Bagehots monster

Walter Bagehot var symbolet på Victoriatidens maskuline edruelighet, men plantet frøet for modernismens mest uedruelige pengepolitiske eksperiment.

Bagehot

Bagehot: The Life and Times of the Greatest Victorian
James Grant
W. W. Norton, 2019

Hvis du har intellektuelle pretensjoner nok til å plukke med en flyplasskopi av The Economist og skli den halvveis ned i lommen på seteryggen foran mens du seriefråtser på Netflix, da er du antagelig familiær med navnet Bagehot. Hvis du til og med faktisk leser blekken vil du kanskje også kjenne Bagehot som den liberale økonomiske ukeavisens mangeårige redaktør og ofte-sitert apostel for at sentralbanken i krisetider skal agere som markedets «lender of last resort». Men stort nærmere kjennskap til Bagehot enn som så, har neppe mange funnet det bryderiet verdt å stifte.

James Grants bok om denne halvt forglemte førstemann blant Victorianere er således adekvat, men neppe nødvendig. Strengt tatt har de fleste praktiske menn bedre ting å ta seg til enn å lese om samtidssynsingen til en lenge-død økonom. Nettopp derfor er dette en bok som fortjener en plass i bokhyllen til konservative pedanter som gjerne setter av hele arbeidsdagen til å fordype seg i teoretiske paradokser.

Bagehot – som for å ta det første først uttales som et rim på «gadget» – briljerte med paradokser. Det var hans litterære vannmerke. Paradokset som opptok mye av hans liv og virke, og som vi fremdeles ikke har løst i dag, er hvordan et samfunn innretter et pengepolitisk system som sikrer økonomisk vekst samtidig som det verner mot kriser.

Under finanskrisen i 2007 – 08 begynte Bagehots obskure navn begynte å dukke opp igjen i overskriftene og i talene til Federal Reserve-formann Ben Bernanke og andre sentralbanksjefer – i Bernankes memoarer er Bagehot sitert flere ganger enn noen nålevende økonom.

Da åreforkalkningen i finansmarkedet ble akutt gav Bagehot intellektuell ryggdekning for nødlån og redningspakker til bankvesenet, med sin maksime at sentralbanken i en krise skal låne ut til alle banker i nød, mot god sikkerhet og til høy rente. Sentralbankene fulgte det første punktet med stor iver, men glemte de to siste. Istedet gav de lån til insolvente så vel som solvente banker, med pant i skrap så vel som i gull, og ikke til straffende høye renter men knapt noen rente i det hele tatt.

Den radikale pengepolitikken, som alle de toneangivende sentralbankene førte, bidrog etter alt å dømme til å forhindre at verdensøkonomien falt ned i en ny depresjon. Samtidig har politikken hatt dypt problematiske sidevirkninger, i form av moralsk hasard i bankvesenet med privatisering av profitt men sosialisering av tap, og verdistigning i verdipapirmarkedet som har løpt i fra lønnsveksten og således bidratt til økt økonomisk ulikhet i samfunnet.

Dette er bakgrunnen for at James Grant har valgt å grave Bagehot opp fra arkivet og vise hans ideer frem for et bredere publikum. Hva angår Grant, vil finansielt bevandrede lesere kjenne ham som en av rentemarkedets skarpeste observatører, som tversoverkledt utgiver av Grant’s Interest Rate Observer og oftebrukt kommentator i finansielle media, hvor han går igjen som en av de krasseste kritikerne av aktivistisk og overstadig løssluppen pengepolitikk. Sløyfen levner ingen tvil om Hayekianske sympatier.

Det er slettes ingen hagiografi Grant har skrevet. Tvert imot setter han sitt subjekt på tiltalebenken for å, i det minste indirekte, ha åpnet slusene for moderne pengepolitikk og all umoralen den har ført med seg. Som Dr. Frankenstein har Bagehot, mot sin vilje, vært med å skape et monster. Spørsmålet som piner Grant er hvor strengt man skal dømme en person for utfall lenge etter hans død, i en helt annen tid, som vedkommende ville vært sterkt imot, men unektelig har hatt en viss innflytelse i å fremdrive.

Det er ikke uten ironi at Bagehot, som var selve symbolet på Victoriansk sedelighet – som advarte mot at «the sins of the big cities» som gikk på bekostning av befolkningens intellektuelle beskjeftigelser, og som satt like stringente moralske krav til lånekontrakten som ekteskapspakten – også er blitt symbolet på vår tids ukristelige pengepolitikk.

Grant gir Bagehot likevel delvis frifinnelse i skyldspørsmålet. Der Bagehot levde og skrev i en kontekst av gullstandarden, balanserte budsjetter og personlig ansvar for bankaksjonærer og bankdirektører for solvensen til bankene de ledet – en verden av institusjonalisert disiplin, i Grants ord – har vi falt langt fra Victoriatidens finansielle jomfruelighet, til en verden med papirvalutaer, flytende kurser, enorme budsjettunderskudd og statlig intervensjon for å beskytte både godtroende investorer og sparere mot konsekvensene av bankers vanstyre og egne dårlige beslutninger. En verden hvor normen snarere er institusjonalisert udisiplin».

Bokens undertittel, «The Greatest Victorian», kan virke en smule pussig. Om man spilte leken «Name 10 famous Victorians», ville Bagehots navn neppe kommet med på alle deltagernes lister. Ei heller fikk han plass i Jacob Rees-Moggs nylige og universalt slaktede: «The Victorians:  12 Titans Who Forged Britain».

Hvordan rettferdiggjøres så en slik ubeskjeden undertittel? Bagehot var hverken den mektigste eller mest berømte, men i G. M. Youngs ord (som Grant låner undertittelen fra) var han selve legemliggjøringen av Victoriatidens maskuline edruelighet. I over et dusin år satt han som uoffisielt kabinettmedlem i alle regjeringer, konservative så vel som liberale. Spesielt var han en betrodd rådgiver for det liberale partiets Grand Old Man og fire ganger statsminister, William Ewart Gladstone.

John Maynard Keynes skrev I 1915 en anmeldelse av Bagehots monetære magnum opus, Lombard Street, og hans øvrige verker. Den store økonomens dom var at Bagehots oeuvre mer tok for seg finansiell psykologi enn finansiell teori, og at mye av hans skriverier var agitasjon for å banke vett inn i skallen på direktørene i Bank of England og bankirene i City of London. Bagehot dvelte ved kontroverser og fakta som var utgått på dato, mente Keynes. Flere har delt Keynes’ oppfatning at Bagehot tilførte lite ny teori, som har holdt sin verdi i ettertiden. Derimot hersker det ingen tvil om at Bagehot var en av de mest innflytelsesrike stemmene i sin samtid, og aller mest i spørsmål om finans og pengepolitikk. Og selv om han heller ikke var den første som sa at sentralbanken må være lender of last resort i krisetider, så var det Bagehot som kanoniserte doktrinen.

Grunnpillarene i Bagehots økonomiske filosofi var den klassiske gullstandarden og konservativ bankvirksomhet. Han ble født inn i juniorgrenen av et regionalt bankdynasti, Stuckey’s Bank i Langport, Somerset, hvor han gjorde karriere etter endte studier ved University College London, (familiens unitariske tro utelukket Bagehot fra Oxford og Cambridge). Bagehot beholdt stillingen som vise-formann i banken under hele sitt redaktørskap av The Economist – som han overtok fra sin svigerfar og magasinets grunnlegger James Wilson i 1860, og satt i helt til han døde altfor ung i 1877.

Hvordan kunne så Bagehots formaninger om ekspansiv pengepolitikk i krisetider forenes med hans trosbekjennelse til gullstandarden? På overflaten er dette en selvmotsigende posisjon, som må forstås i lys av den dominerende kimen til pengepolitisk konflikt i Bagehots tid. Nemlig Sir Robert Peels Bank Charter Act av 1844. For Bagehot påtok denne loven større betydning enn til og med opphevingen av de proteksjonistiske kornlovene i 1846, som hadde vært selve beveggrunnen for stiftelsen av The Economist i 1843.

Banklovens overordnede mål var å gradvis monopolisere kontroll over pengeutstedelse i Bank of Englands hvelv. Private banker som Stuckey’s fikk fortsatt lov til å utstede penger – slik de historisk hadde hatt. Men ved sammenslåinger mistet gamle banker denne retten, og ingen nyetablerte banker fikk lenger lov til å trykke egne sedler. Gullstandarden hadde blitt gjeninnført etter Napoleonskrigene til førkrigsparitet i 1821, tross prisinflasjonen i de halve århundret siden pundets gullkonvertibilitet ble opphevet. Denne politikken var høyst deflasjonær, hvilket Bank of England raskt innså og korrigerte for med å senke renten fra fem til fire prosent i juni 1822, den første renteendringen siden 1719. Banken fulgte opp med å skru utlånskranene på fullt. Det bidrog til en spekulativ bonanza og at store mengder gull forlot London i lån til utenlandske stater og tvilsomme investeringer i latinamerikanske gruvegeskjefter. Da panikken i 1825 oppstod var det bare på hengende håret at den gamle damen i Threadneedle Street ikke måtte oppheve gullstandarden igjen. En tidel av landets banker gikk ned i dragsuget.

Peel-regjeringens banklov tok sikte på å stagge disse boom-bust-spiralene som plaget økonomien i det 19. århundre, ved å gi sentralbanken mer kontroll over pengemengden. Prinsipielt gikk debatten, som forblir uavgjort den dag i dag, mellom de som ville ha et regelbasert system mot de som mente at sentralbanken burde kunne styre med diskresjon. Bagehot tilhørte den siste gjengen. På papiret var 1844-loven en seier for regelrytterne. Men ikke like mye i praksis. Det gikk bare tre år fra loven trådte i kraft, til den ble suspendert under den finansielle panikken i 1847, og igjen i 1857. Likeså trosset Bank of England loven og tråkket til med ekstraordinær pengetrykking for å berolige markedet da den distingverte forretningsbanken Overend Gurney gikk overende i 1866. Etter panikken i 1857 skrev Bagehot: «It may be an evil to have discretion; but the events of the last few months prove…the evils of a rigid rule which admits no discretion».

Gjengangeren i de finansielle panikkene i 1825, 1839, 1847, 1857, og 1866, var kraftig kredittvekst. Konvensjonell økonomisk visdom tilsa at det tuet pundets verdi i gull, som var satt til £3 17 shilling og 10 ½ pence, (20 shilling per pund, 12 pence per shilling), og ansett som et kategorisk finansielt imperativ. Bagehot mente dette var gammeldags tenkning. I hans øyne var det bare gull og sølv som er ekte penger. Alt annet, bankinnskudd og sedler, er kredittinstrumenter. Han var ikke like redd som puristene for at penge- og kredittmengden skulle løpe fra reservene av gull, som sedler og innskudd kunne veksles inn i. «The enormous importance attached to the convertibility of bank note, as distinguished from the stability of banks, is a relic of past times», skrev Bagehot. Denne moraliserende høy-victorianeren var en paradoksalt moderne mann.

For Bagehot hadde sentralbanken to mandater: 1) holde kongedømmets bankreserver, (slik at bankene slapp denne byrden selv), og 2) gi lån når andre banker ikke lenger gav lån.

Bagehot kunne således innkassere en slags intellektuell seier da Bank of England omsider vedkjente det som sin samfunnsplikt å støtte bankvesenet etter panikken i 1866 – Peels banklov til tross, og i motsetning til Bagehots meningsmotstandere, inkludert Benjamin Disraeli (som Bagehot hadde absolutt null til overs for) og banklovens arkitekt Lord Overstone, som advarte om moralsk hasard hvis sentralbanken grep inn for å hindre at råtne banker gikk over ende. Bedre da å rense systemet. Bagehots intellektuelle nemesis og mangeårig Bank of England-direktør og guvernør fra 1851 – 53, oppsummerte doktrinen som følger: «A good banker had no need of a central bank, and a bad banker had no claim on a central bank».

Bank of England var, og er, en særbritisk institusjon, hvis formålsparagraf var like vagt og tvetydig som den uskrevne britiske grunnloven – (som Bagehot også skrev et av sine viktigste verker om). Bagehot poengterte at bankens praksis var blitt til i løpet av 175 års tradisjon og presedens, og ikke var noe den ene finansministeren eller den andre plutselig kunne komme og endre over natten med lover og regler som sa ditt eller datt.

Med andre ord, Bank of England var ikke en institusjon som bare kunne utsettes for radikal reform etter en regjerings eget forgodtbefinnende. Bagehot kom derfor til følgende paradoksale konklusjon, at på den ene siden ville et system hvor hver bank holdt sine egne (gull- og kontant-) reserver, for å kunne ri gjennom stormen, vært det beste systemet. Men på den andre siden er systemet hvor sentralbanken holder reservene for hele bankvesenet, det eksisterende systemet og for dypt inngrodd til å forandres.

Englands solvens var blitt avhengig av at sentralbanken, fastslo Bagehot. I det har finanskrisen gitt ham rett. Og 100 år etter han ble avskrevet av Keynes, har Bagehots monetære ideer vist seg minst like relevante som Keynes’ mer fiskalt orienterte resepter, da det var den ekspansive pengepolitikken langt mer enn den ekspansive finanspolitikken som arresterte kollapsen i verdensøkonomien for ti år siden. Men de utilsiktede konsekvensene av at sentralbankene fulgte hans mantra og stilte «gullkortet» til rådighet for bankvesenet under krisen i 2008 og ikke har levnet noen tvil om at de vil komme til unnsetning også ved neste bankkrise, gir Bagehots ettermæle en mer blandet smak.

Det er dog ingen vei tilbake til Edens hage før det finansielle syndefallet fra den klassiske gullstandarden. For et slikt sted eksisterte aldri, ei heller i Bagehots tid.

I sitt andre hovedverk, The English Constitution, konkluderte Bagehot at den britiske suksessoppskriften lå i den uskrevne grunnlovens todeling i «the efficient», regjeringen som leder massene, og «the dignified», monarkiet som inspirerer massene. I en oppdatert utgave i dag kunne han lagt til en tredje: «the magical», sentralbanken som tryller penger til massene ut av tynn luft.

Je suis Woke!

Titania McGrath har skrevet årets viktigste bok. Hvis du ikke leser den er du mest sannsynlig en fascist. 

Screenshot 2019-03-31 16.03.32.png

Hun er internettsensasjonen, den post-moderne feministiske inkarnasjonen av Jeanne D’Arc som holder håpet oppe for Millennials opptatt av sosial rettferdighet, etter kriseåret 2016 som med valget av Trump og Brexit kastet verden ut i en ny urfascistisk epoke. I Woke – A Guide to Social Justice, viser Titania McGrath hvordan alle ved å legge et LGBT-filter over sitt Facebook-profilbilde kan bli aktivister som bidrar til et mer inkluderende samfunn.

Internasjonalt hører McGrath til avantgarden av radikale feminister som kvinnemarsj-impresario Linda Sarsour, Emma «Hermine» Watson og de amerikanske demokratenes nye stjerneskudd: Alexandria Ocasio-Cortez. Her hjemme har McGrath meningsfeller som MDG-provokatør Eivind Trædal, Morgenblad-spaltist Mohamed Abdi, Bergens Tidende-kommentator Jens Kihl, eller avtroppende Innovasjon Norge-sjef Anita Krohn Traaseth. Den norske stemmen som ligger aller nærest McGrath er trolig den islamisk-feministiske samfunnsdebattanten Sumaya Jirde Ali, som i likhet med McGrath er en prisbelønt interseksjonell, antirasistisk poet. De formidler begge med sin dyptfølte poesi visjoner for et ikke-binært, pro-trans, kroppspositivistisk, poly-amorøst og hatfritt multikulturelt samfunn med klare føringer for en inkluderende og ikke-krenkende ytringsfrihet.

Man kan til og med ane klare likhetstrekk i de artistiske uttrykksformene til de to poetene. For eksempel, Jirde Alis tankevekkende tordentale: «Fuck Politiet! Fuck Listhaug!», som vekker paralleller til den sublime emosjonelle kraften i et av McGraths mest kjente verker, Brexit: A Haiku:

Fuck fuck fuck fuck fuck

Fuck fuck fuck fuck fuck fuck fuck

Fuck fuck fuck fuck fuck.

Som for mange progressive briter var det Brexit som var vekkelsesøyeblikket for McGrath, som studerte til en mastergrad i kjønnsstudier ved Universitetet i Oxford. McGrath, som nå er sterkt for en ny folkeavstemning, en «People’s Vote», åpner kapittelet om «Brexit and the Rise of the Fourth Reich» med et sitat fra Donald Tusk, president i Det europeiske råd: «I fear Brexit could be the beginning of the destruction of not only the EU but also Western political civilisation in its entirety».

McGrath trekker frem den kraftige økningen i knivkriminalitet, syreangrep og kjønnslemlestelse av kvinner etter britene stemte for å tre ut av EU, som eksempler på at vi har fått, som blant andre Jonas Gahr Støre har påpekt i Norge, et kaldere samfunn med hardere retorikk.

Til tross for at høyrepopulistiske krefter er på fremmarsj i politikken mønstrer de progressive motkreftene på universitetscampuser og barneskoler fra California til Cambridge – som de siste ukenes skolestreiker for klimaet har vært eksempel på. Som Greta Thunberg er McGrath med rette forbannet på en foreldregenerasjon som har forurenset så mye at verden vil gå opp i et inferno av flammer om 12 års tid, om ikke en plan à la Ocasio-Cortez’ New Green Deal blir iverksatt. Som denne ukens avstemning i det amerikanske senatet viste, er det dog en god stund til det blir virkelighet. Min woke lillebror deltok på klimastreiken forrige uke for å signalisere at han er mot global oppvarming. Men når de voksne uansett ikke lytter, er det heller ingen grunn til at han skal ha dårlig samvittighet for påskeflyturene til Østerrike og Santorini.

Det er imidlertid ikke bare klimaet som blir voldtatt. Det blir også kvinner, i litterær så vel som metaforisk forstand. McGrath deler oppfatningen til de norske likestillingsguruene Isabelle Ringnes og Marie Louis Sunde, forfatterne av boken «Hvem spanderer», at vi fortsatt lever i et patriarkalsk samfunn gjennomsyret av subtil hverdagsdiskriminering. Selv om kvinner i Vesten i dag har stemmerett, kan bli karrierekvinner og har alle de samme rettighetene som menn, argumenterer McGrath patosfylt for at kvinner er mer undertrykt i dagens samfunn enn noen gang. Hvis du tviler. Bare begrepet karrierekvinne er bevis på det. Som Ringnes og Sunde har belyst, bruker vi aldri begrepet karrieremann. Det faktum at Norge ledes av et triumvirat av kvinner gir også en illusjon av kvinnelig makt. Som Margaret Thatcher er Erna Solberg, Siv Jensen, og Trine Skei Grande, særlig Jensen, kun kvinner i ren biologisk forstand.

Kvinner er langt ifra alene om å bli undertrykt i dagens samfunn. De to viktigste fanesakene for sosiale justisforkjempere i dag er trolig kampen for avkolonisering av akademia og kampen for ikke-binære kjønnspronomen. Pensumlitteraturen på vestlige universiteter er nesten utelukkende er skrevet av heterofile hvite menn og en skrikende undervekt av kvinner og transpersoner med minoritetsbakgrunn – med et mulig unntak for kjønnsstudier.

På historisk fakulteter lever myten om vestlig sivilisasjons kulturelle overlegenhet fortsatt i beste velgående, trass BBCs beundringsverdige forsøk på å omskrive historien i mer mangfoldig og inkluderende lys. Med tanke på at Vestens historie har vært en kavalkade av kvinneundertrykkelse og folkemord mot etniske minoriteter, finnes det gode argumenter for å ikke studere historie i det hele tatt og heller fokusere på fremtiden. ISIS har fått mye rettmessig kritikk, men kalifatets bulldosering av de kolonialistiske monumentene i Palmyra, var om ikke annet et forbilledlig eksempel på progressiv avkolonisering.

Behovet for avkolonisering gjelder vel så mye for de naturvitenskapelige fagene som de humanistiske. McGrath viser for eksempel til matematikkprofessoren Rochelle Gutiérrez ved Universitetet i Illinois, som har demonstrert at matematikk bidrar til å perpetuere hvitt privilegium.

Selv om statuen av Cecil Rhodes (#Rhodesmustfall) fortsatt står oppreist på McGraths alma mater, er det en viss fremgang på kjønnspronomensfronten, ofte fra uventet hold. For eksempel kompenserer globale banker som HSBC for negative overskrifter om hvitvaskingsskandaler, renterigging og velting av verdensøkonomien ved å tilby kundene flere alternative kjønnspronomen, herunder Mx, Ind, M, Misc, Mre, Msr, Myr, Pr, Sai og Ser. Facebook har også frigjort sine brukere fra ikke-binære pronomensvalg.

McGraths bok inneholder også viktige lærdommer for den politiske venstresiden. De tidligere statsbærende sosialdemokratiske partiene i mange land har hatt problemer med å demme opp for høyrebølgen. Problemet er ikke partiene, men velgerne. Kjernen i problemet er at velgergruppen den engelske venstresideavisen The Guardian beskriver som «low-information»-velgere – også kjent som arbeiderklasse – ikke har klart å holde tritt med de progressive verdiene til partiene de var ment å stemme på. Mange lumpenproletære velgere er mer opptatt av hva de selv får i lønn, enn kald retorikk i samfunnet.

Løsningen for venstresiden er derfor å løsrive seg fra den antikverte klassekampforståelsen og heller bli en bastion for identitetspolitikk. Kjønn og rase er de viktigste identitetsmarkørene i dag, ikke klasse. Dette er noe Hadia Tajik har skjønt, men ikke Trond Giske.

For å leve i et helt fritt samfunn, må det være begrensninger på ytringsfriheten. Som Guardian-kommentator Owen Jones har forklart, brukes «ytringsfrihet» i dag ofte som en eufemisme av ytre høyre for å legitimere krypto-fascisme. Det ser man tydelig i Norge også, hvor de hyppigste forsvarerne av «ytringsfriheten» er stemmer som Helge Lurås, Hans Rustad og Hege Storhaug. Derimot var Jonas Gahr Støre forut for sin tid da han stod opp for en betinget ytringsfrihet under karikaturstriden i 2006. Den nylige dommen mot den 71-årige kvinnen som kalte Sumaya Jirde Ali for en «korrupt kakkerlakk» i en Facebook-diskusjon markerer også et paradigmeskift til en ytringsfrihet med en samvittighet. Som Rune Berglund Steen, leder i Antirasistisk senter og forhenværende interseksjonell poet, som først anmeldte kvinnen, profetisk sa: «Nå kommer [hatkriminalitets-] dommene!»

Kampen mot hatretorikk er dog ikke enkel. Det er begrenset hvor mange tastaturkrigere Antirasistisk senter kan saksøke. Det er heller ikke lett når statens egen TV-kanal lar Bård Tufte Johansen sitte hver fredagskveld og spre krenkende hathumor mot så vel innvandrere, fattige og kroppspressede anorektikere under dekning av Johan Goldens afro-karibiske utseende som syltynt minoritetsalibi. Derfor er det holdningsskapende arbeidet i NGO-sektoren viktig. En av vår tids viktigste tenkere, Dag Herbjørnsrud i Senter for global og komparativ idéhistorie (Global and Comparative History of Ideas), har rettet søkelyset på fenomenet «norske tilstander», nemlig det blåbrune konsensus i den norske meningskorridoren, som ikke levner rom for å debattere temaer som «no-platforming» (scenenekt), avkolonisering av akademia og kulturell appropriasjon – temaer som dekkes langt mer tolerant av den svenske pressen.

Et eksempel på det er da finansminister Siv Jensen kledde seg ut som indianerfiguren Pocahontas, (til tross for å ha enda mindre rettmessig hevd på indianertilhørighet enn Elizabeth Warren). I Norge gikk det nesten upåaktet hen. Om en svensk politiker hadde gjort det, ville hen ha fått passet behørig påskrevet for kulturell appropriasjon – det fremste symbolet på hvit makt. Da Sigrid Bonde Tusvik protesterte mot regjeringens innskrenkninger i abortloven ved å kle seg ut i kostymer fra The Handmaid’s Tale, var hun i motsetning til Jensen gjennomtenkt nok til å ikke appropriere identiteten til rollefigurer med minoritetsbakgrunn. Neste gang får Siv Jensen kle seg ut som guvernør Ratcliffe – en rolle som kler hennes «toxic masculinity» bedre.

Noen spør om Titania McGrath er en genuin person. Det er et mikroaggressivt fakta-fetisjistisk spørsmål som ikke tar innover seg den emosjonelle virkelighetsopplevelsen i en post-faktisk verden. Følelser bryr seg ikke om fakta. Som Alexandria Occasionally-Correct sier: «I think that there’s a lot of people more concerned about being precisely, factually and semantically correct than about being morally right». Om Titania McGrath er fiksjon eller faktum gjør ingen forskjell. Det som betyr noe er at hen har moralsk rett. Vi er alle woke nå. Vi er alle Titania McGrath.

 

The Name of this Blog

I first encountered Umberto Eco’s idea of the Antilibrary when reading Nassim Nicholas Taleb’s The Black Swan in high school in 2007. The idea made immediate sense to me, as I presume it would to anyone having experienced the overwhelming feeling of seeing your collection of books piling up faster than you are able to read them.

Maria Popova writes on why unread books are more important than read books here (which does in fact seem to be largely lifted from this post in Farnam Street), and quoting from The Black Swan:

The writer Umberto Eco belongs to that small class of scholars who are encyclopedic, insightful, and nondull. He is the owner of a large personal library (containing thirty thousand books), and separates visitors into two categories: those who react with “Wow! Signore professore dottore Eco, what a library you have! How many of these books have you read?” and the others — a very small minority — who get the point that a private library is not an ego-boosting appendage but a research tool. Read books are far less valuable than unread ones. The library should contain as much of what you do not know as your financial means, mortgage rates, and the currently tight real-estate market allows you to put there. You will accumulate more knowledge and more books as you grow older, and the growing number of unread books on the shelves will look at you menacingly. Indeed, the more you know, the larger the rows of unread books. Let us call this collection of unread books an antilibrary.

Seen this way the piles of unread books stop being a source of bad conscience and becomes (hopefully) a source for intellectual humility.

The narrow-minded may still ask what is the point of accumulating loads of unread books, more than you will ever have the chance to read? Well, like the arched ceilings of an awe-inspiring cathedral makes man feel small in the company of God, the piles of unread books remind you how little you know. Rather than an ego-boosting appendage the value of a library is on the contrary as a tool to check your ego and counter your hubris. To be what Taleb labels an Antischolar – a skeptical empiricist.

Or, in Donald Rumsfeld’s phraseology, a library of unread books may not add to your known knowns, but at the very least it can perhaps turn some of your unknown unknowns into known unknowns – which in itself can be enough to reduce the risk of screw-ups by orders of magnitude.

It is (often) the unknown unknowns – the black swans – that kill us. If only Rumsfeld had applied his own methodology more carefully in planning for the war in Iraq – where the known known (WMDs) turned out to be false, whereas it was the unknown unknowns (e.g. the failure to foresee the rise of anti-American sectarian violence or the creation of ISIS) that cluster****ed the mission.

So back to the name of this blog. It was not before a decade after first learning of the antilibrary that I started delving deeper into Eco’s oeuvre – my interest triggered (sadly) by his death. I read dozens of his obituaries and old interviews from the archives, and ordered several of his books and collections of essays.

I first read his most famous work, The Name of the Rose, (or should it be The Name of Rome), which plot is of course centred around a library, (wittily inspired, as always with Eco, by Jorge Luis Borges’ paradoxical Library of Babel). But despite Aristotle’s book on Comedy the library in The Name of the Rose is a dark place, where knowledge is guarded from antischolars by secretive, possessive munks precisely the opposite of an antilibrary – but not unlike modern universities where students are given a set of books containing The Truth and are not encouraged to read much else, just as in medieval monasteries.

I liked the idea of the antilibrary so much that I went for it for this blog, which was originally intended mainly for book reviews. I first registered it under the Norwegian name Antibiblioteket, and wrote the initial reviews in Norwegian. Since I have later emigrated, (my simplest way of shorting that country’s future) I have added the English domain Antilibrary, and will henceforth probably write more in English than in Norwegian. Although I intend to write here about books I will be reading, the blog will not be confined to book reviews, but will attack a wider array of issues in the spirit of an antischolar.

 

 

Saturday Reads

  • Richard Spencer reviewing the Sana’a, Yemen-based Tim Mackintosh-Smith’s Arabs — A 3,000-Year History of Peoples, Tribes and Empires in The Times (of London): “The word ‘politics’ derives from the Greek ‘polis’, a city, and represents a collective endeavour; siyasah, the standard Arabic translation, derives from a term for the training of camels and horses.”
  • “The glum philosopher star of Danish noir” — James Marriot reviewing Clare Carlisle’s new Søren Kierkegaard biography in The Times (of London).
  • The FT on Big Tech waking up to the market potential of video games and Google’s launch of its cloud gaming platform, Stadia, while Reed Hatings worries about Netflix being disrupted by Fortnite. Does the race to be the “Netflix for gaming” mean the death of the console is finally coming?
  • Solvitur ambulando — always golden nuggets to be found in the FT readers’ letters.
  • Tim Harford on the suicide of economist / happiness expert Alan Krueger. The Economist on Krueger’s research debunking the “myth” that increases in the minimum wage must necessarily lead to lower employment.
  • Wolfgang Schäuble lunching with the FT, reflecting on the assassination attempt he barely survived as Interior Minister a few days after reunification in 1990: “there’s a bang and everything changes” — implicitly drawing a chilling parallel to the 2015 decision to open Germany’s borders; “We failed to prevent [“Wir schaffen das”] being misunderstood throughout the world as a great business opportunity for human traffickers.” 
  • Semi-woke(?) science commentator Anjana Ahuja (is this a trend with the FT’s external reviewers?) not fully convinced by short new book on the Four Horsemen of New Atheism, summarising the quartet’s one and only meeting at Hitchens’ Washington apartment in 2007.
  • Jordan Peterson responding to Cambridge’s rescindment of Visiting Fellowship offer. Cambridge dropout Toby Young in The Spectator on the same.
  • Excerpt from Matt Taibi’s new book Hate Inc. on how most MSM commentators bought and promoted the Iraqi WMD narrative and has since “piled myths atop myths” to evade any responsibility for “selling the lie”.  Perhaps Taibi is a bit on the conspiratorial side, but it is certainly interesting how many of the journos who were so wrong on Iraq, from Tom Friedman and Max Boot to David Frum and Robert Kagan are still considered foreign policy Experts.
  • Buttonwood on the irrelevance of book value.

The Water Kingdom

A new book charts the unique role water has played in the growth of Chinese civilisation. But has China now reached the point where its water challenges will prove insurmountable? 

FullSizeRender (3)

 

NB: Also published on Frontierblog

Science writer David Ball has written an excellent book on the role of water in Chinese society: The Water Kingdom – A Secret History of China. The book provides an illuminating history of Chinese society’s unique and often turbulent relationship with water, from ancient times to the immense water challenges China is facing today.

Of course water has played a fundamental role in all human life throughout history, But fundamental geographical differences mean that water has not only played a different role in the development of Chinese compared to Western civilisation, but also that water as a concept is viewed through a different lense altogether.

Some of the key geographic differences are that:

  • While ancient European civilisation was concentrated along the coastal strips circling an enclosed sea (the Mediterranean), the ancient (as well as contemporary) Chinese civilisation had a more central than peripheral location – hence the Middle Kingdom – circled by the open ocean and barbarian lands.
  • Europe’s coastline is fragmented and indented, making navigation easy, guided by landmarks. Ships could travel long distances by hugging the coastline, and even if land was not visible ships would never be that far from a shore. In contrast China has a comparatively featureless east coast pointing out towards the trackless Pacific – making oceanic enterprises a less attractive business proposition (the ocean-going voyages of Admiral Zheng He in the early 15th century being a notable exception).
  • Thus, while Europe (stated in slightly simplified terms) developed as an oceanic civilisation (first the Mediterranean, then the Atlantic), China developed as a river-based civilisation. Its relationship to water was not primarily with the ocean, but its two great rivers; the Yellow river and the Yangtze.

The two great rivers have defined Chinese civilisation. They have served as sources for national myths, inspiration for philosophy and art, theatres of war, communication channels, transport routes – particularly for shipments of grain tribute from the regions to the capital, territorial barriers, purveyors of natural disasters, and of course as water sources for China’s agriculture, industry and cities.

The Yellow river has traditionally been designated as the cradle of the Chinese civilisation. “When the Yellow River is at peace, the nation is at peace,” runs an old saying attributed to the ancient leader the Great Yü, famed for his introduction of flood controls late in the third millenium BC. What the saying reveals is that the relationship between river and nation has often been a turbulent one.

The Yellow River has both provided the Chinese people with their livelihood, and often swiftly taking it away again. Although most large rivers are prone to flood, the extremity of the two great Chinese rivers are of a scale unlike anything known in Europe. The Yellow River has its name for a reason. Its waters are rich in China’s famous “yellow earth” from the Mongolian deserts, giving its water a higher density of solids than in almost all rivers in the world – as much as 300 grams of sediment per kilogram of water. As the river flows east, some of the sediment settles onto the riverbed and gradually raises it higher. When flood season arrives the waters are prone to overrun the banks. Since time immemorial the Chinese people have combated the flooding threat by constructing dykes of mud and rocks. However, as the riverbed rose so did the dykes, until the river itself was running like an aqueduct up to 15 meters above the surrounding landscape. When a breach eventually occured, the inevitable flood was all the more catastrophic. Yet, despite these obvious dangers it was precisely because of the river’s fertile sediments that the floodplain was so alluring to farmers.

In big floods millions of people could perish, and the river would often subsequently permanently alter its course by up to several hundred kilometres. That explains why the Yellow River is also often referred to as China’s Sorrow. 

Hydraulic Despotism 

China’s quest to conquer nature and mend the great rivers to man’s needs took on new proportions with the advent of scientific communism. But this was not a new phenomenon. As Ball’s account details both the Yellow River and the Yangtze had to a large extent been artificial ecosystems since the time of the Great Yü, created by nature but altered by man. Main portions of the Grand Canal (2350 kilometres in all) were already completed by 611 CE. 5,5 million workers were conscripted for the gargantuan construction task.

Ball has an interesting discussion on the idea of hydraulic despotism – a fusion of the terms Oriental despotism and hydraulic civilisation. The term oriental despotism was first coined by Nicolas Boulanger in his 1763 book on The Origin and Progress of Despotism. He asserted that revolutions of nature such as floods both destroyed nations and subsequently became the legislators of renewed society. Max Weber argued that rivers were the essential component of political power throughout Asia and the Middle East: “The water question conditioned the existence of the bureaucracy, the compulsory service of the dependent classes, and the dependence of the subject classes upon the functioning of the bureaucracy of the king.” German-American Sinologist and Marxist historian Karl Wittfogel built further on these ideas in the 1950s, with his theory that oriental despotism was founded on hydraulic civilisation. He argued that, “it was the task imposed by a precarious water situation that stimulated man to develop hydraulic methods of social control.” Whereas European empires were built by acquiring land, in China control of the rivers and mobilization of vast manpower was paramount to make the land productive. Karl Marx argued that only a centralizing power of government could manage this task in China.

So, was hydraulic despotism inevitable in China? Wittfogel’s theory has gone out of fashion. But it has never gone away completely. Probably because it retains a significant intuitive appeal. As most good theories it is simplified but elegant.

Mao vs Nature

If hydraulic despotism was perhaps not inevitable in China it was certainly possible, as nobody demonstrated with greater effect than Mao Zedong. In 1952 the Great Helmsman announced that “Work on the Yellow River must be done well.” With this banal slogan slogan so typical of Mao, he launched one of the most ambitious projects in the young People’s Republic. A flood control programme that included rebuilding and reinforcement of 1 800 kilometres of dykes along with 46 dams.

Mao held an unlimited belief in Communist Man’s ability to conquer nature. However, the quality of the work did not always match the quantity. Between the 1950s and 1990 more than 80 000 dams were built on China’s rivers. Many were erected hastily and constructed poorly. Still, Ball does not want to characterize the massive hydro-engineering projects of the Mao era as an abject failure. If the practical execution may often have fallen short, Ball argues that the principles behind the dam construction have been largely sound. After all, Mao simply continued, if on a larger scale, an interwar policy programme actively supported by international organisations.

Still, it it is not hard to find individual case studies of Communism at its worst. The Sanmenxia dam is one. The biggest dam on the Yelow River. Construction started in 1957 with the assistance of Soviet engineers. The claim was that the dam would retain silt and thus avoid the old problem of a rising riverbed downstream. It was said that the Yellow River would be yellow no more, and an ancient prophecy was invoked: “When a sage appears, the river will run clear” (which in popular usage had the perhaps more fitting meaning “when hell freezes over”). The claim was absurd. The Soviet technical experts left in 1960 due to the cooling relations between the two Communist powers. What was harder to get rid of was the silt. It could not be magically spelled away, but had to go somewhere. It soon accumulated against the dam wall at an alarming rate, so much so that by 1962 the dam’s capacity was halved. The silt had to be removed from the dam after all. The original goal of silt retention had to be largely abandoned. And so much water had to be allowed to pass directly through the dam wall that the hydroelectric capacity of the dam proved to be barely five percent of original estimates. For this failure, 280 000 peasants had to be forcibly resettled.

In an interesting exhibit of centralized vs local Ball notes that the river management success stories have more often been found in the mundane, low tech but capital-intensive small-scale projects at the local level. But seeing like a state does, the People’s Republic’s ambitions has usually veered towars grandiose prestige projects like Sanmenxia.

Will China run out of water? 

Ball ends his book on a disquieting note. China faces two big water-related problems:

  1. There is not enough water to go round, and
  2. Much of China’s water is often so foul that no one can use it anyway.

Is there a solution? Not necessarily. At least not yet. When the Yellow River stopped 650 kilometres short of the Boai Sea for 226 days in 1997, it served as a grave warning. Ball cites hydrology specialist Alistair Borthwick who says that: “it appears that the Lower Yellow River’s ability to meet its ecosystem and socio-economic requirements is exhausted.” China’s water resources already fall short of the country’s needs by 40 billion tonnes a year, predicted to rise to 58 billion by 2020. China’s Ministry of Water Resources predicts there will be a serious water crisis by 2030.

One big problem is that state guarantees of water supply to rural areas has removed incentives to improve irrigation efficiency. Agriculture accounts for two thirds of China’s water use, and 70 percent of the country’s food relies on irrigation. As the Chinese eat increasingly eat more meat and farmers prefer to grow high-value but water-intensive crops such as fruits and nuts rather than grain and potatoes, the water problem has gotten continuously worse.

The scale of China’s water challenges is illustrated by the gigantic South-North Water Transfer Project. A modern equivalent to the Grand Canal the project aims to transport 45 billion cubic metres of fresh water annually from the Yangtze basin in the south to the North China Plain along three separate channels each over 1 000 kilometres long. The central and eastern routes are now in operation. So far the total cost has surpassed 79 billion dollars, more than twice the cost of the Three Gorges Dam. In what Ball rightly describes as an extraordinary subversion of geography, both the eastern and central routes require the water to be transported through tunnels under(!) the Yellow River. A feat of engineering even Mao would be proud of, but which at the same time reveals the fragility of the system.

The water problem does not only make the infrastructure fragile, but is also a source of fragility for the entire Chinese political system. Ball makes a convincing argument that the Chinese people may be more liable to revolt over a practical question such as lack of water, than a more abstract lack of political rights. Indeed, back in 2005 there was already 1 000 environmental protests every week. The Chinese leadership is well aware of the challenge they are facing. Work on the Yellow River must be done well.

Har finans en siviliserende side?

Uten finans kunne sivilisasjonen aldri stablet seg på bena, argumenterer professor William Goetzmann. Men har finans nå gått fra å være samfunnets tjener til å bli dets mester?

Money Changes Everything – How Finance Made Civilization Possible
William Goetzmann
Princeton University Press, 2016
Anmeldt av: Markus N. Reitan

Finans har et omdømmeproblem. Av alt som skrives om finans, er trolig godt over 90 prosent negativt ladet. Siden finanskrisen har det komme en flod av bøker om hvordan finans destabiliserer økonomien, skaper kriser, og den som har vært i vinden de siste årene: forsterker ulikheter i samfunnet. Tidligere amerikansk sentralbanksjef Paul Volcker talte derfor for mange da han sa at det ikke har vært en eneste nyttig finansiell innovasjon siden minibanken på slutten av 1960-tallet.

Har finans fortjent sitt dårlige rykte?

Yale-professor William Goetzmann har påtatt seg den ambisiøse oppgaven å skrive historien om finans, fra Babylon til vår tid. Dette langsiktige perspektivet gjør Goetzmann mer velvillig innstilt enn politikere og aviskommentatorer som ser finans gjennom kortsiktige brilleglass. Goetzmann er klokkeklar på at finans var en avgjørende innovasjon som har løftet mennesket opp fra hjelpeløshet og muliggjort sivilisasjoners fremvekst. Det betyr ikke at Goetzmann er ukritisk. Men han viser hvordan finans har vært sentralt tilstede gjennom menneskets historie; fra oppfinnelsen av skriftspråk i Mesopotamia, til utviklingen av abstrakt tankegang, demokratiets fødsel i antikkens Hellas, oppdagelsen av den nye verden, og formingen av den moderne velferdsstaten, samt mye mer.

Goetzmann beskriver finans som en tidsmaskin som lar oss flytte verdi frem og tilbake i tid, spre risiko, re-allokere kapital, og inngå økonomiske transaksjoner av en helt annen kompleksitet enn i et pre-finansielt samfunn –  på godt og vondt.

Det er delte oppfatninger når menneskets syndefall skjedde. Noen mener det var da Eva tok imot eplet fra slangen i Edens hage, andre med overgangen fra jeger-samler- til jordbrukssamfunn (Jared Diamond), og andre igjen som Goetzmann mener at syndefallet kom med oppfinnelsen av renter. De to siste henger ihvertfall sammen. Renter hadde ikke en naturlig plass i jeger-samler-samfunn, men kom til sin rett i jordbrukssamfunnet. Liv i jeger-samler-samfunn var et nullsumspill. Det var først med innføringen av jordbruket at samfunn ble rikere over tid. Litt forenklet kan man derfor si at dersom en jeger lånte noe til en samler, et spyd for eksempel, var det ikke rimelig å få noe mer tilbake enn det han hadde lånt bort. Det forandret seg i jordbrukssamfunnet. Hvis en sumerisk bonde lånte vekk flokken sin på 30 kveg til en annen i ett år, ville det være rimelig at flokken var blitt større ett år senere. 32 kveg kanskje. Vi finner etymologiske hint til rentebegrepets opprinnelse. Både det sumeriske (“mash”) og det greske ordet (“tokos”) for renter refererer til avkom av kveg/kalver, mens det egyptiske ordet (“ms”) betyr å føde. Kveg var det tidlige jordbrukssamfunnets standardvaluta, og hvis kveg multipliserte seg, var det naturlig at også lån gitt i andre valutaer skulle kaste av seg eller “gi fødsel.” Siden den gang har det ikke vært noen vei tilbake til det pre-pekuniære paradis.

Verdens åttende underverk

Noe av det mest slående når man leser Goetzmanns bok er hvor tidlig i historien det utviklet seg en relativt sofistikert finansiell arkitektur. De eldste polettene som kan ha vært brukt som en form for penger kan dateres til 7000 før kristus. De første skrifttavlene fra Uruk i Mesopotamia stammer fra 3100 før Kristus, og viser at skriftspråk først oppstod som et verktøy for økonomisk organisering. Innen 3000 f.Kr. var også fundamentale finansielle verktøy som bokføringssystemer blitt oppfunnet. Så tidlig som 2400 f.Kr finner man det første kjente beviset på renters rente, i en inskripsjon på sumerisk leirkjegle. Den dokumenterer konflikten mellom de to sør-mesopotamiske byene Lagasj og Umma. Lagasjs hersker Enmetena, å ta tilbake en fruktbar jordstripe som Umma hadde erobret to generasjoner tidligere. Som erstatning krevde Enmetena ikke bare jordstripens leieinntekter med tilbakevirkende kraft, men også inkludert renter. Enmetena henviste til standardrenten for kornlån på 33 ⅓ prosent som presedens. Det samlede kravet beløp seg dermed til svimlende 4,5 billioner liter bygg – tilsvarende omkring 600 ganger USAs årlige byggavling og trolig mer bygg enn som noensinne hadde blitt høstet i Mesopotamia frem til det tidspunktet. Det må ha utløst en ellevill feiring i Lagasj, selv om Umma umulig kunne hatt evnen eller viljen til å gjøre opp kravet.

Et av historiens første lengre skriftdokumenter, Hammurabis kodeks, som stammer fra omkring 1754 f.Kr., spesifiserer den samme renten på 33 ⅓ prosent på bygg, og 20 prosent på sølv. Høye renter sammenlignet med hva vi er vant til i dag. Trolig mer en refleksjon av høy misligholdsrisiko enn særskilt høy økonomisk vekst i antikkens Mesopotamia.

Renter ledet til fremveksten av abstrakt velstand, og papirprofitt. For eksempel Lagasjs fordring på Umma, hva var den verdt. En kredittbasert økonomi åpnet nye muligheter. Men var samtidig en skjørere konstruksjon enn den tidligere jeger-samler-økonomien. Ikke minst kunne finans havne i konflikt med statens interesser. Det var akkurat det som skjedde i det som kan ha vært tidenes første finanskrise, da kong Rim-Sin av Ur utstedte en kongelig dekret som gjorde alle utestående lån ugyldige i 1788 f.Kr. En gavepakke for skyldnere, men ruin for kreditorer og fullstendig underminerende for Urs kredittbaserte handelsøkonomi. Handelsmenn fra Ur (den gang en kystbystat i dagens Irak) drev omfattende maritime kobberhandelsekspedisjoner til Dilmun lengre sør i golfen. Disse handelsekspedisjonene var finansiert som en tidlig form for Joint Ventures som selv de lavere samfunnslag kunne investere i. Men etter Rim-Sins korttenkte dekret kollapset handelen helt, med få spor av kobberhandel i området de neste 1000 årene.

Demokratisk finans

Athens finansiellle innovasjoner havner som regel i skyggen av bystatens politiske innovasjoner, men var vel så betydningsfulle. Uten finans og maritim handel hadde ikke det greske demokratiet kommet noen vei. Sokrates utsagn gir en tydelig pekepinn på Athens praktiske prioriteringer: “Ingen er kvalifisert til å bli statsmann som er helt uvitende om hveteproblemet.” Athen var helt og fullt avhengig av importert korn. Athens topografi var mer egnet for dyrking av oliven og honning – produkter høyere opp på verdikjeden, men folket måtte også ha brød. Geografi var avgjørende. Athen hadde lite med dyrkbar mark, men i Laurion like sørøst for byen var en av den antikke verdens rikeste sølvgruver. Fra tidlig i det sjette århundre f.Kr forsynte gruvene råvaren til Athens berømte sølvuglemynter, som finansierte imperiets fremvekst – og ikke minst dets import av korn. Kapital og politikk henger ofte sammen, også i Athen. Kapitalen, så vel som borgere, fikk nyte godt av Athens gryende demokratiske rettigheter. Goetzmann trekker frem Athens legale rammeverk som en viktig finansiell innovasjon. Transparente regler for tvisteløsning tiltrakk kapital fra både internt og eksternt. Det bidrog til fremveksten av et privat bankvesen. Det oppstod et livlig finansmarked for maritime handelsekspedisjoner helt til Svartehavet, hvor småsparere investerte drakmene sine i håp om å høste en profitt på 20-30 prosent. Som et resultat var den finansielle kyndigheten blant athenske lekfolk særdeles høy.

Kleptokratisk finans

Finansiell innovasjon tok noen steg videre i Romerriket. Kanskje mest banebrytende var etableringen av såkalte Societas Publicanorum, en tidlig form for aksjeselskaper som økte i omfang etter den andre punerkrigen (218-201 f.Kr). Å kalle disse selskapene private vil dog være en overdrivelse. De ble drevet av ridderklassen (equites), da senatorene var underlagt forbud mot kommersiell virksomhet, og drev i hovedsakelighet på offentlige kontrakter – såsom skatteinnkrevning i imperiets nyerobrede provinser. Politikk og business var uadskillelig i Rom, i en kleptokratisk kapitalisme. Ettersom mer makt ble konsentrert i keisernes hender, svant den økonomiske innflytelsen til selskapene hen.

Etter Roms fall skjedde det lite finansiell nytenkning i nesten tusen år. Gjennom forskeres funn av spor av blyforurensning i Grønnlandisen, har vi fått et forholdsvis klart bilde av industriell aktivitet i eldre historie. Blyforurensningen, som forskerne har påvist at hovedsakelig stammer fra de romerske Rio Tinto- og Cartagena-gruvene på den iberiske halvøy, hadde markante topper i årene 143 f.Kr. og 36 e.Kr, og nåddet et bunnpunkt i 473 e.Kr. Først i år 1200 nådde den menneskapte blyforurensningen igjen romerske nivåer.

Tempelriddernes finansielle mysterium

Goetzmann går ikke så dypt inn på hvorfor de såkalte “Dark Ages” naturlig nok også ble en mørketid for finansiell utvikling. Han vier for eksempel ikke arabisk finans noen nevneverdig rolle. Det var først da noen europeere fikk ideen om å gjenerobre det hellige land fra araberne, at man fikk neste runde med finansiell innovasjon.

De fleste konspirasjonsteorier her i verden kan på et eller annet vis trekkes tilbake til tempelridderordenen. For de som lurer på hvem som egentlig styrer verden vil det derfor være interessant at ordenen også byr på uløste finansielle mysterier. Goetzmann vedkjenner at dersom det er ett historisk finansielt dokument han skulle likt å finne, så er det tempelriddernes remburs-brev (letter of credit), som lot riddere og pilegrimer sende penger mellom Europa og det hellige land. Av forklarlige årsaker var det ytterst få som gav ut på denne lange reisen med alle pengene sine på kroppen. Pengene ble sendt på forhånd, med tempelridderordenen som finansielt mellomledd. Men det forblir et mysterium eksakt hvordan denne mekanismen fungerte. De reisende kunne skyte inn penger i for eksempel Paris, og ta ut penger i Jerusalem. Systemet var trolig mer basert på krediteringer, enn fysisk pengetransport frem og tilbake. Men systemet må ha hatt en eller annen attributt som forhindret svindel og tyveri. En identifikasjons- eller sikkerhetsmekanisme. Men denne koden er aldri blitt funnet.

Det vi vet er at tempelridderordenen fungerte som korstogenes Western Union. I tillegg tjente ordenen, som formelt var underlagt Vatikanet, som franskekongens de facto skattkammer. Etterhvert akkumulerte ordenen enorme finansielle verdier. Til slutt ble den for mektig. Kong Filip IV av Frankrike var dypt i gjeld til ordenen da han i 1307 arresterte stormester Jacques de Molay og torturerte ham og andre ledende tempelriddere til å komme med falske tilståelser. I 1314 ble stormesteren brent på bålet, og siden den gang har konspirasjonene ingen ende tatt.

Føydal finans

Tomrommet etter tempelridderne ble raskt fylt av bankierer i Renessansens italienske bystater. Det var i denne perioden forløperen til moderne statsobligasjoner oppstod, i form av Venezias Prestiti. De gode dataene man har for prestitipriser og -rentenivå gir et godt vindu til den veneziske republikkens vekst og fall – hvorav vi kan trekke en tentativ konklusjon at Venezia nådde sin høyeste kredittverdighet i 1340. Fra 1100-tallet vokste det frem et finansvesen basert på monetarisering av føydale rettigheter, som regel knyttet til markeierskap. Aksjeselskap gjenoppsod for første gang siden Roms Societas Publicanorum. Som Genovas Casa di San Giorgio; en institusjon som påtok seg hele Genovas utestående gjeld og kontrollerte byens viktigste inntektskilder. Selskapet utstedte i tur aksjer, som det var et pulserende annenhåndsmarked for. Den trolig aller eldste europeiske bedriften, var franske Honor del Bazacle, formelt stiftet som en sammenslåing av 12 mindre møller i 1372, men med røtter tilbake til 1100-tallet. Foretaket overlevde selvstendig helt til 1946, da det ble nasjonalisert som en del av Électricité de France. Den svenske papirprodusenten Stora Enso ble formelt stiftet i 1347, men kan spore sin opprinnelse tilbake til 1200-tallet. Aksjer i selskaper som Honor del Bazacle gav en stabil inntektskilde for et stort antall middelalderske middelklasseinvestorer.

Renessansen var også en tid hvor den intellektuelle debatten om rentespørsmålet blusset opp på ny. Mens de antikke sivilisasjonene i Midtøsten fant det naturlig at penger “gav fødsel”, anså de kristne skolastikerne penger som døde av natur, og ergo ute av stand til å reprodusere seg. Ledende skolastikere som Thomas Aquinas og William av Auxerre fulgte dermed Aristoteles’ harde linje mot ågervirksomhet: renter representerte tyveri av tid, og ettersom tid er fritt for alle, handler ågeren i strid med naturlig rett når han selger tid. Skolastikernes slutninger kan diskuteres, men der de utvilsomt var inne på noe, var koblingen mellom penger og tid.

Matematisk finans

Ånden var allerede ute av flasken. Ingen kunne stoppe den finansielle utviklingens løsrivelse fra det kristne føydalsamfunnets tunge lenker. Goetzmann slutter seg til de historikerne som mener at den virkelige revolusjonen under Renessansen ikke var materiell, men teoretisk. Et intellektuelt vannskille kom med publiseringen av Fibonnaccis Liber Abaci 1202. I tillegg til å være den første til å demonstrere hvordan man kalkulerer nåverdien av fremtidige kontantstrømmer, introduserte Fibonacci det hindu-arabiske tallsystem og brøker til Europa. Nok et kvantesprang kom da Lucca Pacioli introduserte dobbel bokføringsteknikk i 1494. Mennesket hadde nå fått de intellektuelle redskapene til å gjennomføre transaksjoner av en kompleksitet man bare kunne drømme om i tidligere tider – eller hatt mareritt om.

Revolusjonær finans

De fleste vendepunkter i historien har en mindre kjent finansiell bakside. Så også den franske revolusjon. Investoren Warren Buffett kritiserte derivatinstrumentene som spilte en sentral rolle i finanskrisen i 2008 som finansielle masseødeleggelsesvåpen. De franske Bourbon-kongene laget sine egne finansielle selvmordsbomber av livforsikringer.

I teorien kunne livforsikringer slå to fluer i en smekk: skifte den finansielle risikoen for alderdom over fra individet til staten, som har bedre evne til å bære denne kollektive byrden enn den enkelte, og i samme slengen sikre staten rimelig finansiering gjennom forsikringspremiene borgerne innbetaler underveis. Takket være Fibonaccis metoder, kombinert med nye innsikter innen sannsynlighetsteori og statistiske studier av mortalitetstabeller, hadde man kunnskapen til å strukturere annuitetskontrakter som vil være vinn-vinn for begge parter, såfremt man regnet riktig. Haken var bare, den gang som i dag, at finansielle spekulanter var raskere til å plukke opp disse nye innsiktene enn myndighetene.

Den franske staten finansierte seg i stor grad gjennom såkalte tontiner, en type annuitetskontrakt betalt ut til overlevende i en gruppe, heller enn til ett enkelt individ. Dette var svært komplekse instrumenter, som det krevde høy presisjon for å prise riktig. En person, eller typisk foreldrene til et barn, betalte eksempelvis 300 livre opp front, for en årlig utbetaling på 24 livre så lenge datteren var i live – tilsvarende en rente på åtte prosent. Men så kom finessen. Ettersom individene i tontinen gradvis døde, ville en fjerdedel av annuiteten til de avdøde gå til staten, mens de resterende tre fjerdedelene ble fordelt til de overlevende i tontinen. Det vil si at de som overlevde lengst etterhvert fikk svært generøse utbetalinger, tilsvarende årlige renter på mange titalls prosent. Med andre ord, den franske staten priset tontinene feil. Da myndighetene innså dette og iverksatte reformer, gikk det fra vondt til verre. I 1770 restrukturerte finansministeren tontinene til livannuiteter som betalte en flat rente på 10 prosent, uavhengig av polisehavers alder. Rentekostnaden for den franske staten, som gradvis hadde sunket fra åtte til seks prosent under de gamle tontinene, steg altså til 10 prosent med de nye annuitetene.

Mens det var finansielle instrumenter sydd sammen av råtne boliglån til pengelense minoriteter som veltet Lehman Brothers, var det livforsikringer på velstående pikebarn som felte Bourbon-dynastiets statsfinanser. Etter den finansielle restruktureringen i 1770 så bankierer i Genève sitt snitt til å gjøre en kule. De kjøpte opp livannuiteter på velstående pikebarn i stor stil, og pakket disse sammen i verdipapirer, typisk bestående av 30 jenter per pakning – “trente demoiselles.” Så skjevt ble det, at av fastrenteannuitetene utstedt i 1781, var tre fjerdedelder tegnet på unge barn. Rundt halvparten av disse var arrangert av bankierer. Dette blåste opp forventede fremtidige tap for den franske stat substansielt. Restruktureringen hadde vist markedet at den franske statens garantier ikke var verdt papiret de var trykket på. Tilliten var tynnslitt. Da revolusjonen kom var de franske statsfinansene pill råtne.

Ponzifinans

Etter The Glorious Revolution i England i 1688-89 åpnet et kapittel for mer boblete finansmarkeder. Handel i aksjesertifikater på børser i London, Amsterdam og Paris økte kraftig i omgang. Det ledet til to av historiens største finansielle bobler på 1720-tallet: South Sea Company i England og Mississippi Company (Offisielt Companie d’Occident) i Frankrike. I begge tilfellene gikk investorer med på å konvertere statsgjeld til aksjer i nye selskaper med forretningsidé å finne rikdom i den nye verden, henholdsvis i Latin-Amerika og Louisiana.

South Sea Companys aksjekurs steg fra 116 pund i November 1719 til 950 pund i juni 1720, drevet av skyhøye forventninger om fremtidig profitt i den nye verden. I tillegg til profittmuligheter innen slavehandel, var det store forhåpninger om å oppdage et Eldorado i de Latin-Amerikanske tropene. Men den gang ei. Det selskapet egentlig drev med var primært et finansielt spill, som etterhvert utartet seg til et Ponzispill. Selskapet kjøpte opp utestående statsgjeld, som investorer gjerne konverterte til mer likvide South Sea-aksjer, selv med lavere utbytte. For å få konverteringsraten mellom South Sea-aksjer versus statsgjeld mest mulig til sin fordel, brukte ledelsen i selskapet alle triks i boken for å hausse opp egen aksjekurs. Investorer kunne til og med i effekt låne penger av selskapet for å kjøpe dets aksjer. Det gikk som det måtte gå. Da markedet omsider innså at at kupongrentene fra staten ikke kunne dekke de lovte utbyttene til investorene, forsvant gulvet under aksjekursen. Slavehandelen ble siden en svært innbringende geskjeft, men for andre enn investorene i South Sea Company.

Opplysningstidens finansakrobatikk

Om prisen for historiens største finansakrobat skulle deles ut, ville John Law verdt en het kandidat. Den skotske økonomen og dandy-morderen som ble Frankrikes finansminister og Europas rikeste mann. Law fant opp kvantitetsteorien for penger, som knyttet vekst pengemengden til inflasjon, (som riktignok også er assosiert med Nikolas Copernicus, Salamanca-skolen og Jean Bodin, før den ble raffinert av moderne økonomer). Men han er mest kjent for sitt praktiske virke, som arkitekten bak Mississippi Company – en finansiell boble som var lik South Sea-boblen i art, bare større i skala. Laws plan startet som South Seas ved at investorer kunne tegne seg for å konvertere fransk statsgjeld til aksjer i Mississippi-selskapet. For investorene gav det mening å bytte illikvid og risikabel statsgjeld av ulike sorter for uniforme aksjer i selskapet som den franske stat hadde gitt de kommersielle rettighetene for hele Louisiana-territoriet. At hele dette territoriet praktisk talt var en verdiløs sump kunne franske investorer vite pent lite om i 1720 – 83 år før terrenget ble kartlagt av Lewis & Clark. De hadde forhåpninger om gull og grønne skoger.

Laws ambisjoner ville ingen ende ta. Snart overtok han det franske Senegal-selskapet, India-selskapet og Kina-selskapet, som gav Mississippi-selskapet nært monopol på Frankrikes langdistansehandel. I tillegg overtok Law det franske tobakksmonopolet, den kongelige mynt og den franske skatteetaten. Mississippi-selskapets aksjekurs gikk som en kanonkule, fra 400 livre i august 1719 til 1800 i desember. I februar 1720 fusjonerte Law Mississippi-selskapet med Banque Royale, banken han også hadde grunnlagt. I mars fikset Law en fast vekslingskurs mellom Mississippi-akser og banksedler på 9000 livre per aksje, som de facto gjorde aksjene til penger. Dette kunne ikke holde. Ettersom Law utstedte nye aksjer i høygir og med stadig gunstigere finansieringsvilkår for investorene, måtte banken holde tritt med seddelpressen, i takt med at investorer innløste aksjer i pengesedler. Dette var en del av Laws og franske myndigheters plan for å dra økonomien vekk fra gull- og sølvbasert valuta. Men, ironisk nok helt i tråd med Laws egen pionerende teori, førte den storstilte pengetrykkingen til at inflasjonen spant ut av kontroll. Da Law og kompani måtte krype til korset og senke konverteringskursen i mai 1720, brast hele korthuset sammen.

South Sea- og Mississippi-boblene både skapte og ruinerte mange store formuer. Men hvor stor skade tok egentlig samfunnet av denne spekulative manien? Goetzmann presenterer en overbevisende sak for at restriksjonene som ble innført i kjølvannet av boblene virket mer hemmende. Den britiske Bubble Act innskrenket bedrifters mulighet til å sysselsette kapital i andre enterpriser enn de hadde kongelig charter for. Kapitalmarkedene var vettskremte og tilliten knekt. Nederland gjennomgikk et dødt århundre for egenkapitalfinansiering i kapitalmarkedet. Aksjeselskapet som finansiell teknologi tok flere steg tilbake i det 19- århundre. Alt dette kan ha bidratt til å forsinke den industrielle revolusjons advent.

Finansiell transsubstansiasjon

Under den franske revolusjon ble de private finansmarkedene bokstavelig talt giljotinert. Aristokratiets formuer ble konfiskert og stappet inn i Robespierres folkefond “biens nationaux.” Aristokratiet og den katolske kirkes eiendommer ble satt som pant for terrorregimets famøse valuta, assignat – før det ble trykket så mange assignats at den ble totalt verdiløs. På den andre siden av Atlanteren var Amerika derimot et et mer fruktbart laboratorium for mer edruelig finans, både landbanker, papirpenger (de første innført i 1690) og private aksjeselskaper.

Når det kommer til utviklingen av avanserte forsikringsmarkeder i London og Nederland, gir ikke Goetzmann det temaet like utfyllende behandling som for eksempel Peter Bernsteins Against the Gods eller Capital Ideas-bøker. Ei heller Bismarcks innføring av et sosialt sikkerhetsnett i Tyskland blir behandlet, selv om det åpenbart var en banebrytende finansiell innovasjon.  Derimot gir han en god gjennomgang av hvordan det amerikanske Social Security-systemet ble unnfanget av Roosevelt på 1930-tallet. På den ene siden har offentlige pensjoner vært enormt trygghetsskapende for befolkningen i vestlige land. Men på den annen side visste arkitektene bak at ordningen var grovt underfinansiert fra start. Et av vår tids store spørsmål er om de vestlige velferdsstatene kan fortsette å “kick the can down the road” i det uendelige, eller om man plutselig går tom for vei. Om det hadde vært private investeringsfond som drev på denne måten, hadde de iallefall vært stengt ned av tilsynsmyndighetene forlengst.

Goetzmann tar også for seg innføringen av britisk finans i Kina i kjølvannet av Opiumskrigene. Til Needhams spørsmål om hvorfor den industrielle revolusjon ikke skjedde i Kina argumenterer Goetzmann at ingen av de tradisjonelle forklaringene gir hele svaret: at Kina feilet å fostre den vitenskapelig metode; At et high equilibrium trap i jordbruket rundt første årtusen gjorde at Song-Kina ikke hadde behov for mer utvikling; eller Kenneth Pomeranz’ forklaring at relativ underutvikling var et resultat av geografisk determinisme, da malm ikke forekom nær viktige elvetransportruter i Kina i motsetning til Europa. Goetzmann mener man må ta med i betraktningen at Kina var finansielt avstumpet, hvor især sannsynlighetsteori og forståelsen av pengers tidsverdi var manglende elementer for utviklingen av et effektivt finansmarked. Goetzmann går også kjapt igjennom det spirende finansmarkedet i Russland før revolusjonen. Det er viden kjent at det gikk dårlig med russiske investorer fra 1917 og utover, da Bolsjevikene nasjonaliserte all industri og hevet hele Russlands utenlandsgjeld. Mindre kjent er det at det russiske aksjemarkedet utkonkurrerte det amerikanske aksjemarkedet med nesten 100 prosent i perioden 1869 til 1917. Det viser at finansielle sammenhenger man gjerne tar for gitt, fort kan snu i det lange løp.

Finansielt våpenkappløp

I etterkrigstiden har finans tatt flere steg vekk fra det konkrete mot det abstrakte, idet en hærskare av matematikere, fysikere og ingeniører armert med avanserte doktorgrader, har forlatt akademiet til fordel for vel gasjerte posisjoner på Wall Street. Det tar oss til kjernen i Volckers kritikk. Det intellektuelle fundamentet begynte å ta form allerede på andre halvdel av 1800-tallet, hovedsakelig i Frankrike. Jules Regnault presenterte en tidlig teori om effisiente markeder, som sa at det var umulig å profitere på spekulasjon i markedet fordi all relevant informasjon allerede er priset inn. Henri Lefèvre utviklet matematiske modeller for prising av opsjonskontrakter, som ble tatt ytterligere nivå av Louis Bachelier, som i sin Théorie de la Spéculation utviklet en presis opsjonsprisingsmodell basert på Brownsk bevegelse. Det var denne boken Robert Merton, Myron Scholes og Fischer Black oppdaget da de utviklet den moderne Black-Scholes-modellen for opsjonsprising. Moderne porteføljeteori kombinert med moderne prosessorkraft har vist seg en eksplosiv kombinasjon, som har utløst et finansielt våpenkappløp uten grenser. Det har skapt enorme finansielle verdier for samfunnet i tiårene siden krigen, men har også bidratt til kriser og sjokk som Long Term Capital Management-kollapsen (som var vel så mye en intellektuell kollaps som en finansiell sådan), Asiakrisen, Lehman Brothers og alle de andre finansinstitusjonene som ble dratt med i dragsuget i finanskrisen i 2008.

Det kan hende finans har kommet til et punkt hvor den er blitt mer skadelig enn verdiskapende, som blant andre økonomiprofessor John Kay langt på vei argumenterer i sin bok Other People’s Money, eller økonomene Anat Admati og Martin Hellwig som vil tilbake til et mer edruelig bankvesen basert mer på egenkapital enn gjeld. Vi kan ha skapt A Demon of our own design, som risikoekspert Richard Bookstaber har kalt det. Før krisen i 2007-08 utgjorde finansiell sektors andel av samlet profitt i amerikansk økonomi over 40 prosent, som er svimlende høyt. Finans var ment å være oljen som smører det økonomiske maskineriet, ikke motoren som driver samfunnet. Man kan parafrasere et av Jens Stoltenbergs favorittsitater: “Finans (Markedet) kan være en god tjener, men en dårlig mester.”

Goetzmann tar imidlertid et noe mer avslappet syn, informert av hans svært langsiktige perspektiv. Finans og sivilisasjon har vært sveiset til hverandres hofter i fem millennier, gjennom oppturer, bobler og kriser, og vil etter alt å dømme fortsette med det i kommende årtusener. Om vår finansielle arkitektur kan holde tritt med samfunnsutviklingen, eller ikke løpe for raskt ifra den, forblir dog et åpent spørsmål.

 

De forkalkede stater av Amerika

Først publisert på Minervanett.

Raseopprør og valget av president Trump er bare symptomer på dypere sprekker i et forkalket Amerika, advarer superøkonomen Tyler Cowen i sin nyeste bok.

I november 2016 pekte de fleste piler i riktig retning for amerikansk økonomi: sysselsetningen økte, arbeidsledigheten hadde nådd sitt laveste nivå på et tiår, økonomien vokste moderat, og de fleste amerikanere hadde tross alt aldri vært rikere. Likevel vant Donald Trump presidentvalget med et nesten dystopisk budskap om at amerikansk økonomi var på vei nedenom og hjem, og at kun en sterk leder som ham selv kunne “Make America Great Again.” Hvordan kunne dette være mulig?

For å forstå de vidt sprikende virkelighetsbeskrivelsene til den offisielle økonomiske statistikken på den ene siden, og president Trump på den andre, er man nødt til å se under panseret på den amerikanske økonomien. Det gjør Tyler Cowen i sin nyeste bok, The Complacent Class ─ The Self-Defeating Quest for the American Dream (St. Martin’s Press, New York, 2017). Cowens funn er ikke oppløftende. Som tittelen antyder finner han et selvtilfreds samfunn som på overflaten både er velstående, trygt og harmonisk, men som bak fasaden er i ferd med å slå dype sprekker.

Cowen, som til daglig er økonomiprofessor ved George Mason-universitetet og forfatter av verdens mest leste økonomiblogg, Marginal Revolution, tilhører gruppen av pessimistiske økonomer som ikke tror på at digitalisering vil lede til noen eventyrlig produktivitetsvekst, men snarere at amerikansk økonomi står fremfor en periode med permanent lavere økonomisk vekst ─ slik han argumenterte for i en tidligere bok ─ The Great Stagnation.

I sin nye bok tar han argumentet videre fra det rent økonomiske til det sosiale plan, og hevder at det en gang så dynamiske amerikanske samfunnet er i ferd med å bli stadig mer statisk og innesluttet, som mer eller mindre har gitt opp alle ambisjoner om en radikalt bedre fremtid.

Amerikaner, bli ved din lest!

Som alltid har Cowen et arsenal av statistiske data til å understøtte sine påstander. Et slående eksempel er hvor mye mindre mobile amerikanerne er blitt. Da Alexis de Tocqueville reiste rundt i Amerika på 1830-tallet, reagerte han på hvor villige amerikanerne var til å flytte på seg for å finne et bedre liv, spesielt vestover. Det er lenge siden. I dag har raten for hvor ofte amerikanere flytter på tvers av delstatsgrenser falt 51 prosent under sitt gjennomsnittsnivå fra 1948 til 1971. Det til tross for studier som indikerer at den amerikanske økonomien kunne vært 9,5 prosent rikere om flere hadde flyttet til føderasjonens mest produktive byer, som New York og San Francisco, hvor de kunne blitt matchet med bedre jobber.

Ett hinder er at de mest produktive byene typisk har stratosfæriske boligpriser og strenge restriksjoner på boligbygging. På 1950-tallet brukte en gjennomsnittlig New Yorker ti prosent av inntekten på leie av bolig, mens i dag bruker han så mye som 84 prosent av nasjonal medianlønn på leie. (Riktignok tjener New Yorkere mer enn i føderasjonen forøvrig, men for mulige innflyttere blir disse skyhøye leiekostnadene ofte et uoverkommelig hinder).Cowen trekker også frem andre årsaker til at amerikanerne i stadig større grad bunkrer seg inn i hjemstaten. De ulike amerikanske regionene har simpelthen mistet mye av sitt særpreg; som at bilindustrien var basert i Michigan, industrijobbene fantes i nordøst, olje i Texas og jordbruk i Midtvesten. I dag er regionene mye mer like enn før, med et servicesektortilbud som skiller seg lite fra hverandre, med sine kjøpesentre, sine Walmarts og McDonalds som er like overalt.

Den regionale spesialiseringen i amerikansk industri kulminerte i 1914. Homogeniseringen etterpå forklares av industriens synkende andel og tjenestesektorens økende andel av økonomien. Tidligere gav industrijobber store incentiver for å flytte mellom regioner, ettersom hvor jobbmulighetene til enhver tid var best. Fortsatt betaler industrien høyere lønn enn for andre jobber for dem uten college-utdannelse. Men det er  mange færre av disse jobbene enn tidligere. McDonalds og Walmart betaler derimot det samme på tvers av kontinentet.

Nå har amerikanerne mistet interessen for å mestre mobilitet på tvers av fysisk rom.

En annen kilde til økende immobilitet er at andelen amerikanske jobber som krever offentlig lisensiering, som typisk er gyldig innenfor én delstat, har steget fra fem prosent på 1950-tallet til 29 prosent i 2008. Men også psykologiske faktorer synes å være i spill. Cowen viser til det statlige programmet Moving to Opportunity, som flyttet folk til mindre fattige nabolag. Resultatene viste entydig at barn som flyttet til bedre nabolag mens de var unge, oppnådde mye større økonomisk suksess når de vokste opp. Likevel; 52 prosent av familiene som fikk tilbud til å delta i programmet takket nei.

Amerika gir opp den fysiske verden

Det leder til en av Cowens sentrale og paradoksale observasjoner om dagens Amerika: At ikke bare elitene, men også middelklassen og underklassen har innfunnet seg med status quo. I motsetning til tidligere generasjoner har amerikanere, av alle samfunnslag, mistet evnen til å forestille seg en ny og bedre verden. Cowen ser i stedet et fundamentalt skifte av sosietal energi, vekk fra å bygge en ny og friere verden, til å flytte på brikkene i den verden vi allerede har.

Tidligere var den fysiske verden med dens bygninger og infrastruktur sentral. Den var også stadig skiftende, med et ustoppelig fokus på å sette nye rekorder, som hvor høyt vi kunne bygge, hvor dypt vi kunne grave og hvor fort vi kunne bevege oss fra A til B. Nå har amerikanerne mistet interessen for å mestre mobilitet på tvers av fysisk rom, og nøyer seg med at de slipper unna større smerte når de reiser med fly, buss, tog eller metro. Et av de budskapene til kandidat Trump som resonnerte mest med tilhørerne hans under valgkampen, var hans hyppige utbasuneringer om at kvaliteten på amerikanske flyplasser, jernbaner og motorveier var “third world”.

Cowen mener at amerikanerne er i en fornektelsestilstand om den fysiske verdens betydning og relevans, og at det som kompensasjon har oppstått en nesten guddommelig tilbedelse av Silicon Valley og den digitale verden. Ta Virtual Reality-teknologi for eksempel, som er blitt mye hypet som en døråpner til en utopisk fremtid hvor menneske og robot blir ett. Eller er VR snarere en flukt fra den virkelige verden, at vi nøyer oss å gjøre i cyberspace det vi har gitt opp å klare i den fysiske verden?

Blant par som giftet seg mellom 2005 og 2012 hadde over en tredjedel møttes online.

Cowen er ingen ludditt. Tross alt er han som en selvbeskrevet “infovore” en av informasjonssamfunnets vinnere. Han ser likevel informasjonsteknologi som et tveegget sverd. Et av vår tids banebrytende teknologiske skifter er den “matchingkulturen” som moderne informasjonsteknologi har åpnet for. I dag kan mennesker matches med alt fra ektefeller, hjemmeleveringspizza, filmer, musikk, kjæledyr, arbeidsgivere og venner uten å reise seg fra sofaen. Mye av det er vel og bra. Det reduserer friksjon og kan føre til mer pareto-optimale løsninger for mange. Det åpner opp et univers av valgmuligheter i så små nisjer som man bare kunne drømme om tidligere.

For eksempel: På 1930-tallet giftet en tredjedel av urbane amerikanere seg med en partner som bodde innenfor fem kvartaler. Blant par som giftet seg mellom 2005 og 2012 hadde over en tredjedel møttes online. Det er plausible argumenter for at dette jevnt over har økt kvaliteten på ekteskap, selv om det er vanskelig å måle.

Klinisk segregering

Matching-kulturen har dog også en slagside. Ekteskapet er en kompleks institusjon med så høy uforutsigbarhet at selv ikke de mest avanserte algoritmer kan garantere partnermatch som gir perfekt likevekt. Restaurant- og hotellanmeldelser på Tripadvisor er hendig for turister, men hvem skal oppdage nye steder om alle bare baserer seg på anmeldelser av gamle? Musikkjøpere i dag har mye lettere tilgang til mye mer musikk enn noen gang før, men Cowen argumenterer for at lyttere på 1970-tallet hadde en dypere commitment til musikken. Også er det fenomenet som Barry Schwartz definerte som the paradox of choice: nemlig at mer valgfrihet gjør folk forvirret og mindre lykkelige, men at de likevel vil ha så mye valgfrihet som mulig.

Mer alvorlig og problematisk mener Cowen at matchingkulturen i arbeidsmarkedet er, hvor ledende bedrifter har tatt rekrutteringsprosessen til nye høyder, ikke bare i form av byråkrati, standardiserte tester og overdreven lit til formelle kvalifikasjoner, men også kredittsjekking og stalking på sosiale medier. De beste og likeste jobbkandidatene samler seg i de største og mest suksessfulle bedriftene. Dette forklarer at Amerikas produktivitetsproblemer ikke stammer fra de største selskapene, men de små og mellomstore bedriftene.

Cowen ser denne profileringen, som han betegner som segregasjonens ekle kusine, som potensielt problematisk for begge sider. Store bedrifter som Apple og Google får tilgang til de, på papire,t mest egnede arbeiderne. Men det er en risiko for at de ender opp med en i overkant konform arbeidsstyrke, og kanskje blir mindre innovative som følge. De som avviker fra idealtypen for en arbeider i det 21. århundret har verre fremtidsutsikter enn på lenge. Det gjelder særskilt unge, sinte og talentløse hvite menn, som før i tiden kunne gjort nytte for seg på en industriarbeidsplass, men som ikke har noe å tilføre det moderne samfunn. Denne gruppen har da også sendt et tydelig signal om hva de synes om tingenes tilstand, ved i økende grad å begå selvmord.

Cowen observerer også at den økende ulikheten i USA stammer fra økte inntektsforskjeller på tvers av bedrifter, ikke internt i bedrifter. Skillet mellom vinnerne og taperne i amerikansk økonomi blir stadig større.

Hvor ble det av fremtiden?

I likhet med andre, som Peter Thiel og Robert Gordon, mener Cowen at fremgangen i amerikansk økonomi utenfor IKT-sektoren i stor grad har stoppet opp etter 1970-tallet. Mens Thiel har fokusert på 1969, da menneskeheten nådde sitt høydepunkt med månelandingen og sitt bunnpunkt med Woodstock-festivalen bare noen uker senere, ser Cowen på 1973 som et vendepunkt. Det var det året den første oljekrisen slo inn, og amerikanerne gikk fra månelandinger til å vente i kø for bensin. At det var blitt innledet en æra med lavere ambisjoner, ble senere befestet da Jimmy Carter tok på seg ullgenseren og ba amerikanerne skru ned varmen i hjemmene sine.

Cowen er bekymret for den labre produktivitetsveksten i amerikansk økonomi, som i gjennomsnitt har ligget under én prosent per år siden finanskrisen (totalfaktorproduktivitet). Han viser til at dersom produktivitetsveksten hadde fortsatt på sin pre-1973-trend, ville den amerikanske medianhusstanden vært 40.000 dollar rikere i dag, med en årsinntekt på 90.000 dollar istedenfor de faktiske 50.000. Til sammenligning ville medianhusstandens inntekt bare vært 9.000 dollar høyere dersom inntektsulikhetstrenden før 1973 hadde vedvart.

IKT ledet til en midlertidig produktivitetsboom fra omtrent 1996 til 2004, men har siden ebbet ut. Cowen parerer galant alle tekno-optimistenes argumenter om at den økonomiske statistikken ikke fanger opp den fulle verdien av ny informasjonsteknologi. For eksempel spør Cowen om forbrukeroverskuddet generert av gratis internettjenester som Facebook og Google kan kompensere for de 40.000 dollarene som amerikanske husstander mangler relativt til om tidligere produktivitetstrender hadde fortsatt. Det vil si, litt forenklet, ville amerikanske husstander betalt over 3.000 dollar i måneden for internettilgang og en smarttelefon? Noen ville nok det, men langt fra den store majoritet.

Dessuten er ikke tjenester som Google og Facebook helt gratis fra et BNP-perspektiv. Selv om forbrukeren ikke betaler noe direkte for tjenesten, (som derimot Googles bedriftskunder gjør), så går det pengestrømmer til infrastrukturen bak disse tjenestene, ting som bredbånd, maskinvare og programvare, som regnes med i BNP. Cowen sammenligner derfor Facebook med en kylling tandoori i en indisk buffet: kunden betaler ikke noe for kyllingen isolert sett, men det vil være feil å si at den er gratis og ikke telles med i BNP.

Andelen av sysselsettingen i unge bedrifter har falt dramatisk.

Videre: Gratistjenester som Google Maps gir ikke bare fritt konsumentoverskudd. De er ofte også innsatsfaktorer i produksjonsprosesser, for eksempel en pizzaleveringstjeneste som kartlegger ruter. Ergo, hvis tjenestene ikke hadde vært gratis, ville det oppstått en kostnad på den ene siden som veier opp for konsumentoverskuddet på den andre.

Tafatte Millenials

Cowen tror matchingkulturen kan ha potensial til å drive fremtidig produktivitetsvekst. Men han er langt fra overbevist. Såkalte Unicorns som Uber og AirBnB har fått mye oppmerksomhet som representanter for den nye delingsøkonomien. Cowen mener det skyldes at disse selskapene står så sentralt i forbrukernes dagligliv, og simpelthen det faktum at det finnes så få av dem: De er unntakene, ikke trenden. Han viser til at antallet teknologi-startups (yngre enn fem år) kulminerte i år 2000. Generelt ser han Silicon Valley som en dynamisk enklave i en ellers mer søvnig amerikansk kultur.

Andelen nye bedrifter i økonomien har falt fra 12-13 prosent på 1980-tallet til 7-8 prosent i dag. Andelen av sysselsettingen i unge bedrifter har falt dramatisk. Tross overskriftene om millennials som vil ha fleksible jobber mens de drikker Caffè latte på Starbucks, er andelen sysselsatte som har sittet på samme jobb i mer enn fem år stigende, ikke fallende. Faktisk ligger millennium-generasjonen an til å bli den minst nyskapende i amerikansk historie, der andelen under 30 år som eier og driver sin egen bedrift har falt med 65 prosent siden 1980-tallet. Netto kapitalinvesteringer som andel av verdiskapningen i amerikansk økonomi har vært fallende siden 1980-tallet, og investeringer utenfor boligsektoren er 20 prosent under sin langsiktige trend.

I likhet med Thiel anser Cowen tiden for “Grand Projects” som over. Millennium-generasjonen har ingen ambisjoner om nye månelandinger eller nye transporthastighetsrekorder. De er tilfredse med hipsterkaffe og en ny app. Da Richard Nixon, av alle, for snart 50 år siden lovte at kreft skulle utryddes, var folk villige til å ta ham på ordet. Om Donald Trump hadde sagt det samme i dag, ville han blitt latterliggjort med vittige memes på Twitter.

Cowen vil likevel ikke gjøre narr av denne generasjonen, som han på mange måter mener er vel rustet for et nytt, sikrere, traustere og tregere Amerika. Av alle narkotiske stoffer som kunne ha blitt legalisert, så ble det marihuana, et rusmiddel som gjør brukerne virkelighetsfjerne, sløve og søvnige. Vi får et Amerika der 20 prosent av gutter medisineres for ADHD for at de skal oppføre seg like rolig som 47-åringer, og hvor utskrivning av medikamenter for schizofrene og bipolare blir stadig mer normalt for personer under fem år. Og et Amerika hvor ni år gamle gutter, konservativt estimert, bruker syv timer per dag foran dataskjermer, og den gjennomsnittlige tenåringen sitter så mye som 7o timer i uken oppslukt foran en skjerm.

Republikken slår sprekker

Til tross for en tilsynelatende bølge av masseskytinger og frykt for islamistisk terror, er dette fortsatt et relativt stabilt og fredelig Amerika. Cowen sammenligner for eksempel dagens Amerika med en 18-månedersperiode i løpet av 1971-72, da så mye som 2.500 innenlandske bombeangrep ble rapportert – utenkelig i dag. Men Cowen tror ikke freden kan vedvare. Tvert imot ser han turbulente tider i vente for republikken. Han ser raseprotestene i Ferguson og Baltimore i 2015, og valget av Trump i 2016, som symptomer på dypere brister under overflaten.

Han tror ikke folk forstår i hvor stor grad sørstatene igjen er blitt segregert langs gamle raselinjer. Han tror det amerikanske samfunnet er i ferd med å bli mer rasemessig og sosioøkonomisk oppsplintret. Han tror vi står på trappene for en ny stor kriminalitetsbølge, utløst av internettkriminalitet. Han tror rett og slett at det amerikanske demokratiet er i ferd med å miste sin vitalitet, og at det amerikanske samfunnet holder på å miste evnen til å regenerere og gjenoppfinne seg selv.

I en eller annen form forventer Cowen at det amerikanske samfunnet vil bli slått i trynet av en “Great Reset.” Og det samtidig som den amerikanske statens evne til å respondere på sjokk forvitrer, med et statsbudsjett som i stadig større grad er på autopilot, og hvor bare ti prosent av budsjettet vil være igjen til fri disposisjon innen 2022, etter at de forutbestemte utgiftene til velferds- og sikkerhetsstaten har spist opp 90 prosent av budsjettet.

Cowen er ikke kjent som en dommedagsprofet. Når han sier at stabilitetens tid er over og kaos er i vente, er det derfor verdt å merke seg. Han trekker den slutning fra de siste femten årene at historien er syklisk, ikke en konstant fremad marsj. Fukuyamas teori er død. Historien er høyst levende. Store sjokk venter rundt hjørnet, vi vet bare ikke hvor, når eller i hvilken form.

Cowen avslutter med å trekke en parallell til Eric H. Clines 1177: The Year Civilization Collapsed. Vil det skje igjen? Cowen maler et overbevisende bilde av at det er fullt mulig å «Make Civilization Collapse Again!»

Ekspertenes tyranni

William Easterly setter inn dødsstøtet mot myten om at fattigdom i den tredje verden er et teknisk problem som lar seg løse av opplyste teknokrater med utviklingsplaner.

Først publisert på Minerva.

The Tyranny of Experts – Economists, Dictators, and the Forgotten Rights of the Poor
William Easterly
Basic Books, 2013

I 1974 gikk Nobelprisen i økonomi, (eller rettere sagt Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel) til Friedrich Hayek og Gunnar Myrdal. En paradoksal utdelning, da komiteen neppe kunne funnet to mer motstridende økonomer enn frimarkedsapostelen Hayek og den sosialistiske teknokraten Myrdal. Det eneste de to var enige om var at “Nobelprisen” helst burde avskaffes. Hayek fordi han mente det var intellektuelt overmot å gi en økonom en slik pris. Myrdal fordi han mente det var en skandale at en reaksjonær som Hayek fikk en slik oppløftet pris.

William Easterly tar disse forskjellene mellom Hayek og Myrdal som utgangspunkt i sin bok, The Tyranny of Experts – Economists, Dictators, and the Forgotten Rights of the Poor (Basic Books, 2014). Han oppsummerer dem som følgende tre hovedpunkter:

  1. Et “Blank Slate” mind-set (Myrdal) vs å ta læring fra historien (Hayek).
  2. Nasjoners velstand (Myrdal) vs individers velstand (Hayek).
  3. Bevisst design (Myrdal) vs spontane løsninger (Hayek).

Er et lands historie path dependent, slik at landets fremtid til dels er betinget av dets fortid? Eller er et land et laboratorium hvor opplyste teknokrater har carte blanche til å innføre en standardpakke av internasjonale bestepraksiser for å utvikle landet? Er objektet i utviklingspolitikk stater eller individer. Skal individer få velge sine egne mål? Eller må de vike plass for høyere nasjonale mål? Kan en økonomi utvikles ovenfra-ned av eksperter som designer og planlegger sentralt? Eller er utvikling et uplanlagt resultat av summen av mange individers spontane løsninger i et desentralisert system?Hayek og Myrdals motstridende Weltanschauung kom til syne i deres respektive Nobelpristaler. Mens Myrdal postulerte at: “We are free to expand and perfect our knowledge about the world, only restricted by the number of scientists working…”, var Hayek langt mer ydmyk: “I confess that I prefer true but imperfect knowledge, even if it leaves much indetermined and unpredictable, to a pretence of exact knowledge that is likely to be false.”

Teknokratenes triumf

Easterlys bok, med den mørke undertittelen, Economists, Dictators, and the Forgotten Rights of the Poor, er fortellingen om hvordan Myrdals verdenssyn vant over Hayeks i fagfeltet som ble kjent som utviklingsøkonomi, som hadde som sitt hovedmål å “løfte ut” av fattigdom en gruppe vidt forskjellige land som ble lempet sammen og plassert i bås merket “den tredje verden.”. Det utgjorde i praksis restene som var til overs etter verden var blitt delt opp i de to lagene Vesten og Østblokken.

Som ung og naiv Verdensbankøkonom hadde Easterly troen på at arbeidet banken gjorde i fattige land var både meningsfullt og virkningsfullt.

Den tidligere Verdensbankøkonomen og nåværende økonomiprofessor ved New York University har med sin utholdende bistandskritikk blitt en torn i siden for hele sulamitten kjent som “the development community” – som inkluderer hans tidligere arbeidsgiver, FNs utviklingsprogrammer, nasjonale bistandsorganisasjoner som USAID og Norad, private stiftelser som Gates Foundation, politiske skapninger som Clinton Foundation og Tony Blairs Africa Governance Initiative og så videre. Til tross for alle grenseløse gode intensjoner og enorme ressurser som mobiliseres i bistands- og utviklingsorganisasjonene, hevder Easterly nemlig at svært lite av dette virker, og at mye av det er direkte skadelig.

Som ung og naiv Verdensbankøkonom hadde Easterly troen på at arbeidet banken gjorde i fattige land var både meningsfullt og virkningsfullt. Det er lenge siden. Nå mener han at Verdensbankens og dens likes tilnærming til økonomisk utvikling er bygget på en teknokratisk illusjon: nemlig troen på at fattigdom er et rent teknisk problem som kan fikses med rent tekniske løsninger, så som gjødsel, antibiotika, ernæringssupplementer og myggnett, mens det Easterly hevder er fattigdommens reelle årsak ignoreres: staters ukontrollerte makt over fattige mennesker uten rettigheter.

Istedenfor å gjøre fattige land rikere, ender utviklingsprogrammer oftere opp med å gjøre dårlige regimer sterkere.

Fattigdom er ikke et resultat av knapphet på ekspertise, men knapphet på rettigheter, tordner Easterly. De fattiges tekniske problemer er et symptom på, ikke en årsak til fattigdom. Å sende inn enn armada av økonomer og tekniske eksperter rustet med “nonideological evidence-based policies” for å bistå styresmaktene i “underutviklede” land er derfor ingen løsning på fattigdommens underliggende problem. Istedenfor å gjøre fattige land rikere, ender utviklingsprogrammer oftere opp med å gjøre dårlige regimer sterkere, på bekostning av de fattige menneskene det var intensjonen å hjelpe i første omgang.

Tyranny of Experts er imidlertid ikke en sak-for-sak gjennomgang av mislykkede utviklingsprogrammer – det har Easterly skrevet mer om i tidligere bøker og artikler. I denne boken gjennomgår han heller hvordan og hvorfor autoritær/teknokratisk utvikling ble konsensus i institusjoner som Verdensbanken, fremfor fri utvikling.

Det offisielle startskuddet for det vi kjenner som økonomisk utvikling kom med Harry Trumans initiativ for bistandshjelp til fattige land, lansert i hans innsettelsestale i 1949. Den konvensjonelle oppfatningen er således at starten på internasjonal bistand var bundet sammen med slutten på kolonialisme. Det mener Easterly er feil, og at utviklingsideen så dagens lys tre tiår tidligere, i kjølvannet av Versailles-traktaten og mandatordningen for avvikling av Tysklands tidligere kolonier. Det var i dette klimaet et spesielt sub-felt av økonomifaget oppstod, forkastet ideen om frihet for enkeltmennesket, nemlig utviklingsøkonomi.

Altså tok utviklingsøkonomifeltet form i en tid da fortsatt kolonialisme og ren rasisme regjerte, hvilket Easterly hevder hadde en stor innvirkning på fagfeltets sentrale forutsetninger. Som den franske Mission Civilicatrise ble det simpelthen fortsatt tatt for gitt at befolkningen i fattige land ikke visste sitt eget beste, men behøvde å bli sivilisert – eller nå heller den litt mer teknokratiske eufemismen “utviklet” – av utenlandske eksperter.

Myrdal var ingen rasist av den gamle skolen, og ble heller ikke oppfattet som en med sine synspunkter om at fattige folk hverken var interesserte i individuelle rettigheter eller kapable til å ta individuelt initiativ selv om de hadde hatt rettigheter. Derfor måtte staten – da med hjelp av eksterne eksperter som ham selv – oppnå utvikling på tross av “en i stor grad analfabetisk og apatisk befolkning.” Og om denne befolkningen tok til motmæle mot å bli reformert, måtte reformatorene ty til tvang, uten grenser – “even if it required the killing of many half-starved cows.” Som Myrdal sa om det “autokratiske elementet i sovjetisk kommunisme,,, tilfredsstiller ofte en predisponering blant massene i disse landene,,, som i århundrer har blitt kondisjonert til å respondere positivt på dirigering fra autoriteter.”

Kina: et sosialvitenskapelig laboratorium

Det først laboratoriet for utviklingsøkonomi kom i Kina, hvor Sun Yat-sens utviklingsplaner konvergerte med amerikanske interesser om utvikling i Kina, først og fremst representert av Rockefeller-finansierte Institute of Pacific Relations (IPR). Sun Yat-sen var en av de første som presenterte ideen om teknokratisk utvikling i sin moderne form, med publiseringen av boken The International Development of China i 1918. Amerikanere hadde et dobbelt mål i Kina: utenrikspolitisk ønsket USA et robust Kina som forsvar mot et fremvoksende Japan (som av Versailles-traktaten var blitt tildelt den kinesiske Shandong-provinsen), kombinert med Wilsonianske humanitære interesser om å hjelpe Kinas utvikling.

Bindeleddet mellom kinesiske og amerikanske interesser ble den amerikautdannede kinesiske økonomen H. D. Fong, som på 1930-tallet ble medlem av Chiang Kai-sheks sentralplanlegningsstyre, hvor han gikk i bresjen for statlig dirigert tungindustrialisering av den kinesiske økonomien, etter den tyske og sovjetrussiske modellen.

Fong hadde, som Myrdal, et Blank Slate-syn på økonomien. Han hadde stor tro på at Kina og andre underutviklede økonomier kunne ta mange økonomiske snarveier til velstand, simpelthen ved å overta moderne kunnskap og teknologi fra avanserte økonomier – det vi i dag kjenner som leapfrogging. En slik “rasjonalisering” av kinesisk økonomi stod best plassert for suksess om den ble ledet av staten, mente Fong. Dette rimet godt med amerikanernes interesser. Ikke bare behøvde de et sterkt Kina, desto mer prekært etter at japanerne invaderte Mandsjuria i 1931, men i Kina kunne man dessuten få testet nyskapende utviklingsideer som man aldri ville fått oppslutning for i hjemlandet.

Som en direktør i Rockefeller Foundation så det, var Kina “a vast laboratory in the social sciences,” som gav muligheten til å tette gapet mellom et middelaldersk bygdesamfunn og det 20. århundrets kunnskap. Sammen skulle sosiologer, samfunnsmedisinere, ingeniører og agronomer gå til frontalangrep mot Kinas “rural problems” – eller med andre ord, det kinesiske folks tradisjonelle levesett.

Det fantes dog dissidenter, også internt. Blant dem IPRs opprinnelige forskningskommissær John Bell Condliffe, som mente at: “China cannot be turned overnight into a mechanically minded, industrial community…. It is too easy a solution to believe that economic development can be achieved simply by transplanting some of the tricks and tools of the West.”

Samme kritikk har i nyere tid blitt reist av Cesar Hidalgo, med analogien om at å flytte kunnskap og knowhow fra en høykompleks økonomi til en lavkompleks økonomi er like vanskelig som å bære et stort puslespill fra et bord til et annet. Men Condliffes stilling ble raskt avskaffet. IPR holdt iut i Kina frem til 1937, da de ble drevet ut av fremrykkende japanere. Fong ble evakuert i 1948. Men ideene deres levde videre og ble iverksatt i en enda mer brutal form av kommunistene som overtok makten i 1949.

Arvesynden

Et skjebnesvangert øyeblikk for Verdensbanken kom under stiftelsen ved Bretton Woods i 1944. Nærmere bestemt i artikkel IV, seksjon 10 i bankens vedtekter, den såkalte non-political clause: “The Bank and its officers shall not interfere in the political affairs of any member; nor shall they be influenced in its decisions by the political character of the government of the member or members concerned. Only economic considerations shall be relevant to their decisions.”

Ironisk nok ble denne klausulen inkludert for å ikke utelukke støtte til Sovjetunionen. Enda mer ironisk, eller tragisk, er den vrangforestillingen som klausulen er bygget på – om at økonomi kan helt fristilles fra politikk. Den lever i beste velgående blant økonomer den dag i dag. Easterly gjør det derimot klart at klausulen om at banken skal opptre ikke-politisk, gjør det enklere for den å opptre politisk, hvilket mange land i den tredje verden har fått unngjelde for. Her igjen kommer man tilbake til benevnelsen den tredje verden, som Easterly påpeker at ikke har noen klar logikk bak seg.

Mange latinamerikanske land var rikere enn sør- og sørøsteuropeiske land, mens land som Uruguay og Argentina var estimert like rike som Frankrike og Storbritannia på 20- og 30-tallet. Ergo var det ingen økonomisk grunn til å lempe Latin-Amerika inn i kategorien den tredje verden, men ikke Øst-Europa. Easterly konkluderer derfor at kategorien den tredje verden var politisk motivert. Etter å ha delt inn i den første verden bestående av USA og deres rike demokratiske allierte, og den andre verden med Sovjetunionen og satellittstatene i østblokken, ble den tredje verden simpelthen de landene som var til overs rundt omkring på kloden – men som det naturligvis ville være av interesse å trekke inn i sin innflytelsessfære.

Med skapelsen av Verdensbanken var Latin-Amerika plutselig blitt “underutviklet,” og ble nå gjenstand for “development planning.” Første land ut var Colombia. Verdensbankpresident John J. McCcloy gjorde sin første reise til Latin-Amerika våren 1948. Han hadde skjønt at banken, hvis offisielle navn var the International Bank for Reconstruction and Development (primært tiltenkt Europa etter krigen), måtte skifte sitt mandat for å opprettholde relevans, da Marshallplanen plasserte banken i skyggen i Europa.

Dette var bakteppet for at Verdensbanken sendte en faktafinnende misjon til Colombia juli 1949, med mål om å formulere et utviklingsprogram designet for å øke levestandarden til det colombianske folket. Easterly noterer at ordet ”misjon” har klare overtoner av religiøs frelse. Sjefsmisjonæren var den tidligere New Deal-økonomen og FDR-rådgiveren Dr. Lauchlin Currie, som på sine reiser gjennom Colombia ble forbløffet over den sterke kontrasten mellom landets rike natur og det han anså som dets miserable og overtroiske folk. Currie og hans team konkluderte med  at Colombia hadde en historisk unik mulighet til å gjøre sine naturressurser enormt produktive, gjennom rask applikasjon av moderne teknikker og effektive bestepraksiser. Colombias historie frem til dette punkt spilte langt mindre rolle i verdensbankens analyse.

Men samtidig som Verdensbankens eksperter var i full aksjon på det ikke-politiske plan, stod ikke begivenhetene i Colombia stille på det politiske plan. Verdensbankens utviklingsprogram pågikk nemlig samtidig med La Violencia, en dødelig politisk konflikt der  så mange som 400.000 colombianere ble drept, mange av dem på mest bestialske vis. Det litt problematiske var at flere av de politiske lederne som diskuterte reformer med Verdensbankens teknokrater, var de samme som fyrte opp under volden, spesielt Laureano Gómez, som ble valgt (uten motkandidat) i november og umiddelbart stengte ned kongressen og innførte en “ordensrevolusjon” modellert etter sitt forbilde Francisco Franco. Verdensbanken nevnte imidlertid aldri politikk eller vold på sin liste over hindringer for colombiansk utvikling, ikke engang etter at en militærjunta overtok makten i 1953.

Enkelte av Verdensbankens utsendinger var til og med fullt klare at de ble spilt som et piano av lederne i det colombianske regimet, som elsket å spille en utenlandsk ekspert ut mot en annen, for så å sitere en av dem som alibi for å gjøre akkurat som de ville. En av Verdensbankens økonomer i Colombia, Albert Hirschmann, skrev i en artikkel mange år senere at utviklingsøkonomi, “brings with it calamitous side effects in the political realm, from the loss of democratic liberties at the hand of authoritarian, repressive regimes to the wholesale violation of elementary human rights.” En konklusjon Easterly helt og fullt underskriver på.

Problematisk målstyring

Selv om Easterly har veldig bestemte meninger, er han kapabel til nyansert analyse. Et veldig nyansert case han trekker frem er nedgangen i barnedødelighet i Etiopia, som viser at utviklingsdebatten er langt fra sorthvit, og helt klart byr på mange vanskelige avveininger for beslutningstagere.

Millenium Development-målene (MDG) som ble annonsert av FN i 2000, inneholdt målet om å redusere barnedødelighet med to tredjedeler innen 2015 fra 1990. Vår tids største filantrop, Microsoft-grunnlegger Bill Gates, har vært en stor tilhenger av FNs tusenårsmål spesielt (om enn mindre fan av etterfølgeren Sustainable Development Goals), og kvantitative mål generelt. Som Gates skrev i en Wall Street Journal-kronikk med tittelen “My Plan to Fix the World’s Biggest Problems”: “You can achieve amazing progress if you set a clear goal and find a measure that will drive progress toward that goal, you decide on what key variable you need to change to achieve it and develop a plan for change.”

I Etiopia falt barnedødeligheten før fylte fem år fra 198 per 1.000 barn i 1990 til 81 i 2010. Nedgangen akselererte særlig etter at den etiopiske regjeringen lanserte et helseprogram i 2004, med fokus på å respondere raskt på data fra felten. For Gates, og mange andre, står derfor Etiopia som et slående suksesseksempel på hvordan et land kan oppnå utvikling så lenge det har en bra plan og gode målevariabler.

Det er vanskelig å utforme gode mål, og vel så vanskelig å identifisere gode målevariabler.

Easterly er ikke så sikker. Han har flere innvendinger, men avstår likevel fra å fastslå noe definitivt. Han reagerer først og fremst på at Gates og co baserer en veldig stor konklusjon på veldig lite data. Data som attpåtil er gjenstand for notoriske målefeil – mens Verdens helseorganisasjon (WHO) rapporterte barnedødeligheten i Etiopia i 2010 som 82, innenfor en feilmargin på 65 til 93, rapporterte FNs side for overvåkning av MDG-programmet en barnedødelighet på 106. Et annet spørsmål er om barnedødeligheten sank på grunn av, uavhengig av, eller på tross av den etiopiske regjeringens programmer. Det var den rent tekniske delen.

Så var det den politiske siden av ligningen. Det Gates ikke nevner, men som Easterly trekker frem, er at Etiopias daværende diktator, Meles Zenawi, (som døde av naturlige årsaker i 2012), ifølge en rapport fra Human Rights Watch brukte donormidler til å presse sultende bønder til å støtte regimet og straffet opposisjonen med å holde tilbake donorfinansiert matbistand. Rapporten siterte bistandsarbeidere i Etiopia, som hevdet at regjeringen brukte alle bistandsverktøy den hadde til disposisjon – gjødsel, lån, og sosiale sikkerhetsnett – til å knuse den politiske opposisjonen.

I en annen rapport beskriver HRW hvordan Verdensbanken godkjente og finansierte et prosjekt under navnet “Promoting Basic Services” for “landsbyfisering” i Etiopia. I teorien skulle det bygges nye “modellandsbyer.” I praksis innebar det konfiskering av bønders mark med pistolløpet i munnen, skyting av motstandere, og tvangsflytning av 1,5 millioner mennesker. Easterly erkjenner altså at utviklingshjelp kan ha positive effekter, som nedgang i barnedødelighet, men han står likevel på at utviklingshjelpen er et veldig tveegget sverd.

Easterly er generelt skeptisk til overdreven målstyring. Det er vanskelig å utforme gode mål, og vel så vanskelig å identifisere gode målevariabler. Det er en ting for en bedrift, men enda ganske mange hakk mer komplekst for et helt land. Easterly er således i og for seg enig med Gates i at det er mulig å sette et mål og allokere ressurser for å oppnå dette. Men Easterly mener at ingen sentral instans kan ha nok kunnskap til å sette kloke mål for en kompleks økonomi, og at sentralsatte mål uunngåelig vil føre til overallokering av ressurser til enkelte mål på bekostning av andre.

Hvis man ikke vet hva man skal gjøre, er det som regel best å ikke gjøre noen ting.

Et eksempel kommer fra FNs bredbåndskommisjon for digital utvikling, hvor Rwandas i utviklingskretser svært så populære diktator Paul Kagame holder formannsklubben. Et hovedmål for kommisjonen var at innen 2015 skulle 40 prosent av husstander i fremvoksende land ha internettilgang. At dette var et gode verdt å bruke masse ressurser på, ble tatt helt for gitt. “The transformational impact of broadband on people’s lives and global economies is no longer questionable,” erklærte Kagame selv. Andre er ikke så sikre. Easterly viser til arbeid av Berkeley-forskeren Kentaro Toyama som har dokumentert at når en landsby kobles på internett, er bruken dominert av unge menn som spiller spill, ser på filmer og konsumerer voksent innhold. Så mye for digitale produktivitetsgevinster i landbruket.

Drømmen om den gode diktator

Økonomer har lenge visst at det meste av veksten i økonomien stammer fra innovasjon (altså bedre utnyttelse av eksisterende kapital, i større grad enn tilførsel av mer kapital), men vet fremdeles veldig lite om hvordan innovasjon skjer. Å tro at opplyste teknokrater kan planlegge innovasjon er derfor utslag av overmot. Easterly maner heller til forsiktighet, i den russiske feltmarskalken Mikhail Kutuzovs ånd: hvis man ikke vet hva man skal gjøre, er det som regel best å ikke gjøre noen ting.

De drømmer om en opplyst Lee Kuan Yew, men våkner ofte opp med en despotisk Robert Mugabe.

Verdensbanken og andre utviklingsorganisasjoners lange lister over “nonideological evidence-based policies” er derimot rake antitesen, med den implisitte forutsetningen om at det er bedre å gjøre noe, selv om man ikke vet hva man skal gjøre. Litt slemt kan man oppsummere utviklingsøkonomi som: utsett et land for så mange reformer som mulig, håp at noe fungerer, ignorer utilsiktede konsekvenser. En strategi Easterly mener har større potensielle nedsider enn oppsider.

Fenomener som frihet og demokratiske rettigheter er viet minimalt med plass innen utviklingslitteraturen – i løpet av sine fem år som Verdensbankpresident nevnte ikke Robert Zoellick ordet demokrati én gang. Iveren etter raske økonomiske resultater er så stor at teknokratene er mer enn villig til å tilsidesette andre folks (ikke deres egne) politiske rettigheter. Derfor er utviklingsøkonomiske aktører som Verdensbanken predisponert for å samarbeide med autokrater. De drømmer om en opplyst Lee Kuan Yew, men våkner ofte opp med en despotisk Robert Mugabe.

Easterly kan repetere frihet og rettigheter til det kjedsommelige, men det er trolig en nødvendig motvekt til disse ideenes fravær i utviklingsdiskursen forøvrig. Easterly mener dette er viktig. Han hører til økonomene som mener at frihetsidealene som spredte seg i Europa og Amerika under opplysningstiden var en kritisk variabel for velstandsdifferansen som oppstod mellom øst og vest. Han viser også til at de italienske bystatene som klarte å stå imot Fredrik Barbarossas styrker på 1100-tallet og bevare sin frihet, er rikere den dag i dag enn de byene som falt under Det tysk-romerske rikets undertrykkende makt.

Easterly skriver varmt om Daron Acemoglu og James Robinsons arbeid og populære bok, Why Nations Fail. At Acemoglu og Robinson har gjort mye for å reaktualisere historie i økonomifaget og påvist betydningen av institusjoner er det ingen tvil om. Acemoglu og Robinsons singulære fokus på institusjoner som alfa og omega, gjør at teorien deres både er elegant og mangelfull. Kritikere som Jared Diamond og Jeffrey Sachs har med rette påpekt at de ignorerer andre viktige faktorer som geografi, og bruker sin ene store idé som en forklaring på alt. Easterly er imidlertid ikke like dogmatisk som Acemoglu og Robinson.

Easterly vil heller ikke høre noe av geniforklaringene av det kinesiske politbyrået, som for eksempel uttrykt av den enmanns vandrende globale eliten, Thomas Friedman i New York Times: “One-party autocracy certainly has its drawbacks. But when it is led by a reasonably enlightened group of people, as China is today, it can also have great advantages. The one party can just impose the politically difficult but critically important policies to move a society forward in the 21st century.”

I motsetning til Friedman er ikke Easterly på langt nær så skråsikker hverken på hvor opplyste de kinesiske lederne er, hvor altruistiske intensjoner de har, eller hva som er de viktige og riktige tiltakene som må tvangsinnføres for å “bevege et samfunn fremover” i det 21. århundret.

Absolutt ingen utviklingsøkonomer tror på Sachs’ visjon lenger.

Easterly underkjenner ikke at Kina har opplevd en eventyrlig velstandsvekst de siste fire tiårene. Men velstandsøkningen er kommet på tross av, ikke på grunn av at Kina sentralstyres av et konsul av “vise menn.” Kina har fortsatt et autokratisk styre, men det overordnede politiske skiftet i denne førtiårsperioden vært i retning av mer frihet og rettigheter, selv om det fortsatt er langt fra perfekt. Mye har vært skrevet om Deng Xiaopings reformer og åpning av Kinas økonomi, for eksempel avviklingen av kollektivisert landbruk. Disse sentralstyrte reformene var dog ikke proaktive tiltak som endret folks adferd, de var heller en reaktiv respons på endringer i bøndenes adferd som allerede hadde presset seg frem spontant på bakkeplan. Så hvis man kort skal oppsummere Dengs reformer i brede linjer, er det tilstrekkelig å si at han sluttet å sulte og myrde sin egen befolkning, (i alle fall i langt langt mindre grad enn Mao).

Mindre utopisk utvikling

Selv om han kan høres ut som en ensom ulv i utviklingsdebatten, har konsensus dreid i Easterlys retning. Troen på noen grand Mission Civilisatrice er forlengst død. Irak og den arabiske våren har drept alle håp om at Midtøsten kan bringes inn i den moderne verden. Blank Slate-synet om hvordan samfunn kan formes og omformes som en leireklump har også (av de fleste) blitt skrotet til fordel for en erkjennelse at historie faktisk er av betydning.

Easterlys nemesis, Columbia-professor og End of Poverty-guru Jeffrey Sachs, begravde omdømmet sitt i de don quijotiske Millenium-landsbyene han skulle bygge for å ende ekstrem fattigdom i Afrika, som er svært kritisk omtalt i denne artikkelen i Foreign Policy. Easterly har selv anmeldt Nina Munks glimrende bok som skildrer Sachs’ Afrikaeventyr fra utopi til fortvilelse. Absolutt ingen utviklingsøkonomer tror på Sachs’ visjon lenger.

Nå er det langt mer måteholdne visjoner som er i vinden, med mye mer fokus på empiri enn teori og hyppig bruk randomiserte kontrollerte studier for å eksperimentere med og identifisere småskala-intervensjoner som kan føre til beskjedne men varige forbedringer – som blant andre økonomene Esther Duflo og Abhijit Banerjee har gått i bresjen for i boken Poor Economics – A Radical Rethinking of the Way to Fight Global Poverty – heller enn kvantesprang à la Sachs. Ironisk nok ble Sachs’ store visjon felt på det tekniske tiltalepunktet at prosjektet var strukturert uten noen mulighet til å måle dets effektivitet.

Mens Sachs ble felt av sin egen hybris, har Amartya Sen i sitt bokessay The Man Without a Plan, kanskje rett i at Easterly på den annen side blir for pessimistisk med sin nærmest tolstojanske avfeining av all planlegning som fånyttes.

The Tyranny of Experts tilbyr ikke noen løsninger på verdens fattigdomsproblemer. Boken gir derimot en mye trengt påminnelse om at det ikke finnes noen enkle løsninger, men mange utilsiktede konsekvenser. Økonomifaget mangler en hippokratisk ed om å først av alt ikke gjøre noen skade. Sånn sett tjener Easterlys bok som en formaning om intellektuell ydmykhet for teknokrater som lett lar seg forlede av hybris. Boken burde være obligatorisk for alle norske utviklings- og bistandsarbeidere. Jeg har dog mine tvil hvor mange som har lest den.

Empire of Tea

Teplantens historie er en fascinerende beretning om møtet mellom imperialisme og kapitalisme i en gryende verdensøkonomi.

Empire of Tea: The Asian Leaf that Conquered the World
Markman Ellis, Richard Coulton, Matthew Mauger
Reaktion Books, London 2015
Anmeldt av: Markus N. Reitan 

 

Ordene imperialisme og kolonialisme har en vond klang i de fleste progressive ører i dag. Det man ofte glemmer er at disse fenomenene var sveiset til hoften med den moderne verdens advent. En råvare symboliserer fremveksten av en global markedsplass, gryende kapitalisme og vestlig – spesielt britisk – politisk, økonomisk og militær overlegenhet kanskje mer enn noen annen. Camellia sinensis. Den mystiske orientalske planten som i løpet av 200 år påtok en kvintessensiell britisk karakter og i dag er verdens mest konsumerte varme drikk. På folkemunne bedre kjent som, Te.

I The Empire of Tea: The Asian Leaf That Conquered The World har Markman Ellis, Richard Coulton og Matthew Mauger, alle fra Queen Mary University i London, gjort en grundig studie av teens historie, fra dens antikke kinesiske opprinnelse til dens globale spredning via europeisk kolonial ekspansjon – en historie hvor militærmakt, kapital og vitenskap går hånd i hånd. Dette er en bok av typen som inneholder veldig mye informasjon om veldig lite. En bok som vil være totalt uinteressant og irrelevant for de fleste, men en perle for de få, især de som betrakter seg som connoisseurer av te.

Den gule keiserens Panacea

Ifølge mytologien ble te først oppdagen av den kinesiske keiseren Shennong (“den guddommelige jordbruker”) omkring 2700 før Kristus. I Lu Yus bok Chajing (Classic of Tea) som ble publisert i 760 etter Kristus – altså 3460 år etter begivenheten skal ha funnet sted – beskrives det hvordan Den gule keisers mindre kjente bror systematisk observerte effekten av 100 ulike urter på sin kropp. 72 av disse var giftige. En av de 28 gjenværende, nemlig te, viste seg derimot å være en Panacea som motvirket all giftstoffene. Detaljene i denne historien lar seg naturligvis vanskelig verifisere. En annen og nyere mytisk fortelling om teens opprinnelse finnes i Nahum Tates dikt “Panacea. A poem upon tea: in two cantos” fra 1701. Her beskrives et sammenstøt mellom gresk-romerske guder i Jupiters palass på Olympusfjellet, hvor gudene konkurrerte om hvem som kunne smykke seg som guden for te. Juno, gudenes dronning, hevdet retten til te som plantenes dronning. Kjærlighets- og skjønnhetsgudinnen Venus mente (i en noe strukket logikk) at te hørte til henne, på grunn av assosiasjonen til ungdom og skjønnhet. Den mer victorianske Cynthia (Artemis), gudinne for fruktbarhet og jomfrudom (blant annet) og beskytter for unge piker hevdet te var propert for kvinner i kyskhetens sak. Sjønymfen Tetis fremla at te burde feires som en av bragdene til handelens kunst, med handel som kjernen til Englands havimperium. Men det kanskje beste argumentet, var det visdomsgudinnen og kunstens sponsor Minerva som la frem, nemlig te som belønnelse og inspirasjonsspire for nitidig intellektuelt arbeid i kunnskapens gruve.

Den første kredible referansen til te som en prosessert drikkevare strekker seg mer enn 2000 år tilbake; til poethumoristen ved keiser Xuans (91-49 f.Kr.) hoff, Wang Baos “Contract for a Slave”, hvor innkjøp av te på markedet i Wuyang beskrives som en av slavens plikter. Men det skulle gå over 1000 år før te nådde europeiske havner. Den første definitive referansen til te – eller som det først ble referert til, Chiai Catai – i europeisk litteratur finnes i andre volume av den veneziske handelsmannen og forskeren Giovanni Battista Ramusios (1485-1557) “Navigationi et viaggi”. Med stor sikkerhet kom ikke den første teen til Europa fra Kina, men fra Japan. Første gang te blir nevnt i en engelsk tekst er i et kapittel “Of the Iland of Japan” i den eventyrlystne hollandske handelsmannen Iohn Huighen van Linschotens bok “His Discours of Voyages into the Easte & West Indies” (1598). Van Linschoten ønsket å emulere portugisernes navigatoriske og kulturelle kunnskap om fjerne land og hav, og kom til å spille en instrumental rolle for åpingen av handelsruter mellom Holland og Japan. Fire år etter van Linschotens bok ble utgitt, ble det Vereenigde Vereenigde ost-Indische Compagnie (VOC) stiftet, med etablering av kommersielt fotfeste i Japan som første prioritet.

Te ble først skipet vestover fra Det fjerne østen i minimale kvanta, men den orientalske drikken ble raskt adoptert i europeisk kosthold og livsstil. Per 1637 instruerte VOCs styre, kjent som Heren XVII, generalguvernøren i Batavia (Jakarta) til å sende med noen krukker kinesisk så vel som japansk te på alle skip som satt seil vestover. Innen et par tiår hadde te også nådd England. I 1658 kunne forretningsmannen Thomas Garway i nyhetstidsskriftet Mercurius Politicus

stolt annonsere for: “Excellent, and by all Physitians approved, China Drink, called by the Chineans, Tcha, by other Nations Tay alias Tee”, til salgs i hans coffee house i London. Som man kan se av Garways annonsetekst, var det på ingen måte klart eksakt hva man skulle kalle denne mystiske Kinadrikken i begynnelsen. VOC adopterte fort “te” eller “thee”. I England var det to konkurrerende uttaler. “Tay” fra fransk, og “tee” derivert fra hollandsk. I løpet av noen tiår samlet britene seg rundt stavelsen “tea” – varianten også Garway foretrakk. Dermed var grunnlaget lagt for at te kunne begynne å oppdage en distinkt britisk kulturform. Som forfatterne skriver, var te “not merely an object of exchange and consumption but a colonizer of tastes and a transformer of its drinkers”.  

Tre nye rusmidler, fra tre “nye” kontinenter

Te ankom ikke de britiske øyer alene, men mer eller mindre samtidig med to andre eksotiske varer på 1650-tallet: kaffe fra Arabia og sjokolade fra Mexico. Det ble følgelig naturlig å forstå disse nye produktene i relasjon til hverandre, og som for alle nye produkter, behøvde brukerne instruksjon. Hollandsk kunnskap var her veiledende for britene. Eksempelvis tropemedisinpioneren Willem Pies i 1658: “They (the Chinese) esteem it (tea) in the same degree as the Mahommedans do their caveah (coffee)”. Naturfilosofen Sir Kenelm Digby observerte fortvilet sine britiske landsmenn la teen trekke for lenge i vannet, slik at vannet trakk inn i seg de jordete delene av urten. Sir Kenelm instruks var klar: “Water is to remain upon it no longer then whiles you can say the Miserere Psalm very leisurely”, hvilket korresponderer til 2-3 minutter må vite. Digbys anbefalning forblir imidlertid kontroversiell. Ingen mindre autoritet på te-spørsmål enn George Orwell for eksempel, råder å la tebladene flyte fritt i tekannen, for å få teen så bitter som mulig.

Te skulle etter hvert bli en konkurrent til sedvanlige britiske alkoholholdige drikker som øl, sider og mjød, samt importert vin og sprit. Men i startfasen forble markedet for te begrenset av elleville priser. Te kunne koste £6 per pund, ekvivalent til £847 i dag. Te var dessuten mange ganger dyrere enn kaffe. I 1663 solgte for eksempel William Elford Coffee House te for 6-60 shilling per pund (60 shilling = £3), mens man fikk kaffe for kun 1-6 shilling. Te begynte derfor sin historie i Europa som en ekstravagant luksusvare, forbeholdt eliten.

Kontakten med te skjedde således først gjennom tre ulike grupper. Virtuosi – vitenskapsmenn nysgjerrige på teens fysiologiske og terapeutiske effekter. Handelsmenn som så i denne eksotiske råvaren en mulighet for profitt. Og hoffrøkener, spesielt miljøet rundt Catherine av Braganza, den portugisisk-fødte hustruen til den restaurerte Stuart-monarken, Charles II. Kongehus-historikeren Agnes Strickland (1796-1874) – en gruppe man aldri kan stole på – påstod til og med at Catherine av Braganza var den som introduserte te til England, men uten noe som helst bevis for å underbygge den feilaktige påstanden. Likevel reflekterer myten Strickland formidlet hvor tett assosiert te og dronning hadde blitt – en assosiasjon som neppe har svekket seg særlig siden. En tidlig te-aficionado som kom i kontakt med te gjennom alle de tre ulike gruppene, var den politiske filosofen John Locke (1632-1704), som var forberedt på å betale i dyre dommer for å importere te av de beste sorter etter sin hjemkomst fra eksil i Holland, da han fant utvalget i England utilstrekkelig sofistikert for sin smak.

Elitenes fascinasjon for te ble lagt merke til, ikke minst i Leadenhall Street – hjem til den mest forhatte institusjon og i sosialister og anti-imperialisters øyne roten til mye av det som er ondt på jord, 1600-tallets vampyrblekksprut, det royalt chartrede most honourable East India Company – EIC. Tidlig britisk kapitalisme på sitt fineste og mest brutale. I dag en anakronisme. Men da selskapet ble grunnlagt i 1600 var kombinasjonen av kapital og krutt som formet kjernen i EICs forretningsmodell dødelig effektiv og innovativ. Fra den neoklassiske mastodonten East India House i London strakk udyrets tentakler seg så langt at EIC på det meste stod for halvparten av verdenshandelen, og ble så mektig at selskapet overskred grensen mellom handel og politikk, som administrator av Britisk India, (før juvelen ble overført til kronen i 1858, etter det indiske mytteriet året før). Og te skulle bli en sentral pillar for EICs makt. I andre halvdel av det 17. århundre var EICs handel hovedsakelig konsentrert om asiatiske silke- og velur-tekstiler samt krydre og sjeldne metaller. Te var for dyrt til at det var noe volummarked å snakke om. Men i 1664 valgte EICs direktørhoff – som alltid med de mest kyniske baktanker – å sende te som gave til sine venner og patroner ved det kongelige hoff. Dette var et klart og tydelig tegn på at direktørene så potensial for et marked i te. På denne tiden hadde EIC imidlertid ingen direkte handelsrelasjoner med Kina, og ble derfor tvunget til å belage seg på import via Holland.

Et taktskifte i importen av te til England skjedde ved inngangen til det 18. århundre. I 1698 hadde en regalt forgjeldet kong William III som en quid pro quo for et lån på £2 millioner, gitt en gruppe velstående handelsmenn et kongelig charter til å forme the English Company Trading to the East Indies – på folkemunne the New company – som en utfordrer til EIC – the Old Company. Dette førte til en kortvarig men intens konkurranse mellom de to foretakene. I utfordrerposisjon besluttet direktørene i the New Company i 1700 å “drive the trade to the utmost”, med særskilt sikte på Kina. Mens EIC kun sendte et skip hvert andre eller tredje år til Kina, og Kina representerte kun fire prosent av selskapets import fra Asia, sendte the New Company 3-4 i året. En stor del av lasten ombord disse skipene var te. Ifølge historikeren K. N. Chauduris beregninger ble 200.000 pund te importert fra Kina i årene 1700-1704. Riktignok var dette lite sett opp mot påfølgende tiår, men det var mer enn den totale importen noensinne frem til 1700, anslått til 150.000 pund.

Da både direktørene i det gamle og det nye selskapet visste verdien av et godt monopol, gikk det ikke lenge før de tok det logiske skritt og slo seg sammen, til the United Company (heretter referrert til som EIC igjen). I april 1702 ble “Instruments of Union” signert. Ikke bare hadde de to kokurrentene monopolisert handelen med Asia, men i løpet av det kommende hundreåret skulle det forente selskapets handel bli nær monopolisert av en vare; te. I 1704 kom fire britiske skip med en gjennomsnittsvekt på 350 tonn og lastet opp med importvarer i Kanton (Guangzhou). I 1799-1801 ankret derimot intet mindre enn 54 britiske skip i Perlefloden, denne gang skip som veide i gjennomsnitt 1.100 tonn.

Botanisk imperialisme

Selv om te begynte å ankomme Europa i stadig større kvanta, forble kunnskapen om produktet lav. Dette skyldtes i stor grad at få europeere hadde vært dypt inne i Kina og sett i detalj hvorledes teen ble tilvirket. Kinesiske myndigheter var svært så proteksjonistiske og hemmelighetsfulle – teproduksjonen i landet var dessuten helt og fullt under keiserlig kontroll. For å få innsikt trengte man tilstedeværelse på bakken lokalt. En av de første europeerne som fikk besøke kinesiske teplantasjer var den franske jesuitten Louis-Daniel Le Comte (1655-1728). I sine Mémoires de la Chine kategoriserte Le Comte to typer teblader nomenklaturisk assosiert med sine respektive opprinnelsessted, Thee Soumlo (grønn) og Thee Voüi (svart).  Omtrent samtidig beskrev presten John Ovington (1658-1731) i “An Essay upon the nature and qualities of tea” (1699) at det fantes to ulike varianter av grønn te, bing og singlo, og en “rød” te, bohea. Hverken Le Comte eller Ovington kom imidlertid helt til roten av teplantents mystikk. De hadde selvsagt rett i at man kan drikke både grønn og svart te, men kommer de fra samme eller ulike planter? Det spørsmålet skulle ikke botanikere få endelig svar på før langt inn i det 19. århundre.

Imperialismens tidsalder og den vitenskapelige revolusjon var to samtidige historiske fenomener, med ikke rent lite interaksjon mellom hverandre. Etter Nikolas Kopernikus fyrte av startskuddet for Den vitenskapelige revolusjon med publiseringen av De revolutionibus orbium coelestium (Om verdenshimmellegemenes bevegelser) i 1543, ble det gradvis satt i gang et monumentalt program for å klassifisere og kategorisere hele den naturlige verden. Som en del av det arbeidet var man pent nødt til å reise ut og oppdage verden. Te er et eksempel. Selv en fremragende botaniker som Carl Linnaeus (1707-1778) kunne ikke klassifisere teplanten fra sitt elfenbenstårn i Uppsala – han trodde feilaktig at det fantes to separate teplantearter, Theæ Bohea og Theæ viridi. Hans forskning var helt avhengig av EICs kolonial-kapitalistiske geskjefter. Botanikeren James Cuninghame som var med EIC som skipsdoktor til Kina rundt år 1700. Fra “Tea Island” i Zhoushan sendte han førstehånds rapport tilbake til London om at alle tesortene kom fra samme plante, men at “the season of the year and the soyl makes the difference when it comes to the 3 sorts of tea commonly carryd to England”. Først da plantejegeren Robert Fortune (1812-1880) hadde den gode lykke av å få tilgang dypt inn i det kinesiske innlandet i 1840-årene ble Cuninghames sannhet endelig bevist. I vitenskapshistorikeren Londa Schiebingers ord: “botany – expertise in bio-prospecting, plant identification, transport and acclimatization – worked hand-in-hand with european colonial expansion”.

Historiker Richard Dayton hever at ideologien om agrikulturell utvikling var fundamentalt for blomstringen til det britiske imperium – vitenskapelig imperialisme. Å importere te fra Kina hadde flere logistiske, politiske og ikke minst økonomiske bakdeler. Ideen om å dyrke frem te i Europa eller noen oversjøisk koloni var derfor appellerende. Linnaeus forsøkte i 15 år å få en teplante han hadde fått bragt fra Kina via britiske venner til å blomstre i Linnéträdgården i Uppsala, men eksperimentet var forgjeves. Den første europeer som fikk en teplante til å blomstre var hertugen av Northumberland i 1771, men ei heller han kom noen vei med teproduksjon. Som forfatterne skriver, gjennom hele det 18. århundre nektet teplanten å underkaste seg for den epistemologiske autoriteten til kunnskapens imperium. Hollenderne forsøkte fånyttes å kultivere te på Java, og portugiserne etablerte en teplantasje i Rio de Janeiro, hvor planten lot til å akklimatisere seg, men teen den produserte var udrikkelig.

Svaret skulle derimot finnes i kronjuvelen til det britiske imperiet, India. Qing-Kina forble tåkelagt i mystikk selv et hundreår etter regulær teimport fra Midtens rike begynte. Utenlandske handelsmenn, EIC inkludert, var underlagt restriktive begrensninger – alt annet enn frihandel. Britenes økende appetitt for te innebar dessuten at stadig mer hard valuta gikk fra London til Kanton. En uholdbar handelsbalanse i Storbritannias disfavør. Ikke minst var det en kostbar logistikkutfordring å frakte te hele veien fra Kina rundt Afrika og opp Atlanteren til Europa. India lå både nærmere Europa, var i langt større grad underlagt England, og hadde potensielt jordsmonn, klima og topografi egnet for tekultivasjon.

The Mighty Assam

Historien om hvordan teproduksjon i India slo rot illustrerer begrensningene med 1800-talls kommunikasjonsteknologi. Den skotske offiseren og eventyreren oppdaget viltvoksende teplanter i Assam-provinsen i 1823. Men da han døde innen ett år, feilet denne sensasjonelle nyheten å spre seg. Så sent som 11 år senere rådet Indias generalguvernør W. C. Bentinck å importere te fra Kina for å kultivere i India med assistanse fra kinesisk ekspertise. Kanonbåtkommandør Charles Bruce hadde derimot fulgt i sin bror Roberts fotspor, og i 1836 ble han fristilt fra tjeneste for å bli teplantasjeinspektør i Assam. Kun tre år senere, i januar 1839 kom de første kassene med Assam te for salg på EICs auksjon i London. Dette åpnet et nytt kapittel i teens historie. Te, hittil betraktet som en kinadrikk og importvare, ble nå en intern råvare i imperiets økonomi. Det betød slutten for Kanton-systemet, (som man løst kalte kinesisk dominans over verdens temarked). For takket være den indiske teens mørke farge, delikate aroma og intense smak, ble kinesisk te helt utkonkurrert. Storstilt skipning av indisk te til Storbritannia tiltok på 1850-tallet, og innen 35 år passerte indisk teeksport Kina. Etter grossistmagnaten Thomas Lipton i tillegg satte igang produksjon og eksport av te fra Ceylon (Sri Lanka) 9 1884, sank kinesisk teeksport til Storbritannnia i en periode på begynnelsen av 1900-tallet null komma niks.

Forekomstene av te i Assam gav dessuten et glitrende rasjonal for annektering av provinsen, slik det på 1860-tallet også ble for Darjeeling-distriktet i åsene opp mot Himalaya. Med moderne britisk teknologi ble teproduksjon industrialisert. Det ble innført kontraktstjenerskap for lokalbefolkningen. Dette, ifølge Robert Fortune, gav de innfødte muligheten til å bli sivilisert gjennom deltagelse i dannet britisk tedrikking, og således bli transformert fra bakvendthet til middelklasse-innbyggere av det britiske imperium.

Te var blitt en integral spake i imperiets Grand Strategy. Det ble demonstrert, ikke bare i India på 1830-tallet, men også i Kina på 1840-tallet og Amerika på 1770-tallet. Forfatterne gjør her en fremragende jobb med å beskrive hvordan to av de mest famøse episodene i det britiske imperiets historie er koblet sammen gjennom te. Amerikas løsrivelse og Den første opium-krigen. Boston Tea Party i 1773 er utvilsomt den historiske episoden mest assosiert med te av alle – selv om hendelsen først ble gitt dette navnet på 1830-tallet. Etter Syvårskrigen så en forgjeldet britisk regjering seg nødt til å ilegge høyere skatter på britiske goder til de amerikanske koloniene, som til det hadde kunnet konsumere britiske varer tollfritt. Med the Stamp Act i 1765 måtte alle juridiske dokumenter i koloniene skrives på papir stemplet i London, før Townsend Acts (navngitt etter finansministeren som foreslo dem) ila toll på en rekke varer. Disse tiltakene var så upopulære blant subjektene i de 13 koloniene at Townsend-tollene raskt ble reversert. Alle uten én, tollen på te. Dette var den ene varen London resonnerte at de amerikanske subjektene ikke kunne klare seg uten, og var villig til å ofre sin frihet for. Analysen viste seg feil.

Imperiets opium

Det britiske imperiet gikk på et forsmedelig nederlag i Amerika. Derimot gikk det langt bedre i Asia. For te var nemlig ikke den eneste råvaren høyere makter hadde velsignet Britannia med i India. Det var også en annen plante, som kunne stimulere de som nøt den med langt mer bedervende effekt enn te; nemlig opium. Qing-dynastiet hadde bannlyst all import av opium i 1729. Men mellom 1770 og 1800 ble volumet av opium solgt til Kina likefullt firedoblet, takket være taus aksept fra lokale bestikkelige styresmakter. Etter slaget ved Plassey i 1763, fikk EIC monopol på opiumhandel fra Nawaben av Bengal. I kjent britisk stil ble det dannet et komplekst finansieringssystem. Lite hard valuta forlot Kina. Istedet betalte tradere inn sølvvaluta reist fra opiumssalget direkte inn til EICs kasse i Canton, i retur for vekselssedler innløsbare i Calcutta eller London, (som de enten sjekket ut eller brukte som kreditt for å kjøpe mer opium). EIC brukte så sølvet til å kjøpe te fra kinesiske tehandlere. Slik ser vi at oversjøisk handel i høyeste grad var med å utvikle Londons posisjon som et globalt finanssentrum. Innen 1830-årene var britisk teimport fra Kina effektivt finansiert av opiumeksport til Kina.

I 1839 hadde kinesiske myndigheter fått nok av opium-rus og slo omsider hardt ned på salg av rusmiddelet. Store beholdninger ble konfiskert og ødelagt. En slik grov provokasjon og overtredelse av britiske frihandelsinteresser kunne London selvsagt ikke akseptere. Statsminister Palmerston sendte sporenstreks en ekspedisjonsstyrke østover, som innen sommeren 1841 hadde tatt Shanghai og hadde veien åpen til Beijing. Sommeren etter var den første opiumskrigen over, og britenes soleklare seier manifesterte seg i Nanking-traktaten, som åpnet fem havner for britisk handel, endte de kinesiske hong-tradernes monopol og overgav Hong Kong til Storbritannia. Slik fikk man, som forfatterne beskriver best på engelsk: “the perpetuation of a system of money laundering by which the profits of the opium trade were superficially cleansed – ethically, morally, politically – through the sanative leaves of Chinese tea.”

Hva kom først: Høna eller egget? Te eller porselen?

Te gjorde ikke sitt inntog til Europa alene. Men sammen med sin siamesiske tvilling, porselen. Porselenimport predaterte faktisk den første teimporten, og alt kom fra Kina. Samspillet mellom te og porselen er klassisk høna og egget. En skulle kanskje intuitivt tro at det oppstod et marked for porselen, for å ha noe å ha teen i. Men kronologien tyder  på at det var vel så mye, om ikke mer, tilfellet at te gav porselenet en funksjon – en praktisk-, utover en rent estetisk funksjon. I Kina går porselen helt tilbake til slutten av Song-dynastiet omkring 1200-tallet. Som med te, vernet kineserne vel om sine hemmeligheter. Ingen europeere forstod bæret av hvordan de laget dette keramiske materialet, som holdt en helt annen kvalitet enn noe kjent i den gamle verden. Kinesisk porselen var både hvitere og blankere, lettere og hardere enn vestlig keramikk – som sådan en tidlig “disruptiv teknologi.” Det første porselenet som nådde Europa kom via indirekte ruter, trolig via Silkeveien og reflekterte osmanske smaker. senere på portugisiske og nederlandske skip. I Kinas porselensentrum, Jingdezhen, ble det produsert mer enn tre millioner gjenstander hvert år, som ble eksportert over hele verden. Porselen meldte ankomst i England tidlig på 1600-tallet, hvor det raskt ble et statussymbol i aristokratiske kretser. For eksempel  Grevinnen av Arundel (1582-1654), hvis samling av blå og hvit kraakporselen og hvit blanc de Chine var særs u courant. Således kom porselen til å bli spesielt assosiert med den feminine elite, representert blant andre av Mary II og Sarah Churchill, hertuginnen av Marlborough. Selve markedet for porselen derimot, ble nøye kontrollert av EICs stødige (maskuline) hånd.

Porselen er skjørt og tungt, men derimot immunt mot vannskader. Importen av porselen økte kraftig. Med det økte også europeernes interesse for å forstå hvordan kineserne tilvirket dette merkverdige materialet. Med den kollektive innsatsen til hele opplysningstidens Europa var det bare et tidsspørsmål før kinesernes hemmelige porselenkode ville knekkes. Den første som fikk gjennombrudd, var regenten av Sachsen, Frederick Augustus I, (blant enkelte kanskje bedre kjent som August II av Polen eller rett og slett August den sterke), hvis Königlich-Polnische und Kurfürstlich-Sächsische Porzellan-Manufaktur startet produksjon av Meissenporselen i 1710. Mye av grovarbeidet hadde riktignok blitt lagt ned av vitenskapsmannen Ehrenfried Walther von Tschirnhaus. Den kritiske suksessfaktoren for tilvirkningen av porselen var oppdagelsen av kinesernes hemmelige saus, mineralene kaolinitt og petuntse. Produksjonen av Meissenporselen har pågått uavbrutt siden den gang, men etter det første gjennombruddet spredte porselenproduksjonen seg raskt til andre deler av kontinentet. Spredningen ble godt hjulpet av jesuitt-misjonæren Francois Xavier d’Entrecolles avsløring av Jingdezhen-systemet, som ble skrevet i 1712, og omsider publisert i 1735. Innen 1760 hadde det åpnet mer enn 30 porselensfabrikker i Europa. I England åpnet de først på 1740-tallet, før porselenkunsten senere på 1700-tallet ble perfeksjonert i Derby og Stoke av de to navnebrødrene Josiah Spode og Josiah Wedgwood.

Te var en av de første internasjonale varene som ble gjenstand for massekonsum i et industrialiserende England som ledet an fremveksten av en globalisert verdensøkonomi. Innledningsvis var te en luksusvare for eliten, men spredte seg raskt til alle samfunnslag. Den legale importen av te til Storbritannia doblet seg hvert tyvende år i det 18. Århundre og prisene falt. Te gikk fra luksusvare til folkevare. Selv arbeiderklassen begynte å drikke te, som var oppsiktsvekkende på den tiden. Friedrich Engels noterte seg at til og med de fattigste irske industriarbeiderne i nord-England hadde kjøkken utstyrt med en tekjele på 1840-tallet. “Where no tea is used, the bitterest poverty reigns,” konkluderte Marxismens medgrunnlegger. Te ble en substitutt for sprit av  lavere kvalitet. Som den økonomiske historikeren David Macpherson (1746-1816) oppsummerte globaliseringens paradoks: “we are so situated in our commercial and financial system, that tea, brought from the eastern extremity of the world, and sugar, brought from the West Indies, and both loaded with the expenses of war freight and insurance, and charged with duties equal to, or exceeding, the whole value of the articles, compose a drink cheaper than beer, made of barley and hops growing in our own fields.”

Imperiets fall, teposens triumf

Te ble etterhvert en så integral del av britisk nasjonal karakter at det er sagt at den 18 år gamle Dronning Victoria ved tiltredelsen i 1837 sa: “bring me a cup of tea and the Times.” Det er neppe helt sant, men det vi vet er at tekonsumet per innbygger i Storbritannia i det halve århundret etter Victorias kroning økte med tregangeren fra 1,48 pund per år til 5,0 pund per år, og er på omtrent samme nivå i dag. Under andre verdenskrig var te en så sentral innsatsfaktor i krigsinnsatsen at matminister Frederick Marquis, 1st Earl of Woolton i april 1940 annonserte nasjonaliseringen av hele tehandelen. I god britisk stil var kriseplanene for en slik eventuell nasjonalisering utarbeidet allerede i 1937. Myndighetene var sterkt bekymret for konsekvensene av knapphet i forsyningen av nasjonaldrikken under krigstid. Det ble innført rasjonering, med ukentlige rasjoner på to unse, som innebar en nedgang på ⅓ fra gjennomsnittlig førkrigsforbruk. For militæret organiserte The Empire Tea Bureau et Tea Car Service, som forsynte britiske soldater med te hvorenn de befant seg, på frontlinjene fra Dunkirk til Alamein eller på hjemmefronten under Blitzen. Besværlig ble det likevel, da japanernes okkupasjon avskjærte all teimport fra Det fjerne østen i 1942. Men britenes strategiske posisjon i den internasjonale tehandelen ble likevel styrket etter det spirende FN gav britiske styresmakter mandat til å ta kontroll over hele den globale tehandelen og forsikre rettferdig fordeling av teforsyningen til alle allierte og nøytrale hender. Ipso facto, da krigen var over, var den globale tehandelen blitt monopolisert av Storbritannia.  

Terasjoneringen endte i 1952. I 1956 nådde tekonsumet en all-time-high på 2,88 unser per uke, tilsvarende drøye 9 pund per år. Det er kanskje en dypere symbolikk i at britisk tekonsum kulminerte i samme år som et av imperiets siste krampetrekninger; Suez-krisen. I alle tilfeller gikk teforbruket inn i en lang sekulær nedgangstrend etter Suez, og sank med 60 prosent frem til slutten av århundret.

I takt med at britene drakk mindre og mindre te, drakk de mer og mer av den fra poser. Teposen var en typisk amerikansk oppfinnelse i dens triumf av kostnadseffektivitet over kvalitet. Teposen så dagens lys i USA tidlig på 1900-tallet, men kom ikke til Storbritannia før i 1953. Avisen Manchester Guardian (i dag kun kjent som The Guardian) ønsket nyvinningen velkommen med følgende satirevers: “Of tea alone Great Britain brags; Americans have not a clue. Americans make tea with bags.” Allerede i året britene måtte gi slipp på India, drakk 35 prosent av amerikanske tedrikkere sin te fra poser. I Storbritannia holdt andelen seg under en prosent helt til 1960, men deretter økte poseteandelen jevnt og trutt. I 2013 drakk hele 91 prosent av britiske tedrikkere posete. Tross tilvirkningskostnaden for selve teposen, har teposer en viss økonomisk logikk. I løsvekt gir ett pund te cirka 200 tekopper, men i poser blir samme vekt til 300 tekopper. Men på den annen side er det strengt tatt ikke snakk om ekte te lenger. Snarere er teposenes innhold residualer og restavfall som blir til overs etter produksjonen av løsvektste. Det vil ikke være noen overdrivelse å si at det britiske imperiet ble bygget på te, i løs vekt, og falt på posete.

Men selv om mesteparten av teen drikkes fra poser i dag, er te trolig den drikken det drikkes mest av i hele verden, anslagsvis tre milliarder kopper per dag, nesten en halv kopp per menneske på kloden. Riktignok, om man måler i vekt eller penger, er kaffe verdens fremste varmdrikk. Euromonitor anslo det globale markedet for varme drikker til 138 milliarder dollar i 2013, hvorav kaffe stod for 80 milliarder dollar og te for 40. Tilsvarende ble det solgt 4,8 millioner tonn kaffe, og kun halvparten så mye te, 2,4 millioner tonn. Men om man konverterer disse størrelsene til liter, svarer det til 290 milliarder liter te mot bare 162 milliarder liter kaffe.

Teens historie viser således hvordan imperialisme og kapitalisme var to sider av samme sak under tilblivelsen av en globalisert verdensøkonomi. Etter den industrielle revolusjon har en friere markedsøkonomi dominert av private foretak tatt over, mens imperiale institusjoner som East India Company har blitt kastet på historiens skraphaug. Men den imperialistisk-merkantilistiske fase var et naturlig om tidvis brutalt kapittel på veien til en moderne økonomi, som det er vanskelig å se noen vei rundt. For de som plukker teen har uansett lite forandret seg siden 1800-tallet. Tross industrialisering og digitalisering; te blir fortsatt håndplukket, noe som er utmattende, repetetitivt fysisk arbeid som krever både flittige hender, hurtighet og utholdenhet. De som gjør denne jobben lever fortsatt i full misere; med elendige arbeidsforhold, lave lønninger – omkring en krone timen for teplukkere i Assam, begrenset organisering, eksponering for giftige sprøytemidler, ubehandlede arbeidsskader, etnisk diskriminering, seksuell trakassering, barnearbeid og hele pakken av elendighet. Men, det er lite som taler for at disse uheldige menneskene ville hatt det noe mindre ille dersom britene ikke hadde funnet teplanten i Assam-provinsen på 1830-tallet og te ikke hadde blitt en sentral handelsvare i den gryende verdensøkonomien. Da teproduserende regioner som Assam har lite annet å by på som verdensøkonomien er villig til å betale for, er det vel så sannsynlig at befolkningen i disse områdene ville vært enda fattigere uten teproduksjonen.

Å bebreide historien har uansett lite for seg. Imperialisme var ikke som Lenin sa den høyeste form for kapitalisme, men et steg på veien til kapitalisme. Det er i denne konteksten man må se teens historie, fra merkantilistisk handelsvare, til verktøy i imperiets grand strategy, og i moderne tid en global masseforbruksvare. Gjennom kolonisering av landene i Det fjerne østen, koloniserte teplanten drikkevanene til innbyggerne i Vesten.

Kan vi spå fremtiden?

Etter å først ha blitt kjent for å dokumentere at eksperter spår fremtiden like dårlig som pilkastende sjimpanser, slår Philip Tetlock i akt to et hardt slag for at det faktisk er mulig å skue inn i fremtiden. 

Superforecasting - The Art & Science of Prediction
Philip Tetlock & Dan Gardner
Random House, 2016
Anmeldt av: Markus N. Reitan

I en nylig kronikk i DN fortalte Jonas Gahr Støre at han setter pris på New York Times-spaltist Tom Friedmans tekster, som gir enkle forklaringer på en kompleks verden. Friedman er kjent for å si dype ting som at “the world is flat” og senest nå at vi er i en “Age of Accelerations.” Dette er sitatvennlig material for partiledere. I tillegg er Friedman en av ekspertene på Manhattan som antas å ha fingeren på pulsen for hva som skjer, og vil skje i Midtøsten. Så når en partileder siterer Friedman, høres partilederen ut som han forstår verden. Men hvor presis er egentlig en ekspert som Tom Friedman?

Sjimpanser og eksperter

For å få svar på det spørsmålet burde Gahr Støre lese Philip Tetlocks bok, “Superforecasting – The Art & Science of Prediction.”  Tetlock erpsykologiprofessor ved University of Pennsylvania, han ble viden kjent for sin bok fra 2005, “Expert political judgment: How good is it? How can we know?”, som summerte opp resultatene fra et massivt tyveårs forskningsprosjekt (fra 1984-2004), hvor 284 profesjonelle eksperter, hvis levebrød involverte å spå økonomiske og politiske trender og hendelser, skulle gjøre nettopp dette i et kontrollert eksperiment. Ekspertene ble stilt spørsmål om krig, økonomi, aksjer, politiske valg og andre dagsaktuelle emner. Resultatene var nedslående. Punchlinen som festet seg i media, og som Tetlock ikke sa imot: Den gjennomsnittlige ekspertens spådommer var ikke mer presise enn en pilkastende sjimpanse.

“Superforecasting” er akt II. Tetlock hadde nemlig etterhvert gått seg lei av spøken om ekspertene og sjimpansene. For gjennomsnitt kan mislede. Så man nærmere på resultatene fra Expert Political Judgment-prosjektet (EPJ) var det nemlig to distingverbare grupper av eksperter. En gruppe feilet å gjøre bedre enn randomisert gjetning, og som i mer langsiktige spådommer (tre til fem år ut i tid) til og med tapte mot sjimpansen. Men noen gjorde det bedre enn sjimpansen, om enn med en så tynn margin at det var all grunn til ydmykhet.  

Tetlock fikk imidlertid blod på tann til å utforske nærmere om det faktisk er mulig å spå fremtiden. Det samme var amerikanske etterretningstjenester, som etter den forsmedelige etterretningssvikten før og under Irak-krigen – oppsummert av daværende CIA-direktørs famøse utsagn at det var så sikkert som en “slam dunk” at Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen – var i modus for selvransakelse. En følge av det var Intelligence Advanced Research Projects Agency som ble opprettet i kjølvannet av Irak-fiaskoen i 2006, modellert etter forsvarsdepartementets legendariske innovasjonsfabrikk DARPA, med formål om å gjøre visjonær forskning og levere innovativ teknologi for å gi USA overveldende etterretningsfortrinn. Det var med dette bakteppe at IARPA og Tetlock i 2010 gikk sammen om å starte The Good Judgment Project (GJP).

I løpet av en fireårsperiode fra 2011 til 2015, stilte Tetlock og co 500 spørsmål av typen: “Will any NATO member invoke Article 4 or Article 5 before 1 January 2018?” “Before 1 January 2018, will there be a lethal confrontation in the South or East China Sea between the military forces, militia, or law enforcement personnel of China and another country?” Will India or Pakistan launch a ground offensive in Kashmir before 1 June 2017?” Hvem som helst kunne melde seg på. Det gjorde over 20.000 personer. 3.200 passerte de innledende psykometriske testene, hvorav 2.800 var igjen etter det første hele året. Det genererte over en million prognoser totalt, (man kunne oppdatere prognoser på samme spørsmål, da registrert som en ny prognose – en hyperaktiv deltager gjorde i løpet av ett år 2.271 prognoser på til sammen 140 spørsmål). I begynnelsen av eksperimentet var det fem lag med i konkurransen, pluss en kontrollgruppe. Den kollektive visdommen til deltagerne i GJP utgjorde ett lag. I tillegg var det lag fra University of Michigan og MIT. I første år slo GJP kontrollgruppen med 60 prosent. I år to med 78 prosent. Etter år to ble de andre lagene droppet fra eksperimentet. Fasiten var tydelig. Noen personer har en reell og målbar evne til å bedømme fremtidige hendelser. Blant de 2.800 individuelle deltagerne i GJP var det etter år en, 58 “superforecasters” – med en gjennomsnittlig Brier-score på 0,25 versus 0,37 for de øvrige deltagerne, (det vil kort si at i binære spørsmål hvor utfallene var enten 0 eller 1, var superforecasterne i snitt bare 0,25 unna rett svar, mens en pilkastende sjimpanse ville hatt en Brier-score på 0,5). Til argumentet om at det må ha skyldtes tilfeldigheter at noen var så presise, har Tetlock motargumentet klart: superforecasterne ble bedre for hvert år som gikk, med Brier-score helt ned på 0,14 for de beste.

Hvordan bli en superforecaster

Daniel Kahneman stilte Tetlock det sokratiske spørsmålet: “Do you see them as different kinds of people, or as people who do different kinds of things?” Så hvem er superforecasterne? Og hva er det de gjør? De er vitterlig en eklektisk gjeng, som har mer til felles i hva de gjør enn hvem de er. De fellestrekkene som går igjen er at de har et åpent sinn, er nysgjerrige, intellektuelt ydmyke, selvkritiske og fokuserte. Veldig mange av dem er også kvantitativt anlagte – selv om de sjelden benytter avanserte matematiske metoder  – og går i kategorien for “newsjunkies.” Tetlock er nøye med å understreke at de 2 800 personene som fullførte det første året av forskningsprosjektet, langt ifra er noe representativt utvalg av befolkningen. De scorer høyere på intelligens- og kunnskapstester enn 70 prosent av befolkningen. Superforecasterne scorer bedre enn 80 prosent av befolkningen. Men de er ikke nødvendigvis i den øverste prosentilen blant de med en IQ over 135 – som Tetlock uansett anser som et problematisk konsept.

Da Tetlock satte igang EPJ-prosjektet i 1984, hadde Kahneman fremmet en løs hypotese om at folk armert med heftige doktorgrader og titler, ikke nødvendigvis var nevneverdig mer presise enn oppmerksomme lesere av The New York Times. Det viste seg å stemme ganske bra. Superforecasterne kan være alt fra pensjonerte dataprogrammerere og software-ingeniører, til arbeidsløse fabrikkarbeidere og matematikkprofessorer. De har flere likheter i metode. Superforecasterne bryter ned hvert problem til sine ulike komponenter; skiller så klart som mulig mellom kjente og ukjente faktorer, (knowns og unknowns, known unknowns og unknown unknowns i Donald Rumsfelds terminologi); lar ingen forutsetninger stå uimotsagt; ser problemet utenfra (the outside view) og setter det i perspektiv som nedtoner problemets unikhet til fordel for å behandle det som ett spesielt tilfelle av et generelt fenomen; før de deretter går over til å beskue problemet innenfra (the inside view), hvor man toner opp problemets unikhet; utforsker likheter og forskjeller i sin egen analyse versus andres, inkludert prediksjonsmarkeder, og annen  informasjon som kan gi et bilde av “crowd wisdom.”  Så til slutt syntetiserer superforecasterne all informasjon ned til en singulær visjon, uttrykt som et finraffinert forecast. Men de beste superforecasterne stopper ikke der, de oppdaterer sine forecasts kontinuerlig i takt med ny informasjon, og de vegrer seg ikke for å skifte mening. Som Keynes (angivelig) sa: “When the facts change, I change my mind. What do you do, sir?” Eller i Isaiah Berlins terminologi, så er superforecasterne, uten unntak, rever, som vet mange små ting, i motsetning til piggsvin, som bare vet én stor ting.

Et eksempel var spørsmålet: “Will there be an attack carried out by Islamist militants in France, the Uk, Germany, the Netherlands, Denmark, Spain, Portugal or Italy between 21 January and 31 March 2015?” som altså ble stilt rett etter Charlie Hebdo-terroren i Paris. Hvordan skal man svare på det. Den pensjonerte software-ingeniøren David Rogg i Virginia, lot seg ikke rokke av følelser men tilnærmet seg materien med et kjølig objektivt blikk. Han begynte med å sjekke Wikipedia hvor mange terroraksjoner det hadde vært i de aktuelle landene siste fem år. Seks. Ergo var baseraten 1,2 angrep per år. Det var utenfraperspektivet. Men så switchet han over til innenfraperspektivet. Mye hadde endret seg det siste året, med ISIS’ fremmarsj og en høy økning i fremmedkrigere som reiste fra europeiske land til Midtøsten, og eventuelt i retur. Rogg anså derfor at data fra 2010 og tidligere ikke lenger var relevant. Følgelig steg baseraten til 1,5 terrorangrep per år. På den annen side hadde Charlie Hebdo ført til strengt innskjerpede sikkerhetstiltak, som i teorien burde redusere terrorfaren. Netto netto anså han derfor at baseraten for terrorangrep var økt til 1,8 angrep per år. Med 69 dager igjen av forecastperioden, regnet han ut sannsynligheten for angrep til 0,34, (69/365*1,8).

Djevelen i detaljene

De som er litt rundere i kantene vil kanskje si, er det noen forskjell på 34/66 og 50/50? Ja, det er det. Det er eksakt det som skiller superforecastere fra spåkoner og lekfolk. Granulariteten i deres prediksjoner er det som over tid gjør at de som opererer med finjusterte 34/66 heller enn grove 50/50 over tid får en bedre track record. Faktisk viste Tetlocks undersøkelser at dersom han avrundet superforecasternes sannsynligheter til nærmeste femmer (slik at Roggs 34/66 ville blitt til 35/65), gav det vesentlig negative utslag på deres Brier-score.

Et eksempel Tetlock nevner er “Operation Geronimo” mot Osama bin Laden i 2011, både den virkelige versjonen og den filmatiserte versjonen i filmen Zero Dark Thirty. I filmen har agenten “Maya” i sedvanlig klisjefylt Holloywoodstil fått heltinnerollen. Mens den fiktive CIA-direktøren Leon Panetta i filmen blir oppgitt over at undersåttene hans ikke kan bli enige om hvor stor sannsynlighet det er for at Osama bin Laden faktisk befinner seg i det mystiske komplekset i Abbottabad, Pakistan, stepper Maya inn i beslutningsvakuumet. I motsetning til de andre som “nøler” om bin Laden er der eller ikke, er Maya 100 prosent sikker(!) på at bin Laden er i Abbottabad – til stor lettelse for en oppgitt Panetta. Endelig noen som kan gi et klart sorthvitt svar, som kan ageres på.

Men virkeligheten er selvsagt ikke slik. Kun idioter er 100 prosent sikre på noe. Maya hadde ikke informasjonsgrunnlag til å være 100 prosent sikker. I virkeligheten burde hun fått sparken. Den virkelige Panetta ville ikke ha skråsikre idioter. Team-lederen hans følte seg imidlertid komfortabel nok til å fortelle Obama i Situation Room at bin Laden med 95 prosent sikkerhet befant seg i komplekset. Andre team-medlemmer var alt mellom 30 til 80 prosent. Tetlock kalkulerer (basert på ufullstendig informasjon fra Mark Bowdens bok “The Finish: The Killing of Osama bin Laden”) at konsensus lå rundt 70 prosent sannsynlighet for at bin Laden var der. Og 30 prosent sjanse for at han ikke var der. Obama derimot, oppsummerte: “this is 50/50, a flip of the coin.” topp en halv. 70/30 er ikke 50/50. Dog er det ofte at uttrykket 50/50 brukes uten at det er ment litterært. Det kan godt hende det var det Obama gjorde. Men det er også en mer skremmende mulighet, at Obama gikk i en kognitiv felle som er typisk når en konfronteres med ny informasjon, men ikke klarer å trekke ny kunnskap ut av informasjonen. Nemlig, to revert to the ignorance prior.

Kognitive fallgruver

Superforecasterne går sjelden i slike feller. De er dyktige til å ta innover seg ny informasjon og bake denne inn i sine forecasts. I tillegg er de mye mer tidssensitive enn de fleste.  Tetlock og co stilte spørsmålet om hvor sannsynlig det er at Assad-regimet i Syria ville falle i løpet av de neste tre månedene til en gruppe superforecastere og en gruppe ikke-superforecastere. To andre grupper, en til bestående superforecastere og en til av ikke-superforecastere, ble spurt hvor sannsynlig det var at Assad-regimet ville falle i løpet av de neste seks månedene. Mens respondentene som ikke kvalifiserte til superforecaster-status svarte mer eller mindre identisk på begge spørsmålene, 40 prosent sjanse for at Assad ville falle innen tre måneder og 41 prosent innen seks måneder, var superforecasterne både mye mer tidssensitive og konservative. De svarte at det bare var 15 prosent sjanse for at det ville være natta for Assad innen tre måneder, og 24 prosent innen seks måneder.

Slik scope insensivity er ett av mange eksempler på kognitive fallgruver mennesker ofte går i. Tilfeller hvor det Daniel Kahneman kaller hjernens implusive System 1 finner snarveier, før hjernens mer analytiske System 2 har rukket å prosessere informasjonen. Ofte er disse snarveiene livsnødvendige, som når man instinktivt løper fra en antatt løve som beveger seg i gresset. Men i mer kompliserte spørsmål kan System 1 lede oss på villspor. Superforecasterne er nesten umenneskelig gode på å bruke System 2 til å dobbelsjekke og eventuelt overstyre System 1. Her nevner Tetlock også Magnus Carlsen, som finner sine fleste trekk på intuisjon (System 1), men så bruker lang tid på å kontrollsjekke før han flytter brikken (System 2). en typisk fallgruve er at man bytter å svare på et vanskelig spørsmål til fordel for å besvare et enklere proxy-spørsmål. For eksempel at spørsmålet om enten franske eller sveitsiske obduksjonsrapporter vil finne spor av det radioaktive stoffet Polonium 210 i Yasser Arafats lik, i manges hoder blir til “har Israel forgiftet Arafat?” Eller at spørsmålet om Japans (nasjonalistiske) statsminister Shinzo Abe ville besøke Yasukuni-helligdommen til ære for falne japanske soldater (inkludert krigsforbrytere, hvilket gjør at Kina flyr i flint hvis en japansk statsminister besøker tempelet), forvrenges til å bli et spørsmål om en rasjonell japansk statsminister ville besøkt stedet.  

Ego over empiri

I motsetning til i Tetlocks Good Judgment-prosjekt er det sjelden at spådommer måles i den virkelige verden. Det er liten etterspørsel  etter det, og få som har incentiver for å gjøre det. Da Tetlock gjennomførte sitt første EPJ-prosjekt, var det få profilerte eksperter som ønsket å delta – de må åpenbart ha sett større nedside enn oppside ved å utsette sine ekspertspådommer for granskning. Derfor fortsetter media å fylle forsidene med sjeføkonomer som kommer med nye spådommer om det ene og andre, mens treffsikkerheten til deres spådommer i svært liten grad blir målt. “Alle” kan dermed påstå å ha hatt rett – se for eksempel hvor mange økonomer som utgir seg for å ha spådd finanskrisen etter den skjedde, en langt større gruppe enn de som advarte om en mulig finanskrise før den inntraff. I tillegg er de fleste ekspertspådommer, når man leser dem med argusøyne, så vage, garderte og ikke minst tidsubestemte at de ikke lar seg måle uansett. Så når Tom Friedman-fans sier ting som at “he nailed the Arab Spring” eller “he was prescient on NATO expansion,” er det nærmest umulig å si om Friedmans spådommer har vært rette eller gale. Uansett hvordan fremtiden utvikler seg, vil Friedman ti år frem i tid kunne si at han tok helt rett i at “the world is flat” og at verden gikk inn i en “age of accelerations,” og partiledere vil fortsette å sitere ham som et orakel.  

Istedenfor vitenskapelig objektivitet og måling, er Tetlock lei av at den offentlige ekspert-debatten synker ned til subjektiv jeg har rett-du tar feil-blodfeider mellom guruer som Niall Ferguson og Paul Krugman, som kan være god underholdning, om enn mindre opplysende. Ingen betviler hverken Krugmans eller Fergusons kognitive evner, men det er heller ingen som betviler deres ego.

Ego kan ofte komme i veien for objektive vurderinger. Tetlock viser til den romerske medisinguruen Galen, som full av selvtillit uttalte at: “Det er jeg, og jeg alene, som har avslørt medisinfagets sanne vei.” Hvis syke som ble gitt Galens eliksir ble friske, var det klart at medisinen virket. Hvis de døde, som flertallet gjorde, etter de ble gitt eliksiren, var det åpenbart at de ville dødd uansett. Det var ikke noe behov for eksperimenter. Romertiden er lenge siden, men det er først relativt nylig at medisinfaget har tatt besluttsomme steg i en mer vitenskapelig retning. Tetlock forteller også om motstanden pioneren for randomiserte kontrollerte studier, Archie Cochrane, møtte i det britiske helsevesenet, NHS. I likhet med romerske Galen følte ikke etterkrigstidens NHS noe behov for vitenskapelig validering av det de holdt på med. Cochrane, som selv ble erklært godt på vei død og operert for en lungekreft han ikke hadde, døpte dette fenomenet “the God complex.”

Assumption is the mother of all…

Et felt hvor spådommer om fremtiden lenge har stått sentralt er etterretning. De fleste lands etterretningstjenester har et ønske om i det minste ha en viss forståelse for mulige fremtidsscenarier, og hvilken effekt ulike scenarier kan ha på nasjonale sikkerhetsspørsmål. Historikeren Sherman Kent var en pioner på dette feltet i den amerikanske etterretningstjenesten. Etter bruddet mellom Jugoslavia og Sovjetunionen, slapp Kent og hans kolleger i mars 1951 ut National Intelligence Estimate (NIE) 29-51, som inneholdt følgende spådom: “although it is impossible to determine which course of action the Kremlin is likely to adopt, we believe that the extent of [Eastern European] military and propaganda preparations indicates that an attack on Yugoslavia in 1951 should be considered a serious possibility.” I de fleste tilfeller ville dette passert som klart og tydelig språk. Men da Kent etterpå snakket med en senior tjenestemann i utenriksdepartementet, ble han spurt: “By the way, what did you people mean by the expression “serious possibility”? What kind of odds did you have in mind?” 65/35 i favør av sovjetisk intervensjon, svarte han. Tjenestemannen ble forfjamset, han hadde tolket “serious possibility” som mye lavere enn 65 prosent. Kent ble smått satt ut. Han bestemte seg for å undersøke med sine egne analytikere, hva de egentlig hadde hatt i hodet. Da fikk han en real kalddusj. Med den samme beskrivelsen, “serious possibility,” hadde team-medlemmene ment alt fra 80/20 i favør av intervensjon til 20/80 mot sovjetiske krumspring.

Kent gikk inn for å innføre mer rigorøsitet i etterretningsestimatene, blant annet ved å ta i bruk en tabell med faste verbale uttrykk for ulike sannsynligheter, for å unngå misforståelser. Men han møtte motstand, og ble blant annet kalt for å være en bookmaker. Kent svarte på tiltale:  “I’d rather be a bookie than a goddamn poet.”

At Kents initiativer for å gjøre etterretningsvirksomheten mer vitenskapelig fikk begrenset fremgang, ble manifestert under Bay of Pigs-fiaskoen på Cuba i 1961. President Kennedys militære sjefsnemnd hadde gitt operasjonen en “fair chance of success,” noe Kennedy åpenbart tolket som gode odds. Mannen som stod bak utsagnet dog, uttalte senere (om det var sant eller ei) at han hadde ment en odds på 3/1 mot suksess, altså en sannsynlighet på kun 25 prosent for å lykkes. Isåfall snakket den militære sjefsnemnden og Det ovale kontor rett forbi hverandre, med fatale følger.

Ikke bare var det en fundamental frakobling mellom de militære og de politiske om hvor gode sjanser operasjonen hadde for å lykkes, men de operasjonelle forutsetningene for misjonen var også totalt urealistiske. Teorien var fin. De angripende styrkene skulle gå i land og forme et brohode ved foten av Escambrayfjellene. Dersom de mot formodning ikke fikk umiddelbart gjennombrudd, var planen å gjøre retrett opp i fjellsidene, hvor de kunne slå seg sammen med andre anti-Castro-rebeller. MEN, det var bare ett lite problem. Landingspunktet var blitt endret mellom den opprinnelige og endelige planen. Styrkene skulle nå gå i land i den famøse grisebukten. Men retrett-planen var fortsatt den samme. Da invasjonen feilet, innebar det at rebellene måtte krysse milevis med tett jungel for å nå fjellsidene de hadde ment å søke ly i. Istedet ble de alle fanget eller drept. Denne plansvikten hadde simpelthen gått hele Camelot hus forbi.

Tilsvarende under Vietnamkrigen, da den såkalte Dominoteorien var i vinden – at hvis et land i regionen falt under kommunismens trollbindelse, ville alle andre følge etter. En av tankelederne for denne hypotesen, forsvarsminister, tidligere Fordsjef og senere Verdensbankpresident, Robert McNamara, innrømmet senere i sine memoarer at ingen seriøs analyse av eller prediksjoner om dominoteorien ble gjort før i 1967, fire år etter eskaleringen av Vietnamkrigen. “The foundations of our decision making were gravely flawed. We failed to analyze our assumptions critically, then or later,” skrev McNamara. McNamaras effektivisering av Fords bilproduksjon og optimalisering av det amerikanske militærets logistikkoperasjoner under andre verdenskrig, hadde gitt ham ry som en Whiz Kid. Men det var til liten hjelp hvor optimale hans statistiske løsninger var, hvis modellen var bygget på feilaktige forutsetninger. De 58.000 amerikanske livene som gikk tapt i de vietnamesiske tropene ble således en dyr lærdom av Churchills sitat om at: “However beautiful the strategy, you should occasionally look at the results.”

Kan vi skimte fremtiden?

Tetlock har troen på at vi med mer vitenskapelig prognostisering og bedre måling kan ta i det minste små steg mot en bedre verden. Han viser til Microsoft-grunnlegger Bill Gates’ utsagn om at han “have been struck by how important measurement is to improving the human condition.” Australias ambassadør til Israel har skrevet interessant om hvordan den australske ambassaden innførte ideene fra Superforecasting, og derigjennom oppnådde mer struktur og profesjonalitet i sitt diplomatiske arbeid. Her ser Tetlock både en rolle for superforecastere, som er skarpe på å finne svar, men også guruer som Friedman, som kan være gode til å stille pertinente spørsmål. Som Tetlock noterer, selv om Friedman tok feil om både masseødeleggelsen og var tilhenger av irakinvasjonen, stilte han et meget godt spørsmål: “Is Iraq the way it is today because Saddam Hussein is the way he is? Or is Saddam Hussein the way he is because Iraq is the way it is?” Ved å kombinere de som kan stille gode spørsmål med de som kan analysere seg frem til gode svar, kan vi potensielt forstå mer av verdens gang.

Andre er mer skeptiske. Nassim Nicholas Taleb, som tidvis både har forfattet akademiske artikler sammen med Tetlock og feidet brutalt med ham på Twitter, Taleb mener at den type fremtidsprognostisering som Tetlock holder på med i Good Judgment-prosjektet er en dåres ærend. Historien kravler ikke, den hopper, fremholder Taleb, som har popularisert konseptet om Black Swans – uforutsigbare hendelser med enorme konsekvensker. “What matters can’t be forecast and what can be forecast doesn’t matter.” Taleb mener altså ikke bare at prognoser kan være ubrukelige, men direkte harmfulle, da de innbyr til en falsk sans av sikkerhet. Det er dog ikke helt sorthvitt. Tetlock argumenterer at flere hendelser som ofte beskrives som sorte svaner (og som Taleb aldri ville definert som sorte svaner) i realiteten er grå svaner. For eksempel 11. september. På mange måter stereotypen på en Black Swan: totalt uforutsigbart, en sjokkerende overraskelse, kolossale konsekvenser og paradigmeskiftende ringvirkninger. Men var det egentlig det? I 1994 ble et komplott for å krasje et fly inn i Eiffeltårnet stoppet. I 1998 hadde amerikanske luftfartsmyndigheter analysert et scenario hvor terrorister kapret Fedex cargofly og krasjet i World Trade Center. I 1993 hadde World Trade Center blitt forsøkt bombet. I løpet av våren og sommeren 2001 mottok eller snappet amerikanske myndigheter opp flere konkrete signaler om at al-Qaida planla større terrorangrep mot USA. 11. september var kun en Black Swan i den grad man ikke hadde absorbert tilgjengelig informasjon. Det er riktigere å beskrive 11. september som en grå svane.

Ergo, er det positive man kan trekke fra 11. september, at slike hendelser kan forutses. Å se decennier frem i tid har Tetlock ingen illusjoner om at er innen menneskets rekkevidde. Men å se fra noen måneder til noen år frem i tid, og da vel og merke ikke som én sikker fremtid men som sett av sannsynlighetsvektede mulige fremtider, det er oppnåelig. Mer kan vi ikke be om.