google is rapidly losing ground to Amazon. Internet users still prefer Google for informational searches, such as “What is the capital of Kazakhstan?”, “Was Jesus a Muslim?” or “When will the world end?”. But by 2017 Amazon had captured 52 percent of the product-search market; intentional searches for products to buy, vs 26 percent for Google and other search engines. 

Nobody really wants the value-subtractive ads that are the underpinning of the Google system. Gilder, who is 78, thinks this will doom Google within his lifetime, although he qualifies his prediction by saying that search will likely remain a valuable business.

Crashing into Hölzle’s Wall

If you meet any technology investor today his first question will likely be if your business is “scalable”? Meaning if you are able to grow revenues with less than proportional, or ideally no increases in marginal cost – the key to ever-fatter profit margins. That is what the likes of Google and Facebook have achieved, and what investors hope the likes of Amazon, Uber, Spotify, AirBnB et al. will achieve.

The question is if the margin story can continue for Google? An inherent challenge in Google’s business model is that “free” inevitably leads to over-consumption. “Free” has enabled Google to capture (effectively) the entire market, but will the company eventually collapse under the weight of the unlimited demand for its free services? As Gilder writes: “The nearly infinite demand implicit in ‘free’ runs into the finitude of bandwidth, optical innovation, and finance – a finitude that reflects the inexorable scarcity of time. This finitude produces not zero marginal costs but spikes of nearly infinite marginal costs – Hölzle’s wall. The latter a reference to Google employee number 8, Urs Hölzle’s lament that Google’s cloud infrastructure was “rapidly approaching a wall”. 

The exponential growth in demand for Google’s services (see chart below) – which roughly doubles every year – has forced Google to build out the largest cloud infrastructure on the planet over the past 15 years, with three underwater cables across the Pacific and more on the way. The 12.899km third cable from California to Hong Kong (that was scheduled to be completed last year but is delayed) will carry data at a rate of 144 terabits per second – up 29-fold from Google’s first 5tbps cable from California to Japan in 2010.

Screenshot 2019-04-22 14.10.56
Source: Urs Hölzle keynote OFC Plenary, 2017

This is putting huge Capex pressure on Google, with the need to continue building massive data centres and undersea cables. As Hölzle pointed out in his 2017 keynote apart from the change from copper to fibre, cable building has not changed much over the past 150 years and the system’s reliance on a small amount of cables leaves it vulnerable to tail risks. Still, Google is to a significant degree essentially free-riding on the backs of carriers such as AT&T, Verizon and T-Mobile, whose infrastructure investments Google is totally reliant on. The cost is ultimately passed on to the end user: On average (US) smartphone users pay 23 dollars per month for ads, trackers, scripts and other spam that strikes them with malware, slows load times and depletes battery life. Strikingly, on popular publishers’ sites as much as 79 percent of the mobile data are adds.

What will replace the Google World Order?

The latter parts of Gilder’s book are somewhat unstructured and anecdotal but contain insightful observations. Obviously, it would be a futile exercise to foretell exactly how the Google system will meet its end. But Gilder argues interestingly that the overarching threat to Google will come from the Cryptosphere. That the un-secure and centralised Google Empire will be replaced by a decentralised and secure Crypto order. That is admittedly far away – 70 percent of all Internet links are handled through Google or Facebook. But alternatives are emerging, such as Blockstack, whose mission is to “foster an open and decentralised Internet that establishes and protects privacy, security and freedom for all internet users.” Tim Berners-Lee, who fears the Internet is being broken by the centralisation of user data in the giant silos of Google, Facebook, Amazon and Microsoft – is one Blockstack admirer.

Gilder also goes through the emergence of Bitcoin and Ethereum and discusses their potential and limitations as currency systems. He sees the upper limit of 21 million total bitcoin units as one of the main challenges that would likely be highly deflationary over time. The high price volatility of Bitcoin could likely be addressed by more issuance and circulation of Bitcoin-redeemable liabilities – something which SEC’s clampdown on ICOs and crypto in general may put up obstacles for. Nevertheless, despite all the challenges it is clear that it is in the Cryptosphere the most interesting economic and political ideas are to be found today.

In the “Googlesphere” on the contrary, true entrepreneurial activity is being stifled by the narrow focus on developing largely parasitic apps and profitless Unicorns inside the Google/Android, Facebook or Apple iOS ecosystems — (a charge I would stand guilty of myself). Gilder also laments investors excessive belief in Marc Andreessen’s mantra that “Software will eat the world”, which has the unfortunate effect of crowding out innovative hardware investment. Though there are pockets of light, such as Luminar Technologies, which manufactures advanced Lidar censors for autonomous vehicles. What makes Luminar founder Austin Russell stand out from the crowd is that he does not believe in the consensus that autonomy is chiefly a software problem, but a hardware one, and that no amount of big data, artificial intelligence and software can make up for bad data from hopelessly outdated hardware. In contrast for example, two of the three finalists in the startup pitch at the Web Summit in Lisbon before Christmas were self-driving startups focused on getting more out of existing hardware with better software, one of them even claiming that a $12 camera will suffice for self-driving – Luminar would beg to differ.

Most business books today are boring. Life after Google is definitely not boring. And even if Gilder will be proved wrong in his hypotheses about the fall of the Google system of the world and the rise of the Blockchain economy, his analyses are insightful as well as idiosyncratic. That makes the book worth reading for everybody seeking to understand the new and uncharted economic landscape we find ourselves in.

Reid Hoffman’s not fully convincing book on “Blitzscaling”

Businesses can achieve global scale faster than ever in the Networked Age, argues LinkedIn-founder Reid Hoffman in his new book, but must grow fast or die slow in a brutal market where the winner takes all.

Blitzkrieg luftwaffe-1

Blitzscaling — The lightning-fast path to building massively valuable companies. Reid Hoffman, Chris Yeh, 336 pages, Penguin Random House, 2018

Reid Hoffman may be the closest Silicon Valley has to a philosopher king. Stanford- and Oxford-educated Settlers from Catan enthusiast. Original Communist, who has dedicated his formidable brain capacity to “playing monopoly” on the Internet. Member of the “PayPal Mafia”, the eccentric group of nerds — including Elon Musk and Peter Thiel — who founded the pioneering payment service before moving on to building some of the most powerful businesses in the Internet age. In Hoffman’s case, the professional network LinkedIn. Since Linkedin was acquired by Microsoft for $26,2 billion in 2016, Hoffman has served as a board member of the software giant along with his numerous other investing and philanthropic endeavours.

Precisely because of his somewhat paradoxical background, Hoffman brings illuminating perspectives on the 21st century Internet economy, in his new book — Blitzscaling: The lightning-fast path to building massively valuable companies — and explains why he believes the ability to act fast is the key to competitive advantage in the modern economy.

The title, Blitzscaling, derives from Blitzkrieg. The German concept of attacking warfare perfected by Heinz Guderian during the invasion of France in 1940. French forces were completely outmanoeuvred and overwhelmed by the surprise element of the Germans’ lightning-fast and densely concentrated combined tank and air attacks. Hoffman is fully aware of the nomenclature’s burdened history but has chosen analytical precision over political correctness — also considering that the German word (which in fact was popularised by the British tabloids and never officially used by the Wehrmacht. Guderian himself referred to the doctrine as Bewegungskrieg in his book Achtung — Panzer!) or its shortened form Blitz has become a common metaphor in sports and elsewhere. As Hoffman makes clear, Blitzscaling accurately captures the strategic essence of how technology companies such as Amazon, Google, Facebook, Apple, Uber and AirBnB have rapidly subjected huge markets to their rule.

Dawn of the Networked Age

At the end of 1996, the world’s five most valuable companies were General Electric, Royal Dutch Shell, The Coca-Cola Company, Nippon Telegraph & Telephone and ExxonMobil. The common denominator is that they all were traditional industrial or consumer goods companies. Fast forward to the end of 2017, and the the Top 5 list looks very different: Apple, Google, Microsoft, Amazon and Facebook. All technology companies, of which Google and Facebook were not even born in 1996, while Amazon was a two-year-old toddler.

What happened? The Networked Age happened — Hoffman’s preferred term for the era he dates from the stock market listing of Netscape, the pioneering web browser provider, in 1995. Today, over two billion people are connected to the internet through smartphones that have become an extended limb of the human body. At the same time, more and more industries and businesses are being run on software and delivered as online services, as Netscape founder Marc Andreessen wrote in a well-known essay in 2011, “Software is eating the world”. Binge watching on Netflix has replaced the drive to the video rental shop. Amazon has delivered mass death for physical bookstores. IBM produced its last PC in 2005, and today is essentially a software and services provider. Even industries that produce physical products (the economy of atoms), like cars or refrigerators, are becoming ever more integrated with software (the economy of bits). Such as when a Tesla’s acceleration is upgraded by an automatic software update while the car sits untouched in the garage overnight.

Goodbye Galapagos

Hoffman’s central thesis is that in this hyperconnected world it is possible to build global monopolies faster than ever in history. This has fundamentally changed the market economy. While the world economy previously consisted of geographically fragmented “Galapagos Islands”, where many businesses such as newspapers and bookstores were relatively sheltered from external competition, the networked age has tied these islands together in a hyper-competitive global market.

The Networked Ages opens up enormous opportunities for entrepreneurs with wet dreams of monopoly. The flip side is a merciless market where “thewinner takes all”. Hoffman illustrates with an analogy from the movie Glengarry Glen Ross, where Alec Baldwin’s character, Blake, tells a sales team: “As you all know, first prize is a Cadillac Eldorado. Anyone wanna see second prize? Second prize is a set of steak knives. Third prize is you’re fired. Get thepicture?” Or in the social network category: First prize to Facebook, second to MySpace, and third prize to Friendster, who hardly anyone remember.

Why did Facebook win? Mark Zuckerberg was not the market’s first mover — Both Friendster and MySpace got off the ground before Facebook. But Facebook was the first scaler. Being the first to achieve critical mass is decisive in a market with network effects. If all your friends choose Facebook, it is pointless to sign up with another social network that no one uses. This creates a positive feedback loop, eventually ending in an equilibrium where Facebook more or less monopolises the market while all the other players go the way of Friendster. De facto the consumer does not really have much of a free choice whether he wants to use Facebook or a competing social network. Like a political prisoner in a remote Siberian labour camp a Facebook user in theory is quite free to go anywhere, but in practice has nowhere else to go. The degree of customer lock -in Mark Zuckerberg has cunningly engineered would be admired by the designers of the Gulag.

The Magic of Network Effects

Hoffman prefers the layman’s definition of network effects: A product or service is subject to positive network effects when increased usage by one user increases the value of the product or service for other users. Network effects occur in several forms: Increasing numbers of passengers or guests attracts more drivers and landlords to marketplaces such as Uber and AirBnB, and vice versa, (two-sided network effects); The dominance of operating systems such as Windows, iOS or Android, encourage third-party application developers to adapt their apps to these platforms, (indirect network effects); Microsoft Word’s dominance meant that its document file format became the industry standard and swept all non-compatible competitors off the pitch, (network effects driven by compatibility and industry standards). Similarly, that Internet Explorer came pre-installed on all Windows PCs was the “pincer movement” that broke Netscape.

A feature in markets with network effects is increasing returns to scale, which often results in a monopolistic/oligopolistic equilibrium where one single or a few dominant players eat all of an industry’s profits — as demonstrated today by for instance Facebook. Facebook enjoys a gross margin of a whopping 82 percent. Yet, as Hoffman reminds, many failed to see the potential value of Facebook in the company’s early days, when Zuckerberg turned down repeated takeover offers. Perhaps the doubters were not without reason; as late as 2012 Facebook struggled with the transition from desktop to mobile.

Move Fast and Break Things

Facebook’s problem with finding the right product/market fit was nevertheless a luxury problem. Thanks to the record-breaking user growth, Facebook accumulated enormous amounts of data on billions of people — a digital gold mine. It was just a question of time to figure out the profit-maximising business model. MySpace or Friendster didn’t have this privilege. Without users, no business model. With users, one can find a business model later.

In this market landscape, speed is as vital as it was for Guderian’s Panzerkorpsin World War II. The only difference is that while Guderian had to capture land, business have to capture data. To achieve scale quickly, businesses must be willing to sacrifice efficiency for speed. Companies must grow fast or die slow. Summarised in Mark Zuckerberg’s previous motto: Move fast and breakthings. The classic approach to business strategy, carefully gathering information and making decisions with a fairly high confidence level, is dead. Blitzscaling forces businesses to make much faster decisions in the face of much higher levels of uncertainty, and they must commit to making big investments being half-blinded in the dark.

In a market where the winner takes all (or most), it becomes more important to cement market share before focusing on profitability. For Jeff Bezos in Amazon, profit has been secondary to growth for a quarter of a century — expressed by his bon mot that: “your margin is my opportunity”. Uber has subsidised both drivers and passengers when they have launched in new markets, in order to take the pole position before their competitors. Naturally, it would not have been possible without investors who have been willing to pump in nine billion dollars to fund Uber’s growth — an investment they can be far from sure to recoup. The growth imperative in the networked age also explains the popularity of Freemium business models, which companies from Spotify to Dropbox employ, luring new customers with a free version in the hope that they will upgrade to a paying premium subscription later on.

Can Software Digest the World?

It is a small paradox that technological developments are taking place so quickly, at the same time as productivity growth in the economy overall is stagnating. This must probably be seen in light of the fact that only a very small number of companies achieve lightning-fast growth and monopoly profit, while many others are lagging behind. Information technology also appear to be a contributing factor to the rising market concentration seen in many industries, raising the productivity gap between market leading and average firms.

As Peter Thiel, among others, have highlighted there is a dichotomy between the economy of bits and the economy of atoms, with rapid technological development in the former and far slower in the latter.

Thiel’s bifurcation can be illustrated by Tesla, a company at the intersection of new technology and old industry. Due to physical bottlenecks in the value chain, Tesla has not managed to increase car production in line with rising demand — hampering the company’s growth and exposing its fragile finances. One big reason why fast-growing online businesses like Dropbox have been able to navigate around such infrastructure limitations is Amazon’s cloud services offering, Amazon Web Services (AWS) — which almost by accident thus has become Amazon’s primary cash cow. However, so far nobody, not even Elon Musk, has found a way to manufacture Teslas in the cloud. Unfortunately, it must still be done in the physical world. This is the Achilles heel of Hoffman’s thesis: Companies can grow exponentially in the internet age, as long as they confine their business to the realm of bits. Confronted with the sticky realities of the world of atoms, things tend to slow down. Perhaps software is eating the world, but there are still some chunky pieces of the physical economy left that may prove tricky to chew and digest.

 

Previously published on Medium

Je suis Woke!

Titania McGrath har skrevet årets viktigste bok. Hvis du ikke leser den er du mest sannsynlig en fascist. 

Screenshot 2019-03-31 16.03.32.png

Hun er internettsensasjonen, den post-moderne feministiske inkarnasjonen av Jeanne D’Arc som holder håpet oppe for Millennials opptatt av sosial rettferdighet, etter kriseåret 2016 som med valget av Trump og Brexit kastet verden ut i en ny urfascistisk epoke. I Woke – A Guide to Social Justice, viser Titania McGrath hvordan alle ved å legge et LGBT-filter over sitt Facebook-profilbilde kan bli aktivister som bidrar til et mer inkluderende samfunn.

Internasjonalt hører McGrath til avantgarden av radikale feminister som kvinnemarsj-impresario Linda Sarsour, Emma «Hermine» Watson og de amerikanske demokratenes nye stjerneskudd: Alexandria Ocasio-Cortez. Her hjemme har McGrath meningsfeller som MDG-provokatør Eivind Trædal, Morgenblad-spaltist Mohamed Abdi, Bergens Tidende-kommentator Jens Kihl, eller avtroppende Innovasjon Norge-sjef Anita Krohn Traaseth. Den norske stemmen som ligger aller nærest McGrath er trolig den islamisk-feministiske samfunnsdebattanten Sumaya Jirde Ali, som i likhet med McGrath er en prisbelønt interseksjonell, antirasistisk poet. De formidler begge med sin dyptfølte poesi visjoner for et ikke-binært, pro-trans, kroppspositivistisk, poly-amorøst og hatfritt multikulturelt samfunn med klare føringer for en inkluderende og ikke-krenkende ytringsfrihet.

Man kan til og med ane klare likhetstrekk i de artistiske uttrykksformene til de to poetene. For eksempel, Jirde Alis tankevekkende tordentale: «Fuck Politiet! Fuck Listhaug!», som vekker paralleller til den sublime emosjonelle kraften i et av McGraths mest kjente verker, Brexit: A Haiku:

Fuck fuck fuck fuck fuck

Fuck fuck fuck fuck fuck fuck fuck

Fuck fuck fuck fuck fuck.

Som for mange progressive briter var det Brexit som var vekkelsesøyeblikket for McGrath, som studerte til en mastergrad i kjønnsstudier ved Universitetet i Oxford. McGrath, som nå er sterkt for en ny folkeavstemning, en «People’s Vote», åpner kapittelet om «Brexit and the Rise of the Fourth Reich» med et sitat fra Donald Tusk, president i Det europeiske råd: «I fear Brexit could be the beginning of the destruction of not only the EU but also Western political civilisation in its entirety».

McGrath trekker frem den kraftige økningen i knivkriminalitet, syreangrep og kjønnslemlestelse av kvinner etter britene stemte for å tre ut av EU, som eksempler på at vi har fått, som blant andre Jonas Gahr Støre har påpekt i Norge, et kaldere samfunn med hardere retorikk.

Til tross for at høyrepopulistiske krefter er på fremmarsj i politikken mønstrer de progressive motkreftene på universitetscampuser og barneskoler fra California til Cambridge – som de siste ukenes skolestreiker for klimaet har vært eksempel på. Som Greta Thunberg er McGrath med rette forbannet på en foreldregenerasjon som har forurenset så mye at verden vil gå opp i et inferno av flammer om 12 års tid, om ikke en plan à la Ocasio-Cortez’ New Green Deal blir iverksatt. Som denne ukens avstemning i det amerikanske senatet viste, er det dog en god stund til det blir virkelighet. Min woke lillebror deltok på klimastreiken forrige uke for å signalisere at han er mot global oppvarming. Men når de voksne uansett ikke lytter, er det heller ingen grunn til at han skal ha dårlig samvittighet for påskeflyturene til Østerrike og Santorini.

Det er imidlertid ikke bare klimaet som blir voldtatt. Det blir også kvinner, i litterær så vel som metaforisk forstand. McGrath deler oppfatningen til de norske likestillingsguruene Isabelle Ringnes og Marie Louis Sunde, forfatterne av boken «Hvem spanderer», at vi fortsatt lever i et patriarkalsk samfunn gjennomsyret av subtil hverdagsdiskriminering. Selv om kvinner i Vesten i dag har stemmerett, kan bli karrierekvinner og har alle de samme rettighetene som menn, argumenterer McGrath patosfylt for at kvinner er mer undertrykt i dagens samfunn enn noen gang. Hvis du tviler. Bare begrepet karrierekvinne er bevis på det. Som Ringnes og Sunde har belyst, bruker vi aldri begrepet karrieremann. Det faktum at Norge ledes av et triumvirat av kvinner gir også en illusjon av kvinnelig makt. Som Margaret Thatcher er Erna Solberg, Siv Jensen, og Trine Skei Grande, særlig Jensen, kun kvinner i ren biologisk forstand.

Kvinner er langt ifra alene om å bli undertrykt i dagens samfunn. De to viktigste fanesakene for sosiale justisforkjempere i dag er trolig kampen for avkolonisering av akademia og kampen for ikke-binære kjønnspronomen. Pensumlitteraturen på vestlige universiteter er nesten utelukkende er skrevet av heterofile hvite menn og en skrikende undervekt av kvinner og transpersoner med minoritetsbakgrunn – med et mulig unntak for kjønnsstudier.

På historisk fakulteter lever myten om vestlig sivilisasjons kulturelle overlegenhet fortsatt i beste velgående, trass BBCs beundringsverdige forsøk på å omskrive historien i mer mangfoldig og inkluderende lys. Med tanke på at Vestens historie har vært en kavalkade av kvinneundertrykkelse og folkemord mot etniske minoriteter, finnes det gode argumenter for å ikke studere historie i det hele tatt og heller fokusere på fremtiden. ISIS har fått mye rettmessig kritikk, men kalifatets bulldosering av de kolonialistiske monumentene i Palmyra, var om ikke annet et forbilledlig eksempel på progressiv avkolonisering.

Behovet for avkolonisering gjelder vel så mye for de naturvitenskapelige fagene som de humanistiske. McGrath viser for eksempel til matematikkprofessoren Rochelle Gutiérrez ved Universitetet i Illinois, som har demonstrert at matematikk bidrar til å perpetuere hvitt privilegium.

Selv om statuen av Cecil Rhodes (#Rhodesmustfall) fortsatt står oppreist på McGraths alma mater, er det en viss fremgang på kjønnspronomensfronten, ofte fra uventet hold. For eksempel kompenserer globale banker som HSBC for negative overskrifter om hvitvaskingsskandaler, renterigging og velting av verdensøkonomien ved å tilby kundene flere alternative kjønnspronomen, herunder Mx, Ind, M, Misc, Mre, Msr, Myr, Pr, Sai og Ser. Facebook har også frigjort sine brukere fra ikke-binære pronomensvalg.

McGraths bok inneholder også viktige lærdommer for den politiske venstresiden. De tidligere statsbærende sosialdemokratiske partiene i mange land har hatt problemer med å demme opp for høyrebølgen. Problemet er ikke partiene, men velgerne. Kjernen i problemet er at velgergruppen den engelske venstresideavisen The Guardian beskriver som «low-information»-velgere – også kjent som arbeiderklasse – ikke har klart å holde tritt med de progressive verdiene til partiene de var ment å stemme på. Mange lumpenproletære velgere er mer opptatt av hva de selv får i lønn, enn kald retorikk i samfunnet.

Løsningen for venstresiden er derfor å løsrive seg fra den antikverte klassekampforståelsen og heller bli en bastion for identitetspolitikk. Kjønn og rase er de viktigste identitetsmarkørene i dag, ikke klasse. Dette er noe Hadia Tajik har skjønt, men ikke Trond Giske.

For å leve i et helt fritt samfunn, må det være begrensninger på ytringsfriheten. Som Guardian-kommentator Owen Jones har forklart, brukes «ytringsfrihet» i dag ofte som en eufemisme av ytre høyre for å legitimere krypto-fascisme. Det ser man tydelig i Norge også, hvor de hyppigste forsvarerne av «ytringsfriheten» er stemmer som Helge Lurås, Hans Rustad og Hege Storhaug. Derimot var Jonas Gahr Støre forut for sin tid da han stod opp for en betinget ytringsfrihet under karikaturstriden i 2006. Den nylige dommen mot den 71-årige kvinnen som kalte Sumaya Jirde Ali for en «korrupt kakkerlakk» i en Facebook-diskusjon markerer også et paradigmeskift til en ytringsfrihet med en samvittighet. Som Rune Berglund Steen, leder i Antirasistisk senter og forhenværende interseksjonell poet, som først anmeldte kvinnen, profetisk sa: «Nå kommer [hatkriminalitets-] dommene!»

Kampen mot hatretorikk er dog ikke enkel. Det er begrenset hvor mange tastaturkrigere Antirasistisk senter kan saksøke. Det er heller ikke lett når statens egen TV-kanal lar Bård Tufte Johansen sitte hver fredagskveld og spre krenkende hathumor mot så vel innvandrere, fattige og kroppspressede anorektikere under dekning av Johan Goldens afro-karibiske utseende som syltynt minoritetsalibi. Derfor er det holdningsskapende arbeidet i NGO-sektoren viktig. En av vår tids viktigste tenkere, Dag Herbjørnsrud i Senter for global og komparativ idéhistorie (Global and Comparative History of Ideas), har rettet søkelyset på fenomenet «norske tilstander», nemlig det blåbrune konsensus i den norske meningskorridoren, som ikke levner rom for å debattere temaer som «no-platforming» (scenenekt), avkolonisering av akademia og kulturell appropriasjon – temaer som dekkes langt mer tolerant av den svenske pressen.

Et eksempel på det er da finansminister Siv Jensen kledde seg ut som indianerfiguren Pocahontas, (til tross for å ha enda mindre rettmessig hevd på indianertilhørighet enn Elizabeth Warren). I Norge gikk det nesten upåaktet hen. Om en svensk politiker hadde gjort det, ville hen ha fått passet behørig påskrevet for kulturell appropriasjon – det fremste symbolet på hvit makt. Da Sigrid Bonde Tusvik protesterte mot regjeringens innskrenkninger i abortloven ved å kle seg ut i kostymer fra The Handmaid’s Tale, var hun i motsetning til Jensen gjennomtenkt nok til å ikke appropriere identiteten til rollefigurer med minoritetsbakgrunn. Neste gang får Siv Jensen kle seg ut som guvernør Ratcliffe – en rolle som kler hennes «toxic masculinity» bedre.

Noen spør om Titania McGrath er en genuin person. Det er et mikroaggressivt fakta-fetisjistisk spørsmål som ikke tar innover seg den emosjonelle virkelighetsopplevelsen i en post-faktisk verden. Følelser bryr seg ikke om fakta. Som Alexandria Occasionally-Correct sier: «I think that there’s a lot of people more concerned about being precisely, factually and semantically correct than about being morally right». Om Titania McGrath er fiksjon eller faktum gjør ingen forskjell. Det som betyr noe er at hen har moralsk rett. Vi er alle woke nå. Vi er alle Titania McGrath.

 

Does the Massive Popularity of Michelle Obama’s Becoming Signal the Renaissance of the Traditional Housewife?

Michelle Obama’s Becoming has sold more than 10 million copies since its release before Christmas, and is on-track to become the most-selling memoir of all time, according to publisher Bertelsmann.

Given her global superstar profile a Michelle Obama memoir would have achieved record-sales even if it had contained blank pages only. Still, the book’s popularity is remarkable.

Does its popular appeal signal anything?

While Michelle Obama is certainly very bright and gifted and could have made a successful career in law (or other domains) in her own right, she effectively surrendered her own career to that of her husband. It was an act of self-preservation, foreseeing that his ambition would swallow hers.

From the review in VOX:

But after college, she finds herself without a clear-cut direction. She falls into law school and then a position at a major Chicago law firm because it seems like the logical next step for her, and she excels despite her lack of passion for the work.

It’s not until she meets Barack Obama and starts to get serious about dating him that she begins to consider that she ought to direct her professionalambition elsewhere — and she is clear about the fact that her decision is, in part, an act of self-preservation.

“I was deeply, delightfully in love with a guy whose forceful intellect and ambition could possibly end up swallowing mine,” she writes. “I saw it coming already, like a barreling wave with a mighty undertow.”

She decides that she’ll have to make room in her life for the ideas that truly interest her — “education, teen pregnancy, black self-esteem” — and takes a pay cut to stop practicing law and start working in city hall instead. Eventually, she lands a position as a vice president at the University of Chicago hospital.

Michelle Obama is essentially the anti-Sheryl Sandberg. Leaning out rather than leaning in. As she bluntly blurted out a book event in December — before quickly collecting herself:

“That whole, ‘So you can have it all.’ Nope, not at the same time,” she said. “That’s a lie. And it’s not always enough to lean in, because that shit doesn’t work all the time.”

As opposed to the ice-cold non-cookie baking Hillary, Michelle Obama embraced the soft power image of a non-political FLOTUS, and seems to have ended up all the more popular as a result.

From the Guardian review:

While Barack had to cope with the burden of that 40lb “nuclear football”lugged around by a military aide, Michelle astutely exercised what she calls “soft power”. Hillary Clinton antagonised housewives everywhere by refusing to stay at home and bake cookies; as First Lady, Michelle devoted herself to planting a vegetable garden in the White House grounds – an enterprise that looked harmlessly domestic, although this “miniature Eden” also provided her with an excuse for lecturing obese America about healthy eating.

So, while many modern women are obviously attracted by the Lean-in mantra, does the massive popularity of Michelle Obama’s  — whose Secret Service codename was Renaissance —  signal a renaissance for the traditional housewife? A role that may hold more appeal for many women than the feminists would have us believe?

Monday Reads

  • The Mueller Report delivers the death blow to the reputation of American MSM news media, argues Matt Taibi (who is not known as a partisan of Trumpland):
    • There was never real gray area here. Either Trump is a compromised foreign agent, or he isn’t. If he isn’t, news outlets once again swallowed a massive disinformation campaign, only this error is many orders of magnitude more stupid than any in the recent past, WMD included.

    • We’re at that next devolution: first and wrong. The Russiagate era has so degraded journalism that even once “reputable” outlets are now only about as right as politicians, which is to say barely ever, and then only by accident.

    • As a purely journalistic failure, however, WMD was a pimple compared to Russiagate. The sheer scale of the errors and exaggerations this time around dwarfs the last mess. Worse, it’s led to most journalists accepting a radical change in mission. We’ve become sides-choosers, obliterating the concept of the press as an independent institution whose primary role is sorting fact and fiction.

  • What Donald Trump’s epic cheating on the golf course reveals about the man: “This is a man who famously drives his golf cart on greens. There is video of him doing it at Trump Bedminster. In golf, that’s the unholiest-of-unholies. Driving your cart on the green is like hanging your laundry in the Sistine Chapel.” Extract from Commander in Cheat: How Golf Explains Trump by Rick Reilly.
  • Ed Luce on the God that failed the Democrats: “Liberals, on the other hand, are like a child who has discovered Santa Claus does not exist. Enormous faith was invested in Mr Mueller’s report as a magic bullet to solve the Trump problem. By the same token, an outsized role was conferred on Vladimir Putin as the evil genius who robbed Hillary Clinton of the presidency.”
  • Yanis Varoufakis on stagnant capitalism – he may be correct that capitalism has stagnated, but his alternative sounds more vague than convincing: “But capitalism has only one natural tendency: stagnation. Like all tendencies, it is possible to overcome by means of stimuli. One is exuberant financialization, which produces tremendous medium-term growth at the expense of long-term heartache. The other is the more sustainable tonic injected and managed by a surplus-recycling political mechanism, such as during the WWII-era economy or its postwar extension, the Bretton Woods system. But at a time when politics is as broken as financialization, the world has never needed a post-capitalist vision more. Perhaps the greatest contribution of the automation that currently adds to our stagnation woes will be to inspire such a vision.”

The Name of this Blog

I first encountered Umberto Eco’s idea of the Antilibrary when reading Nassim Nicholas Taleb’s The Black Swan in high school in 2007. The idea made immediate sense to me, as I presume it would to anyone having experienced the overwhelming feeling of seeing your collection of books piling up faster than you are able to read them.

Maria Popova writes on why unread books are more important than read books here (which does in fact seem to be largely lifted from this post in Farnam Street), and quoting from The Black Swan:

The writer Umberto Eco belongs to that small class of scholars who are encyclopedic, insightful, and nondull. He is the owner of a large personal library (containing thirty thousand books), and separates visitors into two categories: those who react with “Wow! Signore professore dottore Eco, what a library you have! How many of these books have you read?” and the others — a very small minority — who get the point that a private library is not an ego-boosting appendage but a research tool. Read books are far less valuable than unread ones. The library should contain as much of what you do not know as your financial means, mortgage rates, and the currently tight real-estate market allows you to put there. You will accumulate more knowledge and more books as you grow older, and the growing number of unread books on the shelves will look at you menacingly. Indeed, the more you know, the larger the rows of unread books. Let us call this collection of unread books an antilibrary.

Seen this way the piles of unread books stop being a source of bad conscience and becomes (hopefully) a source for intellectual humility.

The narrow-minded may still ask what is the point of accumulating loads of unread books, more than you will ever have the chance to read? Well, like the arched ceilings of an awe-inspiring cathedral makes man feel small in the company of God, the piles of unread books remind you how little you know. Rather than an ego-boosting appendage the value of a library is on the contrary as a tool to check your ego and counter your hubris. To be what Taleb labels an Antischolar – a skeptical empiricist.

Or, in Donald Rumsfeld’s phraseology, a library of unread books may not add to your known knowns, but at the very least it can perhaps turn some of your unknown unknowns into known unknowns – which in itself can be enough to reduce the risk of screw-ups by orders of magnitude.

It is (often) the unknown unknowns – the black swans – that kill us. If only Rumsfeld had applied his own methodology more carefully in planning for the war in Iraq – where the known known (WMDs) turned out to be false, whereas it was the unknown unknowns (e.g. the failure to foresee the rise of anti-American sectarian violence or the creation of ISIS) that cluster****ed the mission.

So back to the name of this blog. It was not before a decade after first learning of the antilibrary that I started delving deeper into Eco’s oeuvre – my interest triggered (sadly) by his death. I read dozens of his obituaries and old interviews from the archives, and ordered several of his books and collections of essays.

I first read his most famous work, The Name of the Rose, (or should it be The Name of Rome), which plot is of course centred around a library, (wittily inspired, as always with Eco, by Jorge Luis Borges’ paradoxical Library of Babel). But despite Aristotle’s book on Comedy the library in The Name of the Rose is a dark place, where knowledge is guarded from antischolars by secretive, possessive munks precisely the opposite of an antilibrary – but not unlike modern universities where students are given a set of books containing The Truth and are not encouraged to read much else, just as in medieval monasteries.

I liked the idea of the antilibrary so much that I went for it for this blog, which was originally intended mainly for book reviews. I first registered it under the Norwegian name Antibiblioteket, and wrote the initial reviews in Norwegian. Since I have later emigrated, (my simplest way of shorting that country’s future) I have added the English domain Antilibrary, and will henceforth probably write more in English than in Norwegian. Although I intend to write here about books I will be reading, the blog will not be confined to book reviews, but will attack a wider array of issues in the spirit of an antischolar.

 

 

Morally Reprehensible / Factually Correct

Scientists should not ask questions that may have uncomfortable answers.

Peter Conradi in The Sunday Times interviewing Alessandro Strumia, the Italian professor of theoretical physics who was fired by CERN, sanctioned by (his employer) the University of Pisa and publicly shamed in a letter signed by 3.000 physicists after giving a lecture dismissing claims that female physicists face gender discrimination.

Strumia’s crime: trawling through databases showing that papers by female physicists receive citations than men, and that women write fewer papers than men as their careers progress. Strumia also argued that the underrepresentation of women physicists (making up 20% of experimental and 12% of theoretical physicists) reflects: “sound scientific evidence of gender differences in interests”. And: “It is not as if they send limousines for boys wanting to study physics and build walls to keep out women”. 

But Strumia’s slides including blasphemous titles such as “Physics was invented and built by men” was obviously too much for the scientifically open-minded audience at CERN.

Much better to bully Strumia to silence than confront the debate lurking beneath the surface: the “greater male variability hypothesis” – that claimed the head of then Harvard president Larry Summers in 2006.

Why did Strumia risk his career? Because he is disappointed in CERN’s failure to follow up the 2012 Higgs boson/God particel discovery with other breakthroughs. “If CERN had made more big discoveries in physics, I would have remained silent,,” Surely the 3.000 signatories of the shame letter to Strumia must be having their scientific priorities straight.