De konservative argumentene for Trump

Tross sine synder og skavanker fortjener Donald Trump fornyet tillit som leder av den frie verden.

I Ringenes herre står trollmannen Sarumann foran et krevende dilemma. Skal han som den mektigste av Midgards syv trollmenn gå foran som et godt eksempel og stå opp for frihet og selvråderett for alver, dverger, hobbiter og menn? Eller skal han slutte seg til Saurons rekker og forme en ondskapens akse fra Jarnagard til Barad-dûr for å legge hele Midgard under mørke og tyranni?

Som den viseste av trollmenn er Sarumann naturligvis vel vitende om at Saurons moralske kompass ikke peker mot himmelen og at han med sin fryktbaserte, bøllete lederstil og harde retorikk appelerer til oss på vårt verste, ikke på vårt beste. Likefullt, motivert av realpolitiske hensyn, velger Sarumann å sverge troskap til mørkets herre.

I motsetning til store deler av hovedstrømsmediene tror jeg ikke at Donald Trump er noen ny Sauron, eller Hitler. Men når jeg, etter utfordring fra Minervas nyhetsredaktør Aksel Fridstrøm, skal presentere «The Case for Trump», er det unektelig, som Sarumanns av Sauron, en litt klam omfavnelse, ikke uten bismak. Donald J. Trump er langt fra den perfekte leder av den frie verden. Han er ingen Churchill, Gandalv eller Aragorn, og knappest en Boromir. Men han er den lederen vi har, og den lederen vi trenger.

Nå er det ellers min klare mening at det bør overlates til amerikanerne å avgjøre hvem de vil ha som president. Man må ikke glemme at det først og fremst er amerikanernes interesser den amerikanske presidenten er ment å representere, ikke Akersgatens preferanser. Selv har jeg ikke stemmerett i USA, og følgelig vil jeg i motsetning til tidligere KGB-agenter eller oransjehårede hertuger ikke blande meg inn utidig i den amerikanske valgkampen. Og selv om norske Amerikaeksperter mener å vite bedre, mener jeg vi iallefall bør holde muligheten åpen for at amerikanske ikke-eksperter, eller vanlige velgere som de kalles, vet best selv hva som er i deres lands beste interesse.

Når det er sagt: Hvorfor ville jeg stemt på Trump om jeg var amerikaner, og hvorfor sympatiserer jeg som borger av Vesten med hans kandidatur – stikk i strid med analysene til hele Norges imponerende arsenal av Amerikaeksperter?

Trump er et symptom på en verden i ulage

For å besvare det spørsmålet må man gå tilbake til grunnleggende premisser. På 1990- og 2000-tallet, da jeg vokste opp, var det Fukuyamas evangelium som gjaldt. Typer som Bill Clinton skulle spre Washington-konsensusen kloden rundt og inn i evigheten. Noen, som finansmogulen James Goldsmith (eller eiendomsmagnaten Donald Trump) var profetiske nok til å se at enveis frihandel og naiv globalisering ville lede til en utarming av middelklassen og nedbrytning av samfunnskontrakten i vestlige land. Men det lå fortsatt et stykke frem i tid.

De første bristene i Fukuyamas narrativ kom med terrorangrepene 11. september og George W. Bushs påfølgende korstog til Afghanistan og Irak. Vestlige verdier viste seg ikke å være så universelle som Bush og hans neokonservative rådgivere hadde trodd. Sivilisasjonene klasket sammen med et brak. USA ble kvitt Saddam, men fikk ISIS i stedet.

På 1990-tallet gikk det fortsatt an å innbille seg at Kina og Russland gradvis konvergerte mot vestlig frimarkedskapitalisme og liberalt demokrati, i tråd med Fukuyamas tekstbok. Da finanskrisen traff i 2008, gikk det opp for kineserne at keiseren ikke hadde klær. De vestlige ekspertene som hadde flokket til Beijing for å belære om moderne bank og finans, hadde solgt slangeolje. Vestens finansvesen ble avslørt som et korthus. Det markerte starten på Kinas langt mer aggressive fremferd i verdenssamfunnet. Samtidig, med oljeboomen over, tok Putin sin nasjonalistiske vending. Tross Russlands svekkende strategiske posisjon, har Putin klart å stikke imponerende mange torner i siden på Vesten.

Den siste krisen som slo spikeren i kisten for Fukuyamas visjon om historiens slutt, var flyktningkrisen i 2015 – kulminasjonen av en stille og villet krise som hadde akkumulert over tid, riktignok i noe ulik form i USA og Europa, men med mye av samme resultat. Det ble dråpen som fylte begeret og gjorde 2016 til et Annus Horribilis med valgene av Brexit og Trump.

Poenget er at innen 2016 var ideen om en unipolar verdensorden med USA som «a shining city on a hill» ikke lenger liv laga. USA, og Vestens, maktposisjon var blitt radikalt forverret siden Bill Clintons dager. Vesten hadde nå hverken det moralske overtaket, finansiell overlegenhet eller forsprang på fornuft. Tankesmedene hadde kanskje ikke erkjent det, men velgerne hadde.

Trump er et symptom, ikke en årsak. Barack Obama gikk rundt i åtte år og preket om «Hope & Change», men kunne lite gjøre for å stoppe USAs relative svekkelse. Trumps slagord «America First» er egentlig bare en naturlig fortsettelse av en av Obamas utenrikspolitiske maksimer, «Leading from Behind».

En del eksperter, som Steven Pinker og avdøde Hans Rosling, viser i møte med slike innvendinger til at verden i dag er bedre enn noen gang før. Alle piler peker oppover! Mon det. Bildet er fragmentert. Men for «the basket of deplorables» – i Hillary Clintons flatterende ordelag – ser det definitivt ikke rosenrødt ut. Mortalitetsraten for sinte hvite menn øker markant, drevet av opiatepidemien og selvmord. Forventet levealder faller ditto. Medianinntekten for den typiske arbeiderklassen har stått på stedet hvil i flere tiår – tross oppløftende vekst under Trump frem til korona.

At de siste 50 årene har vært en periode preget av relativ stagnasjon – tross veksten i IKT-sektoren – er et faktum man ikke får manipulert til å dekke over. Historieløse kommentatorer snakker ofte om at “alt går så mye raskere i dag”. Men den økonomiske veksten var av et helt annet kaliber i hundreåret fra 1870-1970, slik Robert Gordon har grundig dokumentert i murstenen “The Rise and Fall of American Growth”. Silicon Valley-investoren Peter Thiel spissformulerte det best: “You know, we landed on the moon in July of 1969. Woodstock started three weeks later, and with the benefit of hindsight, that’s when progress ended, and the hippies took over the country”.

Politikk og moral

Med dette som premiss blir spørsmålet fremdeles: Er Trump rett mann for å «Make America Great Again»?

I norske medier har dekningen av Trump vært preget av patosfylte tirader som har overskygget forsøk på seriøs politisk analyse. Kanskje er det fordi vi har levd i en skjermet, privilegert boble, at vi nordmenn ser på amerikansk politikk som om det er et TV-drama. Vi tenderer til å dømme presidenten mer på grunn av hans moralske egenskaper enn på resultatene av politikken han fører. Obama dømmes ikke for sin krig i Libya, men for sine taler om fred i verden. Trump får ingen poeng for fred mellom Israel og De forente arabiske emirater og Bahrain, eller for ikke å ha startet noen nye kriger, men fordømmes for sin harde retorikk.

Til tross for medias ustoppelige forsøk på utdefinere Trump som en klovn, har han faktisk hele veien hatt en logisk sammenhengende plattform. Det kreves etter min mening mye godvilje for å kunne si det samme om Obama.

Helt siden han lanserte sitt kandidatur ned fra den forgylte rulletrappen i Trump Tower i 2015 – og i TV-intervjuer lenge før det – har Trump hamret på de samme temaene. Et blekt bilde av et dystopisk Amerika styrt av en svak, korrupt og rotten elite, som har latt nasjonen bli akterutseilt av kløktige kinesere og smarte singaporeanere, og bli gjennomsyre av illegale innvandrere.

Trumps gjenvalgssjanser, som allerede hang i en tynn tråd før Covid-19, har ytterligere svekket seg etter pandemien. Det er ikke til å stikke under stol at Trumps håndtering av krisen har vært langt fra hans finest hour, med over syv millioner smittede amerikanere og over 200 000 døde. Samtidig skal man være forsiktig med å trekke forhastede konklusjoner om hvilke land som har håndtert pandemien best eller dårligst og hvor mye eller lite de respektive statsledere skal lastes for det. Og selv om den amerikanske økonomien har kollapset som i andre land, skal man ikke se bort fra at dens større dynamisme kan lede til en raskere innhenting enn for Europas mer sklerotiske økonomier. Man bør nok også merke seg at de største relative vinnerne under pandemien har vært store teknologigiganter som har det til felles å være amerikanske.

Om man skal oppsummere Trumps største bragder nå som hans første periode går mot slutten, og det amerikanske folket skal avgjøre om han fortjener en ny, synes jeg det er på sin plass å trekke frem de følgende:

Ingen nye kriger

Henry Kissinger bemerket at en statsmann aldri vil roses for kriser avverget. Men det faktum at Trump ikke har startet noen nye kriger i Midtøsten eller andre steder, fortjener han mye ros for. En del neokonservative føler seg forrådt av at Trump ikke har sønderbombet Syria og veltet Bashar al-Assads regime for å avslutte den ni år lange konflikten i landet.

Det er dog ønsketenking å tro at en hodestups invasjon av Syria ville vært noen enkel løsning. Joda, situasjonen i Syria er et helvete på jord. Men all erfaring fra Bush’ og Obamas kriger i Irak, Afghanistan og Libya taler for at amerikansk intervensjon kun gjør vondt verre. Obama fortjente aldri fredsprisen en PR-kåt Thorbjørn Jagland prematurt gav ham. Skulle man først gi fredspriser til amerikanske presidenter, ville Trump fortjent den mer.

Skattekutt

Trumps største bragd i Kongressen er utvilsomt skattereformen han fikk gjennomslag for i 2017. Reformen reduserte skattesatsen på inntekt for de fleste amerikanere og kuttet den lite konkurransedyktige bedriftsbeskatningen fra 35 til 21 prosent. Store amerikanske selskaper har uansett ikke vært i nærheten av å betale 35 prosent i praksis, men har istedet akkumulert tusenvis av milliarder av dollar på passive konti i utlandet. Trumps reduserte skattesats for næringslivet reduserer incentivene for slik skattetilpasning, og øker incentivene for å investere i amerikansk næringsliv.

Selv om demokrater skriker ut i påtatt vrede over «skattekutt til de rike», vil nok en reversering av Trump-skattekuttene neppe være øverst på agendaen under en eventuell president Joe Biden. Og joda, med enorme underskudd på statsbudsjettet så langt inn i fremtiden prognosene rekker og vel så det, ytterligere forverret etter korona, kommer ikke skattekutt uten en pris. Men med dagens nullrenteøkonomi, er det et problem for fremtiden, ikke for i dag.

Deregulering

Få, om noen vestlige politikere i nyere tid har kjørt en like hard retorikk på Ronald Reagans og Margaret Thatchers mantra om deregulering av økonomien som Trump. Noen omfattende dereguleringer av hele sektorer for å la nytt næringsliv slippe til er det imidlertid ikke blitt under Trump. Hans bragd – mer beskjedent, men viktig like fullt – ligger i å ha stagget den ustoppelige veksten i reguleringer og skjemavelde. Trumps presidentorder om at minst to reguleringer må fjernes for hver nye som trer i kraft, må således sies å ha hatt ønsket effekt.

Kanskje aller viktigst var det at Trump trakk USA fra Paris-avtalen, som utvilsomt ville ha ledet til et mylder av nye vekstdrepende reguleringer under en annen president. Trump har så langt ikke lyktes å oppheve Obamacare (Affordable Care Act) i sin helhet, men har effektivt opphevet det individuelle mandatet som tvang alle amerikanere til enten å kjøpe helseforsikring eller å bli belastet med en straffeskatt.

Kina

Trumps nye tollavgifter på stål og aluminium, også kjent som handelskrigen mot Kina, er et grovt verktøy. Risikoen for eskalerende handelskrig er reell. Men en rejustering var nødvendig, og overmoden. USA, og Europa, har altfor lenge vært altfor naive i møte med Kina. Frihandelen har gått for mye den ene veien, og altfor lite den andre. Outsourcingen av produksjon til Kina og andre lavkostland har nå for alvor begynt å bite vestlige selskaper i halen. For mange «luksusvarer», som for eksempel Louis Vuitton-vesker og andre moteplagg, går det ikke lenger an å se forskjellen mellom den «vestlige» originalen og den kinesiske kopien. Kinesiske tog er en blåkopi av Siemens’, und so weiter und so fort.

Men de siste årene har Kina ikke bare evnet å kopiere vestlig teknologi, men også å gå forbi. Bak all den politiske striden, er Huawei et eksempel på dette. Huaweis 5G-teknologi er ikke bare billigere enn vestlige alternativer som Ericsson og Nokias, men bedre. Og, for første gang i år har en kinesisk applikasjon vunnet hjertene til vestlige ungdommer, fremfor alternativer fra Silicon Valley, i form av TikTok. Det er monumentalt. Kineserne har lenge dominert på maskinvare, mens spiser seg nå også inn på mykvare. Altfor lenge har Davos-menn stukket hodet i snøen og ignorert den kinesiske trussel. Trump er den første og eneste som tar trusselen på alvor. Så langt har han ikke vunnet handelskrigen – de er ikke så «good and easy to win» som Trump sa – handelsunderskuddet med Kina økte i 2017 og 2018, men krympet i 2019 til samme nivå som utgangspunktet for Trumps periode. Men handelskrig har kostnader også for Kina. Inntil noen kommer med en bedre strategi, kan det være bedre å ta en myk konflikt, også uten umiddelbar gevinst, enn bare å erkjenne nederlag uten sverdslag. I det minste kjemper Trump en tapper retrett på vegne av amerikansk arbeiderklasse.

Jerusalem

På 70-årsdagen for Israels uavhengighet i 2018 annonserte President Trump at USA ville anerkjenne Jerusalem som Israels hovedstad og flytte den amerikanske ambassaden i det hellige land fra Tel Aviv. Loven om flytting av ambassaden ble vedtatt i Kongressen i 1995, men Trumps tre forgjengere, Clinton, Bush og Obama hadde alle vært for feige til å gjennomføre den. Kritikere på venstresiden hevdet at det var spikeren i kisten for tostatsløsningen. Det er sikkert rett. Med Trump er tiden for top-down fredsforhandlinger mer myntet på å dele ut fredspriser til diplomater enn i Oslo enn å skape fred på bakken i Midtøsten, over. Fred mellom Israel og palestinere vil det aldri bli, ikke en gang Barack Obama holdt ut håp om det. Derimot har Israel, med Trumps støtte sluttet fred med både De forente arabiske emirater og Bahrain. Skeptikere vil si at det var et fait accompli. Likefullt er det historisk, og ville neppe vært mulig uten Trumps utvetydige signal om at USA står på siden til det eneste demokratiet i regionen. Dog, slik feministene ville ha en kvinnelig statsleder, bare ikke den kvinnen (Thatcher), vil diplomatene ha fred, bare ikke Trumps fred.

Og kanskje aller mest betydningsfullt: ved å anerkjenne Jerusalem som Israels hovedstad og å flytte den amerikanske ambassaden stod Trump opp for den jødisk-kristne sivilisasjon i en tid preget av moralsk og kulturell relativisme.

U.S. Space Force

Ronald Reagan fikk aldri sitt “Star Wars” program. Derimot, med grunnleggelsen av U.S. Space Force like før jul i fjor, fikk det amerikanske sin sjette og første nye bransje siden etableringen av U. S. Air Force i 1947. Fremtiden vil vise hvilken rolle romstyrken vil spille, men det vil trolig bli en viktig en, og Trump vil stå igjen i historien som styrkens far.

Nord-Korea

Utenrikspolitiske eksperter liker å gjøre narr av Trumps forsøksvise rapprochement med Kim Jong Uns Nord-Korea. Dette er nok et felt hvor medienes dekning av Trumps presidentskap er skjev og ikke-informativ. Så lenge det er Trump som gjør noe, så er det feil okke som. En kan få inntrykk av at aviskommentatorene i mange tilfeller hadde foretrukket om Trump møtte Nord-Korea med “fire and fury like the world has never seen”, slik Trump advarte i den innledende fasen av hans bromance med “Rocket Man” Kim i 2017. Mens Obama formodentlig hadde blitt hyllet som en Messias av media om det var han som stilte til photo-opp på den nord-sør-koreanske grensen med den korpulente diktatoren, slik Trump og Kim gjorde i 2019. Kanskje er forsoningen mellom Vesten og Nord-Korea dødfødt – alle odds taler for det – men hvorfor dømme den nord og ned på forskudd? Er Trumpiansk fred virkelig verre enn krig. En parallell er verdt å trekke til President Nixons goes to China moment i 1972, som også ble avfeid og latterliggjort av bien pensant-kommentariatet, men som i ettertid viste seg å være et – om noe for vellykket – historisk gjennombrudd.

ISIS

Mange vil nok alltid huske Obama som apostelen for «Hope & Change». En del av oss andre vil huske ham primært som presidenten som skulle fjerne Muammar Gaddafi, trekke ut amerikanske styrker fra Irak og Afghanistan, og skape fred i Midtøsten – men som etterlot seg ISIS, et kalifat så barbarisk at man må tilbake til den mørke middelalderen for å se dets like, som underla seg store deler av Syria og Irak i et sjokkerende tempo sommeren 2014. De vulgære videoene av vestlige journalister som ble halshugget og henrettet på de mest bestialske vis, stod i grell kontrast til Obamas frasemakeri om «en ny begynnelse».

Kanskje er det begrenset hva Obama kunne gjort, og det var Bush mer enn han som sådde frøene for ISIS’ fødsel i kjølvannet av Irak-krigen. Med Murphys lov for Midtøsten som veiledende prinsipp vil jeg sympatisere med Obamas beslutning om ikke å intervenere militært (en sannhet med vesentlige modifikasjoner) i Syria – tross press fra neokonservative som hisset for å bombe Syria for å opprettholde Amerikas «kredibilitet» etter at Bashar al-Assad krysset Obamas røde linje med bruk av kjemiske våpen i 2013. Jeg kan også sympatisere med hans tilbakeholdenhet med bruk av militærmakt for å overvinne ISIS. Men optikken var slettes ikke god: En hardtslående og tankevekkende demonstrasjon av amerikansk impotens i møte med barbarisme.

Trump har naturligvis blåst så hardt han kan i trumpeten for å ta æren for «beseiringen» av ISIS. Riktignok er ISIS i dag kun en skygge av kalifatet for fem år siden. Men i den grad det kan snakkes om en seier, er det en veldig betinget seier – som det er risikabelt å ta sakseierskap for. Likesom president Obama fortjener begrenset ære for attentatet på Osama bin Laden, fortjener Trump kun begrenset ære for attentatet på Abu Bakr al-Baghdadi. Dette er først og fremst militære operasjoner, som presidenter kan gjøre lite for å hjelpe (men mye for å skade). Så selv om «seieren» mot ISIS er en viss betinget PR-seier for Trump, fortjener den ikke plass blant hans fremste bragder.

Innvandring

En bærebjelke i Trumps valgkamp i 2016 var en streng innvandringspolitikk. På det har Trump levert. Kritikere hevder at Trump bare har bygget fem kilometer av muren mot Mexico. Det er en påstand som ignorerer det faktum at hundrevis av kilometer med provisoriske gjerder er blitt erstattet med ti meter høy sperring. Regjeringens mål – som synes å være innen rekkevidde – er å ha ferdigstilt 725 kilometer av muren innen årsslutt. Det er riktignok langt lavere enn Trumps opprinnelige mål om mer enn 3200 kilometer med mur. Ei heller har han fått dumpet regningen på Mexico. Derimot har Trump fått Mexico til å samarbeide om å redusere strømmen av illegale grensekrysninger.

Også på flyktningfronten har Trump ført en stram kurs. Antallet ankomne flyktninger under Trump har vært en brøkdel av hva de var under Obama. For neste år har Trump satt et tak på 15 000 flyktninger, ned fra 18 000 i år (en kvote som p.t. ikke ligger an til å bli fylt opp). Dette ville nesten vært lave tall selv i skandinavisk sammenheng, og har i en tid der det er mer enn nok av andre sosiale problemer, i det minste bidratt til å skjerme USA fra «svenske tilstander». Baksiden av medaljen er at den restriktive innvandringslinjen lett kan reverseres dersom Demokratene tar over. Selv om Biden ikke er noen genuin innvandringsliberaler, kan nok hans mer radikale partifeller ventes å presse på for å åpne grensene, om ikke av bedre grunn enn for å gjøre det motsatte av Trump.

Høyesterett

Den mest varige arven etter Trump vil antagelig bli å finne i domstolene. Det ble sagt at høyesterettsdommer Ruth Bader Ginsburg kjempet med nebb og klør for å holde seg i live inntil en ny president inntok Det hvite hus. Men hennes bortgang i september åpnet døren for at Amy Coney Barrett kan bli Donald Trumps tredje utnevnelse til den ni mann sterke høyesterettsbenken. Totalt har Trump utnevnt 205 føderale dommere i sin periode, alle på livstid, og like mange dommere til USAs 13 ankedomstoler (53) i sin ene periode som Obama i sine to perioder (55).

Dette skyldes mer flaks (eller skjebne) enn initiativ fra Trump. Men okke som, og spesielt om nominasjonen av den 48 år unge Barrett går gjennom Kongressen, kan det sette et konservativt preg på det amerikanske rettsvesenet i lang tid fremover – selv lenge etter Trump har steget opp til Sankt Peter og sender et hånlig smil ned til sine progressive haters.

Det muliges kunst

Trump gikk til valg i 2016 med lovnad om å «drenere sumpen» i Washington. Det var aldri noen realistisk sjanse for at det kom til å skje. Om den kanskje ikke er pill råtten, har republikken råtnet merkbart det siste halve århundret. Det finnes ingen quick fix. Det ligger i Trumps natur å overdrive. For eksempel var hans lovnader om 4-5-6 prosent økonomisk vekst aldri særlig realistiske. Men politikk er det muliges kunst. Tatt i betraktning de beskrankelser Trump har operert under, mest vesentlig et demokratisk kontrollert Representantene hus i siste halvdel av presidentperioden, står resultatene til mer enn bestått. Selv om Trump kanskje ikke har levert på omfanget av sine løfter fra 2016, har han definitivt levert på retningen. Hvor mange statsledere kan man si det om? Her på bjerget for eksempel, hvilken retning har Erna Solbergs regjering for det nasjonale prosjektet Norge? Annet enn å bygge verdens største stat?

Silicon Valley-gründeren og Trump-støttespilleren Peter Thiel – som var oppvarmingstaler for Trump på republikanernes partikonvensjon i Cleveland i 2016 – har beskrevet Trump som et grovt instrument. Det er nok en beskrivelse mange kan være enige i, uavhengig av om de er enige med Trump eller ikke. Selv er jeg ikke Donald Trumps største fan – det er det jo ifølge Trump Jens Stoltenberg som er. Men jeg er enig med Thiel i at Trump instinktivt treffer rett i de store spørsmålene: at USA har kjempet for mange kostbare og meningsløse kriger i Midtøsten; at USA har båret for mye av byrden for NATO alene, mens Europa har vært gratispassasjer; at USA har latt seg bli rundlurt av Kina og andre fremvoksende økonomier med enveis frihandel; og at den amerikanske økonomien og egentlig det amerikanske samfunnet generelt behøver en gjenfødsel for å, om man skal bruke Trumps ord, «Make America Great Again».

Når råten strekker seg fra overbygningen og langt ned i basisen i samfunnet, er det kanskje et grovt verktøy som behøves for å fasilitere fornyelse, istedenfor flisespikking på fasaden. Både Hillary Clinton og Jeb Bush kunne sikkert holdt finere taler, tvitret i mer anstendige toner og opptrådt mer politisk korrekt, men det er iallefall min klare oppfatning at de ville levert dårligere politiske resultater.

Med kun ~~uker~~ dager igjen til valgdagen peker alle målinger mot et valgskred for Biden og et sviende nederlag for Trump. Men, hvor mye kan man stole på de samme meningsmålingene som var så misledende for både Brexit og Trump i 2016? Det er iallefall vanskelig å få målingene til å rime med bildene av overfylte Trump-rallies på den ene siden og Biden som taler for toppen ett dusin personer på den andre.

Innspurten tok en ny vending da Trump ble innlagt på Walter Reed for behandling for Covid-19 den 2. oktober. Om det ikke ble den bokstavelige spikeren i kisten for Trumps liv, virker konsensus å være at det var spikeren i kisten for presidentens gjenvalgssjanser, etter en debattprestasjon mot Biden som ble universalt fordømt fra kommentatorhold.

Jeg er ikke så sikker. Det er fortsatt tid og rom for flere vendinger før dette er over. Den Trump som gjenoppstod på den tredje dagen, søndag 4. oktober, var for meg en ny Trump: mindre oransje, hvit skjorte, uten slips, en annerledes og mer behersket stemme. En mer bestefaderlig – eller skal man si “presidential” – utstrålning. For min del var det første gang Trump fremstod som menneskelig. Kanskje er det i satire man finner sannhet i disse absurde tider. Overskriften “Donald The Orange Returns Triumphantly As Donald The White” i (satiriske) Babylon Bee gav iallefall et visst gjengklang.

Mange sier, som det alltid sies, at årets presidentvalg i USA er det viktigste noensinne. Trump har allerede drept Reagans og Bushs republikanske parti og lagt fundamentet for en ny konservatisme i USA – som har flere interessante, og noen farlige understrømninger. Dette fundamentet vil ikke forsvinne, selv om Trump skulle gjøre det.

Hvis Biden vinner, taler alt for at han vil bli en svært ineffektiv president. Som Hillary i 2016 har Biden ingen distinkt eller sammenhengende agenda. Han er Obama på nytt, uten «Hope & Change»-innpakningen. Som president vil Biden bli holdt i spenn mellom det status quo-orienterte etablissementet som holder ham i den ene enden, og det demokratiske partiets mer radikale kulturmarxistiske fløy, fra Elizabeth Warren og Alexandria Ocasio-Cortez til Antifa og BLM, som vil trekke ham så hardt de kan i den andre. I et slikt landskap er det vanskelig å se hvordan han skal få utrettet mye som helst – isåfall vil det ikke være han selv som er arkitekten.

Derfor ville jeg stemt Trump fremfor Biden om jeg hadde hatt stemmerett i USA. Akkurat nå ser det kanskje ikke ut som det mest sannsynlige utfallet. Trøsten får være at om det verste skulle skje, og demokratene vinner hele treenigheten – Det hvite hus og begge kamrene i Kongressen – finnes også risikoen for at de overspiller sin hånd og går for radikalt til venstre. Det kan åpne døren for tilbakekomsten av en mer polert og mildere trumpisme allerede om fire år. Med Ivanka Trump som Amerikas første kvinnelige president.

Dog, selv om et Trump-nederlag i år kan vise seg å være positivt for trumpiansk konservatisme lengre frem, ville jeg selv utvilsomt valgt Trump over Biden om jeg hadde retten til å stemme i USA i år. Man må gripe de mulighetene man har her og nå. Bismarck sa i sin tid at statsmannens oppgave er å høre Guds fotspor gjennom historien, og å prøve å henge seg på snippene hans idet han marsjerer forbi. I en tid der tilstanden i flere amerikanske byer begynner å ligne de dystopiske scenene fra fjorårets Joker-film, er det opp til Trump å røske tak i Herrens kappe og stoppe den amerikanske historiens ferd mot det postmoderne, identitetspolitiske, økonomisk livløse, mørke hullet Biden og co lar seg forlede av fristelse ned i.

PS: En versjon av denne teksten ble først publisert på Minerva den 21. oktober.

Random Reflections on the World Post-Covid-19

Cole_Thomas_The_Course_of_Empire_Desolation_1836 — Thomas Cole: The Course of Empire — Desolation

The physical world has reasserted itself. With the advent of the coronavirus many of the central assumptions underpinning modern civilisation are being questioned. There are those — not least the President of the United States — who believe that society will rapidly return to it status quo ante, and those who believe the world is forever changed. There are those that see Covid-19 as the final confirmation of all their prior beliefs — “Coronavirus proves that Capitalism/Liberalism/[insert whatever -ism] is dead” — and there are those who, quarantined at home, are increasingly questioning their own unfulfilling jobs (that they may no longer have), boring lives and general reason for being.

We are in the realm of Knightian uncertainty now. Many different paths can be imagined. All predictions must be taken with a big grain of salt. Even the “nowcasts” are missing the mark completely: ever week hundreds of financial analysts (who could have been more productively employed elsewhere) engage in the useless task of guessing the number of initial jobless claims that have been filed in the United States over the preceding week. 99 percent of the time the number fluctuate very little from one week to the next — and the analyst estimates flock closely together. But when an extreme event strikes and precise expert estimates actually would have been useful, the analysts are hitting orders of magnitude out of bounds. In the weeks ending on March 21st and March 28th the numbers came in at 6.648.000 and 3.341.000, in the first case more than double and in the second case almost double the number of the consensus estimate. (Update: another 6,6 million jobless claims filed in the week ending April 4th).

If economists cannot even nowcast the next week, they have no hope of accurately forecasting the next year. Still, economists are now downgrading their estimates for this year’s economic growth on an almost daily basis as the crisis unfolds. It may be slight consolation, but the economics establishment can at least take solace that the medical establishment are doing little better with their widely varying forecasts for how the Covid-19 infection and death curves will develop.

One thing that is certain however, is that Covid-19 has revealed the underlying fragility of modern civilisation. Both governments and businesses have been found woefully unprepared for the pandemic. In the name of Business School (or BS) “efficiency” society has been over-optimised to the degree that there is no redundancy in the system. The supply of welfare services — be it the number of ventilators, intensive care beds or the capacity to process unemployment benefits applications — has only been calibrated to meet “normal” demand. Many companies have similarly been operating with the bare minimum of working capital required in a “normal” scenario, and do not even have liquidity buffers to withstand suspension of operations for 2–3 weeks. This crisis will probably boost sales for Nassim Taleb’s Antifragile, but alas both the public and private sectors have failed to heed the book’s message about building things that gain from disorder — or at least institutions that do not collapse under distress.

Taleb was also one of the few who warned against the risks posed by the coronavirus back in January, in a note published with Joe Norman and Yaneer Bar-Yam. Most governments eventually followed the advice of instituting social distancing policies of varying severity, although the argument stand the damage could have been limited if the politicians had been quicker to act.

In Spain, one of the worst affected countries and where I currently am, the government has extended the society-wide lockdown for a further two weeks until April 26th. The curve for deaths from Covid-19 has fallen from a peak of 950 registered deaths on April 2nd to a daily rate of 6–800 in recent days. With the entire population in lockdown it is so quiet here that you here little else than birdsong. And the degree of compliance with the social restrictions has been notable. But the risk is obviously that the rates of infections and deaths will bounce right up again once the lockdown is lifted.

I cannot claim to have any answers, and neither do I offer any bold or confident predictions. I have only written down some of the questions I find relevant to ask in these times and some of my thoughts around them, on a range of topics in pretty much random order.

Will societies re-open?

This week both the Danish and Norwegian governments have announced plans for a gradual re-opening of society toward the end of this month. (The coronavirus’s epicentre Wuhan, China, has also started a very limited re-opening after 76 days). But if that playbook is anything to go by (for the bigger European countries and the US), it does not look very appealing. There will not be a definite endpoint to the coronavirus crisis. Any restart will be partial, incremental and tentative. To make a permanent escape from social distancing policies by the end of 2020 looks unlikely. A scenario where societies will remain in limbo, with the lockdown becoming a frequent feature of life, looks more likely — and in a way a more demoralising prospect.

How will people deal with extended periods of lockdown?

There are limits for how long people will accept being locked up in their own apartments — especially in city apartments without a garden or even a balcony. In Spain and Italy — both countries in total lockdown — there are signs that people’s patience with the restrictions is getting stretched to its limit. If this state of a affairs continues on and off throughout the year, will people hit the wall? Or, at some point, turn out in the streets?

Is this a turning point in history?

While keeping in mind A.J.P Taylor’s dictum that there were many turning points in history that failed to turn (the 1848 revolutions being the original reference point), John Gray, the British philosopher, in one of the better pieces written on the consequences of the Corona crisis so far, argues convincingly that this is an actual turning point marking the end of the era of Peak Globalisation. That there will be a backlash against over-extended supply chains and the over-reliance on China that has become a central feature of liberal capitalism seems inevitable, the only question is how big the shift will be. That will be both a political and corporate issue. In the business world more critical questions will be asked of MBA types who want to outsource critical functions to China and other low-cost hubs. In politics the growth potential for nationalist economic policies is even bigger now than it was before the emergence of Covid-19.

Of the EU Gray says:

“If the EU survives, it may be as something like the Holy Roman empire in its later years, a phantom that lingers on for generations while power is exercised elsewhere. Vitally necessary decisions are already being taken by nation states. Since the political centre is no longer a leading force and with much of the left wedded to the failed European project, many governments will be dominated by the far right.”

He is right. For all practical purposes the EU is dead. The coronavirus response has made it very clear that the decisive political unit in a time of crisis is the national not the multinational/globalist. The only relevant body of the EU is now the ECB, the central bank which will continue, on an even larger scale, with its money printing schemes that have been going on since the last crisis in the futile hope of breathing fresh life into the European economy. A deep economic depression will in all likelihood not make Italians and Spaniards more happy campers than they already are in a monetary union tied to the same exchange rate as Germany — especially when the Northern Europeans are not even willing to issue common Coronabonds.

The EU’s science chief Mauro Ferrari accurately summed up the state of the union in his resignation statement on Wednesday: “I have been extremely disappointed by the European response to Covid-19. I arrived at the ERC [the European Research Council] a fervent supporter of the EU but the Covid-19 crisis completely changed my views.”

Which companies will die, and which will prosper?

The Corona crisis is a litmus test for businesses; separating the real from the fake and the phony. One thing that has struck me is that the Corona crisis seems to have an outsize negative impact on BS industries. Ponzi startups like WeWork are collapsing. Obviously, many good businesses are being hit too, such as restaurants and hairdressers who normally provide a value but who are being forced to shut down. But they will open again. I am not so sure the same can be said for that strange phenomenon of Late Capitalism, the conference circuit. The conference circus has been one of few really fast-growing industries in recent decades, thanks to the bizarre willingness of public and private organisations alike to spend vast sums on sending huge numbers of people around the world to sit passively and listen in overcrowded auditoria to TED speakers, “inspirational” snake-oil salesmen and other mindful yogis — perhaps followed by a brain-dead brainstorming session — with little value-added to show for the money spent and air-miles flown. Now this whole ecosystem has collapsed instantly. Will it rise again? Perhaps. But certainly, a $500 per attendee conference on the “Future of Work” will not be top of anyone’s list of priorities in a world of 1930s’ levels of unemployment.

As a consequence of the coronavirus many people have less money to spend, but on the other hand they have more time to spend. Naturally this bodes well for all non-sport online entertainment. Even digital newspaper subscriptions appear to be rising, although the rise is being offset by falling advertising income. iGaming, with the obvious exception of sports-betting, stands to profit from the crisis. Players are migrating from sports-betting to online casino. The absence of physical sports may also accelerate the growth of Esports.

In general, it appears that Covid-19 is serving as a catalyst for the transition from analog to digital in a number of industries. Customers who had not yet been pulled in by the allure of online offerings are now being pushed online by Covid-19. While some may return to the physical world after the Pandemic, many late adopters will probably prefer to remain in cyberspace — finding it more convenient than they had expected to order groceries and meals or do shopping online rather than going out. This is probably pushing the online market share of the economy as a whole permanently higher than it would otherwise have been in a world without Covid-19. The resilience of Amazon’s share price through the crisis is an indication of this phenomenon. This will likely have long-term repercussions for the world of retail and for cityscapes in general — will they become permanently (half)-deserted?

The rise of social media has fuelled spending on “experiences” that can be shared virtually. The main beneficiary of this trend has been the travel industry. Now, if people cannot share Instagram stories from airplanes en route to exotic avocado islands, what are they going to do with their lives? The fact that travel opportunities in all likelihood will remain restricted at least to the end of the year, will have a huge impact on social behaviour. Exactly how is harder to foresee.

I expect that there will be, to some degree, a shift from spending on “experience” to spending on “stuff” and “skill”. After all, quarantine, home office or unemployment is a perfect opportunity to learn new skills. Or to just binge watch Netflix series. Being confined at home many will probably upgrade their television sets and sound systems. I would also guess that sales of pianos and other musical instruments.

Is the travel industry facing a temporary or permanent hit?

People’s desire to travel will never disappear. But even if most of the travel restrictions related to the coronavirus should be lifted relatively soon, it will take a long time for the travel industry to recover. In some countries — notably Sweden — airline traffic was already falling mildly before coronavirus, driven by Thunbergian prophecies of impending climatic doom and “flight shame”.

Summer 2020 is already officially cancelled. Even if things should normalize, people who book their summer holidays in advance will not be going on their annual sun-bathing skin cancer fest to the Mediterranean. Perhaps it will not be that much missed. Many will instead have more time to spend on more meaningful pursuits, such as gardening, ornithology or Olympic weightlifting, and will probably come to the conclusion that spending two days in a Ryanair nightmare for lying 12 days on an overcrowded beach surrounded by obese Brits, Scandis and Germans, is further from the idea of paradise than the tour operators present it as.

Will we go back to the office?

One of the businesses I am involved in has just spent a lot of money on new offices — which we cannot use due to the Corona crisis. As Simon Kuper comments in the FT even the British government is now holding Cabinet meetings on Zoom. This unplanned shift from physical to virtual workspaces is far from seamless. But after one month of adaption and adjustments it so far seems to be working much better than feared. Though the question remains if organisations would be able to maintain cohesiveness over time if they ditched the office permanently and worked only remotely? It is after all in the office the esprit de corps is built, and that is harder to do on Skype. So, at least speaking for myself, we will be going back to the office when it will become possible to do so.

Does the crisis mark the return to Tradition?

I may be prejudiced but I believe the coronavirus crisis will reverse the feminization of society associated with Late Capitalism to some extent. Based on my (admittedly very anecdotal) evidence it seems that biological traditional gender patterns are reasserting themselves in this time of real crisis. The Feminists now have the chance of a lifetime to hammer the final nail in the coffin of the oppressive Patriarchy, that they have complained so loudly about and are purportedly so prepared to overthrow. But, interestingly, they don’t seem too keen on actually grabbing the chance to seize power over the commanding heights of the economy for themselves, and have instead gone surprisingly quiet. While (some) men are now outwardly exploring new opportunities and assuming risk in an upended world, most women (and indeed the majority of men too) are seeking the security and comfort offered by the welfare state and/or domestic life.

Many men and women alike will be having second thoughts about modern city lives these days. In a lockdown who will fare the best: a family living in a substantial house with a garden in the countryside or a suburban area? Or a single person or family living in small, overpriced apartments in a metropolis? The answer is quite obvious. I was myself in London until mid-March, when the city was starting to feel like a ghost town. Then the Spanish countryside, even in a state of total lockdown, is way more pleasant.

This crisis is a severe indictment of modern society. In a time like this press conference assurances ring rather hollow from elected leaders trying to evade responsibility for a crisis they were woefully unprepared for and reacted slowly too. Only the words of a true Monarch carry any weight in circumstances like these. The Corona crisis has shown the significance of having a Head of state elevated above the drama and frivolity of day-to-day politics and the arriviste Macrons of the world — executing the dignified part of the Constitution as Bagehot would have it. Queen Elizabeth’s special address to the nation achieved this in a way no speech from a regular Head of government or elected President could — which is precisely why the Queen’s address made the French boil over with Regis envy.

Will the Academy survive?

Peter Thiel has drawn an interesting analogy between the Catholic Church of the early 16th century and universities of today. In the place of exorbitantly priced indulgence letters that will pay off in afterlife we have got exorbitantly priced academic diplomas that will supposedly pay off in this life. This system is obviously a scam. The only surprising thing is how long the illusion has been maintained, even if almost everybody, or at least a whole lot of people, know that the Emperor has no clothes. But now, as for virtual working and online shopping, the coronavirus might be a catalyst for change. Most students are already aware that they can learn more from watching YouTube videos for free than from listening to third-rate lecturers live. But few have been willing to break with orthodoxy. Now that campuses in many countries are closed and education programs are effectively little more than dressed-up webinars, it will become increasingly evident how little educational value students get for their tuition bucks. This may be a Luther moment — but do expect a protracted counter-revolution from the orthodox academic establishment.

Will the social distancing policies unleash a creative explosion?

Studies allegedly indicate that boredom can be a catalyst for creativity. With millions now unemployed, furloughed, quarantined or pretending to continue to work from home we can only hope so. The long-awaited innovation explosion — that the techno-optimists for so long have said is right around the corner — propel us out of our decades-long secular stagnation.

Will wannabe dictators seize the moment?

Why not? Has there ever been a more opportune moment for would-be dictators to have a shot at achieving absolute powers. Governments from Russia to Norway have already used the Corona crisis as a pretext for seeking emergency powers. With the American presidential election coming up in November it would be naïve to expect that President Trump will not try to exploit this extraordinary situation. “Sovereign is he who decides on the exception”, as the controversial German jurist Carl Schmitt said.

Korona, kapitalisme og kreditt

I møte med de økonomiske konsekvensene av Koronaviruset, trekker myndighetene feil lærdommer fra feil krise. Mer radikale tiltak kreves for å forhindre økonomisk kollaps.

Napoleon sa om Louis den 16. at han ville vært en utmerket konge i normale tider. Men under en revolusjon var han verdiløs. Det samme kan si om Erna Solberg: Soldronningen for de gode tider, som helst sitter stille i båten og håper at alt går bra. Men når krisen kommer, kommer hennes regjering til kort.

En vesensforskjell fra finanskrisen i 2007-08 er at myndighetene nå implisitt vil redusere økonomisk aktivitet til et minimum, for å stanse spredningen av koronaviruset. Fra et folkehelseperspektiv, som under en pandemi naturligvis trumfer økonomiske hensyn, gir det mening.

Utfordringen er å forhindre at det villede fallet i økonomisk aktivitet blir midlertidig og ikke irreversibelt. Det er lettere sagt enn gjort. Uavhengig av om korona-pandemien tiltar eller avtar herifra, må vi vente en bølge av konkurser, permitteringer og masseoppsigelser i næringslivet. Også mange solvente bedrifter vil rammes og felles. Flere av dem vil trolig ikke komme seg opp igjen.

“Kick the can down the road”: Kapitalstrukturen må settes på pause

Cluet for å forhindre at den økonomiske kollapsen blir permanent ligger i å, for å si det litt banalt, sette kapitalstrukturen på “pause”. At 2020-regnskapene for bedrifter i Norge og verden over kommer til å bli dyster lesning, er allerede et faktum, som det er lite å få gjort med.

Det man derimot må, og potensielt kan oppnå, er å forhindre at blodrøde regnskaper får sine sedvanlige effekter på bedriftenes balanser, i form av nedgang i likvide midler, økning i kortsiktig gjeld og svekket egenkapital.

Kun staten kan klare dette. Om bedriftene nå skulle handlet rasjonelt etter sin smale egeninteresse, vil det bety å sette alle kluter til for å redusere kostnadsbasen, for å tilpasse seg en ny realitet med drastisk svekket etterspørsel. Fra et samfunnsøkonomisk perspektiv er det verst tenkelig scenario. Bedrifter kan skalere ned raskt, men det vil ikke nødvendigvis gå like raskt, eller være like enkelt å skalere opp igjen, når pandemien forhåpentligvis har gått sin gang. Om ikke myndighetene kommer med radikale tiltak vil koronaviruset bli katalysatoren som sender verdensøkonomien ned i en ny balance sheet recession, og potensiell depresjon som det vil ta mange år å lege sårene fra.

Manglende fantasi

Solberg-regjeringens økonomiske kriserespons bærer vitne om manglende kreativitet og fantasi. Det er langt fra John Maynard Keynes til Jan Tore Sanner. Som Gard Michalsen påpeker i E24, er regjeringens respons for lite og for sent.

Som i 2007-08 setter myndighetene, i Norge så vel som i andre land, igjen for mye lit til at sentralbankene og bankvesenet skal løse krisen. Å tro at massiv likviditetstilførsel fra sentralbankene til bankvesenet skal “kanaliseres” videre til næringslivet og husholdningene er like naivt i dag som det var i 2008. Lærdommene fra finanskrisen og årene siden sier ettertrykkelig at kvantitative lettelser pumper opp prisene på aksjer, obligasjoner og eiendom, men i langt mindre (om noen) grad lykkes å stimulere til økonomisk vekst som kommer små- og mellomstore bedrifter eller vanlige husholdninger til gode.

Likevel følger sentralbankene nok en gang samme oppskrift. Federal Reserve i USA, Bank of Japan, Bank of England og Den europeiske sentralbanken har alle de siste dagene varslet nye likviditetstiltak på flerfoldige hundre milliarder av dollar. Kanskje kan det dempe fallet på børsene, men det vil gjøre lite for å stagge det økonomiske utfallet av koronaviruset.

Solberg-regjeringens 100 milliarder kroner til to nye lånetiltak havner i denne kategorien. Et overskriftstall som høres imponerende høyt ut, men som har liten substans. “Big hat, no cattle”, som de sier i Texas.

Å tro at 50 milliarder kroner i lånegarantier til SMB-bedrifter vil ha noen materiell og umiddelbar effekt for SMB-bedrifter som nå befinner seg i en prekær likviditetssituasjon, er nesten et hån og viser bare hvor fjern og Solberg-regjeringen er fra næringslivet. Og hvilken overdreven tiltro regjeringen har til bankvesenet.

Det vil ta månedsvis før dette programmet gir utslag i nye lån til hardt pressede bedrifter. Kvoten på 50 milliarder vil neppe fylles opp, og isåfall vil det trolig skje i form av lån til bedrifter som uansett ikke trenger det.

Likeså vil de 50 milliarder kronene lovet til gjenetablering til Statens obligasjoner trolig ta flere måneder, og være til liten nytte for å løse den akutte krisen.

Bankvesenet må stille opp

Det finansielle systemet som kapitalismen hviler på, er et korthus som vil kollapse dersom det trekkes mer kreditt ut av systemet enn det som tilføres av ny kreditt – George Soros skriver godt om dette i finansklassikeren The Alchemy of Finance.

For å forhindre at en slik kollaps utløses av COVID-19 er det mest innlysende og nærliggende myndighetene kan bidra med ikke å tilføre ny kreditt, men å gi næringslivet og husholdningene fritak fra å tilbakebetale eksisterende gjeld.

I tillegg til å utsette betalingsfrister av ALT av skatter og offentlige avgifter inntil videre, bør staten innføre et moratorium på låneavdragsbetalinger for bedrifter og husholdninger – slik Italia allerede har gjort og Nordea har gitt sine boliglånskunder tilbud om på eget initiativ. Dette bør dog ikke overlates til hver enkelt bank, men vedtas ved statlig dekret.

Dette er også til bankvesenets beste. Å opprettholde business as usual med betalinger av avdrag (og renter) i en situasjon som denne, er sikreste måte å sende økonomien ned i en deflasjonsspiral. Det eneste som kan redde næringslivet, og bankvesenet, er “extend and pretend” i massiv skala. Forleng lån, utsett rente- og avdragsbetalinger, lat som at det kommer til å bli tilbakebetalt i fremtiden. Men ikke nå.

Banker liker å snakke om hvor mye de bryr seg om samfunnet, så hvis de vil motbevise skeptikerne som (ikke uten grunn) mener at bankvesenet er en samfunnsfiende, så er øyeblikket nå.

100 milliarder til folket

Om det er en tid for helikopterpenger, så er det nå. Istedenfor å fortsette å tro at likviditetstilførsel til bankvesenet skal gjøre folket rikere – tross 13 år av fraværende bevis på at det fungerer – hvorfor ikke bare gi penger til folket direkte? Ved at sentralbanken debiterer kontoen til alle privatpersoner med konto i norske banker. I normale tider ville et slikt tiltak vært helt hinsides, med en inflasjonsrisiko som er høyst reell. Men nå er det desperate tider, som krever radikale tiltak. Dessuten, om det er noe 13 år med kvantitative lettelser har vist, så er det at inflasjonen som det var grunn til å frykte, har latt vente på seg. Tvert imot er risikoen nå deflasjon – den 9. mars bikket hele den amerikanske rentekurven under én prosent – mer enn inflasjon.

100 milliarder kroner i helikopterpenger, ville gitt 18.630 kroner hver til Norges 5.367.580 innbyggere, (gitt at alle har en bankkonto). Eller drøye 40.000 kroner per gjennomsnittshusholdning. Det burde være adekvat til å hjelpe husholdninger, som enten i form av inntektsbortfall eller ekstraordinære utgifter, er blitt satt i en presset likviditetssituasjon av koronaviruset. I tillegg vil det ha en mer umiddelbar stimulerende effekt på næringslivet, enn lånetiltak som avhenger av bankvesenets (diskutable) dugnadsånd.

Risikoen er verdt å ta, og får håndteres senere. I en ekstraordinær situasjon som denne er det eneste riktige å “kick the can down the road”. Stopp pandemien først. Det er ingen grunn til å bekymre seg for de langsiktige konsekvensene av “uansvarlig” økonomisk politikk, hvis, for å parafrasere Keynes: “in the short run we are all dead”.

Så nå er det på tide for Erna Solberg å komme seg opp på hesten og svinge pisken (mot bankvesenet). Denne krisen krever en Napoleon, ikke en Louis XVI.

Bagehots monster

Walter Bagehot var symbolet på Victoriatidens maskuline edruelighet, men plantet frøet for modernismens mest uedruelige pengepolitiske eksperiment.

Bagehot

Bagehot: The Life and Times of the Greatest Victorian
James Grant
W. W. Norton, 2019

Hvis du har intellektuelle pretensjoner nok til å plukke med en flyplasskopi av The Economist og skli den halvveis ned i lommen på seteryggen foran mens du seriefråtser på Netflix, da er du antagelig familiær med navnet Bagehot. Hvis du til og med faktisk leser blekken vil du kanskje også kjenne Bagehot som den liberale økonomiske ukeavisens mangeårige redaktør og ofte-sitert apostel for at sentralbanken i krisetider skal agere som markedets «lender of last resort». Men stort nærmere kjennskap til Bagehot enn som så, har neppe mange funnet det bryderiet verdt å stifte.

James Grants bok om denne halvt forglemte førstemann blant Victorianere er således adekvat, men neppe nødvendig. Strengt tatt har de fleste praktiske menn bedre ting å ta seg til enn å lese om samtidssynsingen til en lenge-død økonom. Nettopp derfor er dette en bok som fortjener en plass i bokhyllen til konservative pedanter som gjerne setter av hele arbeidsdagen til å fordype seg i teoretiske paradokser.

Bagehot – som for å ta det første først uttales som et rim på «gadget» – briljerte med paradokser. Det var hans litterære vannmerke. Paradokset som opptok mye av hans liv og virke, og som vi fremdeles ikke har løst i dag, er hvordan et samfunn innretter et pengepolitisk system som sikrer økonomisk vekst samtidig som det verner mot kriser.

Under finanskrisen i 2007 – 08 begynte Bagehots obskure navn begynte å dukke opp igjen i overskriftene og i talene til Federal Reserve-formann Ben Bernanke og andre sentralbanksjefer – i Bernankes memoarer er Bagehot sitert flere ganger enn noen nålevende økonom.

Da åreforkalkningen i finansmarkedet ble akutt gav Bagehot intellektuell ryggdekning for nødlån og redningspakker til bankvesenet, med sin maksime at sentralbanken i en krise skal låne ut til alle banker i nød, mot god sikkerhet og til høy rente. Sentralbankene fulgte det første punktet med stor iver, men glemte de to siste. Istedet gav de lån til insolvente så vel som solvente banker, med pant i skrap så vel som i gull, og ikke til straffende høye renter men knapt noen rente i det hele tatt.

Den radikale pengepolitikken, som alle de toneangivende sentralbankene førte, bidrog etter alt å dømme til å forhindre at verdensøkonomien falt ned i en ny depresjon. Samtidig har politikken hatt dypt problematiske sidevirkninger, i form av moralsk hasard i bankvesenet med privatisering av profitt men sosialisering av tap, og verdistigning i verdipapirmarkedet som har løpt i fra lønnsveksten og således bidratt til økt økonomisk ulikhet i samfunnet.

Dette er bakgrunnen for at James Grant har valgt å grave Bagehot opp fra arkivet og vise hans ideer frem for et bredere publikum. Hva angår Grant, vil finansielt bevandrede lesere kjenne ham som en av rentemarkedets skarpeste observatører, som tversoverkledt utgiver av Grant’s Interest Rate Observer og oftebrukt kommentator i finansielle media, hvor han går igjen som en av de krasseste kritikerne av aktivistisk og overstadig løssluppen pengepolitikk. Sløyfen levner ingen tvil om Hayekianske sympatier.

Det er slettes ingen hagiografi Grant har skrevet. Tvert imot setter han sitt subjekt på tiltalebenken for å, i det minste indirekte, ha åpnet slusene for moderne pengepolitikk og all umoralen den har ført med seg. Som Dr. Frankenstein har Bagehot, mot sin vilje, vært med å skape et monster. Spørsmålet som piner Grant er hvor strengt man skal dømme en person for utfall lenge etter hans død, i en helt annen tid, som vedkommende ville vært sterkt imot, men unektelig har hatt en viss innflytelse i å fremdrive.

Det er ikke uten ironi at Bagehot, som var selve symbolet på Victoriansk sedelighet – som advarte mot at «the sins of the big cities» som gikk på bekostning av befolkningens intellektuelle beskjeftigelser, og som satt like stringente moralske krav til lånekontrakten som ekteskapspakten – også er blitt symbolet på vår tids ukristelige pengepolitikk.

Grant gir Bagehot likevel delvis frifinnelse i skyldspørsmålet. Der Bagehot levde og skrev i en kontekst av gullstandarden, balanserte budsjetter og personlig ansvar for bankaksjonærer og bankdirektører for solvensen til bankene de ledet – en verden av institusjonalisert disiplin, i Grants ord – har vi falt langt fra Victoriatidens finansielle jomfruelighet, til en verden med papirvalutaer, flytende kurser, enorme budsjettunderskudd og statlig intervensjon for å beskytte både godtroende investorer og sparere mot konsekvensene av bankers vanstyre og egne dårlige beslutninger. En verden hvor normen snarere er institusjonalisert udisiplin».

Bokens undertittel, «The Greatest Victorian», kan virke en smule pussig. Om man spilte leken «Name 10 famous Victorians», ville Bagehots navn neppe kommet med på alle deltagernes lister. Ei heller fikk han plass i Jacob Rees-Moggs nylige og universalt slaktede: «The Victorians: 12 Titans Who Forged Britain».

Hvordan rettferdiggjøres så en slik ubeskjeden undertittel? Bagehot var hverken den mektigste eller mest berømte, men i G. M. Youngs ord (som Grant låner undertittelen fra) var han selve legemliggjøringen av Victoriatidens maskuline edruelighet. I over et dusin år satt han som uoffisielt kabinettmedlem i alle regjeringer, konservative så vel som liberale. Spesielt var han en betrodd rådgiver for det liberale partiets Grand Old Man og fire ganger statsminister, William Ewart Gladstone.

John Maynard Keynes skrev I 1915 en anmeldelse av Bagehots monetære magnum opus, Lombard Street, og hans øvrige verker. Den store økonomens dom var at Bagehots oeuvre mer tok for seg finansiell psykologi enn finansiell teori, og at mye av hans skriverier var agitasjon for å banke vett inn i skallen på direktørene i Bank of England og bankirene i City of London. Bagehot dvelte ved kontroverser og fakta som var utgått på dato, mente Keynes. Flere har delt Keynes’ oppfatning at Bagehot tilførte lite ny teori, som har holdt sin verdi i ettertiden. Derimot hersker det ingen tvil om at Bagehot var en av de mest innflytelsesrike stemmene i sin samtid, og aller mest i spørsmål om finans og pengepolitikk. Og selv om han heller ikke var den første som sa at sentralbanken må være lender of last resort i krisetider, så var det Bagehot som kanoniserte doktrinen.

Grunnpillarene i Bagehots økonomiske filosofi var den klassiske gullstandarden og konservativ bankvirksomhet. Han ble født inn i juniorgrenen av et regionalt bankdynasti, Stuckey’s Bank i Langport, Somerset, hvor han gjorde karriere etter endte studier ved University College London, (familiens unitariske tro utelukket Bagehot fra Oxford og Cambridge). Bagehot beholdt stillingen som vise-formann i banken under hele sitt redaktørskap av The Economist – som han overtok fra sin svigerfar og magasinets grunnlegger James Wilson i 1860, og satt i helt til han døde altfor ung i 1877.

Hvordan kunne så Bagehots formaninger om ekspansiv pengepolitikk i krisetider forenes med hans trosbekjennelse til gullstandarden? På overflaten er dette en selvmotsigende posisjon, som må forstås i lys av den dominerende kimen til pengepolitisk konflikt i Bagehots tid. Nemlig Sir Robert Peels Bank Charter Act av 1844. For Bagehot påtok denne loven større betydning enn til og med opphevingen av de proteksjonistiske kornlovene i 1846, som hadde vært selve beveggrunnen for stiftelsen av The Economist i 1843.

Banklovens overordnede mål var å gradvis monopolisere kontroll over pengeutstedelse i Bank of Englands hvelv. Private banker som Stuckey’s fikk fortsatt lov til å utstede penger – slik de historisk hadde hatt. Men ved sammenslåinger mistet gamle banker denne retten, og ingen nyetablerte banker fikk lenger lov til å trykke egne sedler. Gullstandarden hadde blitt gjeninnført etter Napoleonskrigene til førkrigsparitet i 1821, tross prisinflasjonen i de halve århundret siden pundets gullkonvertibilitet ble opphevet. Denne politikken var høyst deflasjonær, hvilket Bank of England raskt innså og korrigerte for med å senke renten fra fem til fire prosent i juni 1822, den første renteendringen siden 1719. Banken fulgte opp med å skru utlånskranene på fullt. Det bidrog til en spekulativ bonanza og at store mengder gull forlot London i lån til utenlandske stater og tvilsomme investeringer i latinamerikanske gruvegeskjefter. Da panikken i 1825 oppstod var det bare på hengende håret at den gamle damen i Threadneedle Street ikke måtte oppheve gullstandarden igjen. En tidel av landets banker gikk ned i dragsuget.

Peel-regjeringens banklov tok sikte på å stagge disse boom-bust-spiralene som plaget økonomien i det 19. århundre, ved å gi sentralbanken mer kontroll over pengemengden. Prinsipielt gikk debatten, som forblir uavgjort den dag i dag, mellom de som ville ha et regelbasert system mot de som mente at sentralbanken burde kunne styre med diskresjon. Bagehot tilhørte den siste gjengen. På papiret var 1844-loven en seier for regelrytterne. Men ikke like mye i praksis. Det gikk bare tre år fra loven trådte i kraft, til den ble suspendert under den finansielle panikken i 1847, og igjen i 1857. Likeså trosset Bank of England loven og tråkket til med ekstraordinær pengetrykking for å berolige markedet da den distingverte forretningsbanken Overend Gurney gikk overende i 1866. Etter panikken i 1857 skrev Bagehot: «It may be an evil to have discretion; but the events of the last few months prove…the evils of a rigid rule which admits no discretion».

Gjengangeren i de finansielle panikkene i 1825, 1839, 1847, 1857, og 1866, var kraftig kredittvekst. Konvensjonell økonomisk visdom tilsa at det tuet pundets verdi i gull, som var satt til £3 17 shilling og 10 ½ pence, (20 shilling per pund, 12 pence per shilling), og ansett som et kategorisk finansielt imperativ. Bagehot mente dette var gammeldags tenkning. I hans øyne var det bare gull og sølv som er ekte penger. Alt annet, bankinnskudd og sedler, er kredittinstrumenter. Han var ikke like redd som puristene for at penge- og kredittmengden skulle løpe fra reservene av gull, som sedler og innskudd kunne veksles inn i. «The enormous importance attached to the convertibility of bank note, as distinguished from the stability of banks, is a relic of past times», skrev Bagehot. Denne moraliserende høy-victorianeren var en paradoksalt moderne mann.

For Bagehot hadde sentralbanken to mandater: 1) holde kongedømmets bankreserver, (slik at bankene slapp denne byrden selv), og 2) gi lån når andre banker ikke lenger gav lån.

Bagehot kunne således innkassere en slags intellektuell seier da Bank of England omsider vedkjente det som sin samfunnsplikt å støtte bankvesenet etter panikken i 1866 – Peels banklov til tross, og i motsetning til Bagehots meningsmotstandere, inkludert Benjamin Disraeli (som Bagehot hadde absolutt null til overs for) og banklovens arkitekt Lord Overstone, som advarte om moralsk hasard hvis sentralbanken grep inn for å hindre at råtne banker gikk over ende. Bedre da å rense systemet. Bagehots intellektuelle nemesis og mangeårig Bank of England-direktør og guvernør fra 1851 – 53, oppsummerte doktrinen som følger: «A good banker had no need of a central bank, and a bad banker had no claim on a central bank».

Bank of England var, og er, en særbritisk institusjon, hvis formålsparagraf var like vagt og tvetydig som den uskrevne britiske grunnloven – (som Bagehot også skrev et av sine viktigste verker om). Bagehot poengterte at bankens praksis var blitt til i løpet av 175 års tradisjon og presedens, og ikke var noe den ene finansministeren eller den andre plutselig kunne komme og endre over natten med lover og regler som sa ditt eller datt.

Med andre ord, Bank of England var ikke en institusjon som bare kunne utsettes for radikal reform etter en regjerings eget forgodtbefinnende. Bagehot kom derfor til følgende paradoksale konklusjon, at på den ene siden ville et system hvor hver bank holdt sine egne (gull- og kontant-) reserver, for å kunne ri gjennom stormen, vært det beste systemet. Men på den andre siden er systemet hvor sentralbanken holder reservene for hele bankvesenet, det eksisterende systemet og for dypt inngrodd til å forandres.

Englands solvens var blitt avhengig av at sentralbanken, fastslo Bagehot. I det har finanskrisen gitt ham rett. Og 100 år etter han ble avskrevet av Keynes, har Bagehots monetære ideer vist seg minst like relevante som Keynes’ mer fiskalt orienterte resepter, da det var den ekspansive pengepolitikken langt mer enn den ekspansive finanspolitikken som arresterte kollapsen i verdensøkonomien for ti år siden. Men de utilsiktede konsekvensene av at sentralbankene fulgte hans mantra og stilte «gullkortet» til rådighet for bankvesenet under krisen i 2008 og ikke har levnet noen tvil om at de vil komme til unnsetning også ved neste bankkrise, gir Bagehots ettermæle en mer blandet smak.

Det er dog ingen vei tilbake til Edens hage før det finansielle syndefallet fra den klassiske gullstandarden. For et slikt sted eksisterte aldri, ei heller i Bagehots tid.

I sitt andre hovedverk, The English Constitution, konkluderte Bagehot at den britiske suksessoppskriften lå i den uskrevne grunnlovens todeling i «the efficient», regjeringen som leder massene, og «the dignified», monarkiet som inspirerer massene. I en oppdatert utgave i dag kunne han lagt til en tredje: «the magical», sentralbanken som tryller penger til massene ut av tynn luft.

Why do we get the wrong politicians?

As the Brexit saga approaches its chaotic climax, a new book seeks to answer what is wrong in Westminster.

Screenshot 2019-03-21 17.58.06.png

The fact that Westminster Palace is falling apart and infested by mice, is perhaps a descriptive analogy for British politics as a whole. In the aftermath of the parliamentary expenses scandal – which revealed use of taxpayer money for private renovation projects – MPs have been too scared to allocate the necessary money to prevent bricks from falling from the ceiling and walls of Westminster, despite the fact that the palace is on the UNESCO World Heritage List as well as the very symbol of parliamentary democracy.

In her new book Why We Get the Wrong Politicians, Spectator journalist and BBC Radio 4 hostess Isabel Hardman tries to answer precisely that question. It is a timely question. With Brexit negotiations fast approaching a dramatic climax, the Tories are led by an embattled prime minister who barely survived a confidence vote in her own party and who does not really want to leave the European Union, while Labour is led by an old Communist activist who really does want Britain out of the “neo-liberal” EU. With only days left until Britain’s exit from the union will automatically be triggered by law on the 29th of March if an alternative route cannot be agreed upon, and neither the government or the opposition seem to have any clear idea of the way forward. It is safe to say British democracy ha not been experiencing its finest hour lately.

Politicians are NOT out of touch with ordinary people

So, who are these politicians making such an unholy mess of things? David Cameron answers Hardman that he does believe people who enter politics are reasonably normal, but that they are the sort of people who are prone to become completely absorbed in the political bubble. Hardman illustrates with a story from an event for military officers that she attended where also some MPs where present. The contrast between the two classes was striking: the bulky but polite military men who seemed comfortable in their own skins, versus the arrogant, less healthy-looking politicians who wore their uncertainty on their sleeves. Still, Hardman is relatively sympathetic to the men and women who voluntarily enter politics to “make a difference” in Parliament.

Hardman does not buy into the oft-repeated argument that politicians are out of touch with ordinary people. On the contrary, since the 1960s there has been a sharp increase in the amount of time MPs spend on work in their local constituencies, including surgeries (series of one-to-one meetings) with voters seeking help for everything between heaven and earth. In fact, constituency work takes up so much of MPs’ time (and mental bandwidth) that they have almost become glorified social workers.

Rather they have become glorified social workers

Contrary to popular belief, most MPs have far greater insights into the wide range of issues common people face in their encounters with different branches of the bureaucracy than most common people themselves, Hardman writes. By way of comparison: In Churchill’s day MPs could sit a lifetime in parliament and only make occasional guest appearances in the constituency they represented. The flip side of the medal is that all the time spent on constituency work leaves parliamentarians with less time and does not necessarily make them better equipped for the work they are originally supposed to do: namely, to legislate.

Lawmakers unable to make laws

The Tory MP James Gray created controversy in 2015 when he linked constituency work to the failure of politicians to properly do their job in parliament, and thereby giving the government of the day carte blanche to ram their agenda through parliament without being subjected to sufficiently rigorous scrutiny: “The complexity of government is certainly no less today than it has ever been. Legislation has in fact vastly increased in numbers in recent years, and vastly decreased in quality. Why? Because we are failing to scrutinise it properly in Parliament. Because we don’t have enough time to do so.” This is not a party political or ideological problem. It’s much worse than that, it is a systemic problem. Both the Tories and Labour have proved that they are no longer able to write laws that end up having their intended effect – Theresa May’s Brexit-in-name-only bill just being the latest case in point. Similarly, if a Prime Minister Jeremy Corbyn should proceed with his plans to re-nationalise the railroads, there is a fair chance Parliament would fail to write laws to bring such a policy into effect. A perhaps more likely outcome would be ending up at a hodgepodge halfway station combining the worst of private and public railroads.

One horror story is the Health and Social Care Act of 2012, considered by many as the Cameron government’s biggest blunder – at least before Brexit. The aim of the law was to decentralise the National Health Service and “make the changes needed”. Neither Cameron nor then Chancellor of the Exchequer George Osborne understood what those apparently much needed changes were, because they had given full responsibility for the design of the law to the allegedly brilliant Minister of Health, Andrew Lansley. However, Lansley’s genius turned out to be more theoretical than practical. In the end, apart from £3 billions of taxpayers’ money down the drain, Lansley’s resignation and mayhem in the NHS, the law achieved nothing and least of all its purported goal of decentralising public healthcare.

Cameron the Clown

After the street riots in 2011, David Cameron promised to do “whatever it takes” to “turning around the lives” of 120,000 troubled families who cost taxpayers nine billion pounds a year and were considered to be the source of the societal problems that Cameron promised to speak “clearly, frankly and truthfully” about but which he obviously had no deeper understanding of. His “solution” was very much “whatever”; namely to throw £ 448 million out of the window and hoping something would improve, somehow. When the evaluation report for the program was leaked, it became clear, frank and truthful that the effect was near zero.

In the long line of parliamentary failures, The Cameron government’s military intervention in Libya deserves a prominent place, for not learning a single lesson and repeating all of the same errors from the Blair government’s war in Iraq eight years prior. In 2016 Cameron and Blair were duly reprimanded in reports from the Foreign Affairs Committee and the Chilcot Committee respectively. The Foreign Affairs Committee laid full responsibility on Cameron for failing to formulate a coherent Libya strategy, but also criticised Parliament for failing in its job as an effective counterbalance to the government. Parliament had failed to question Cameron’s analyses and strategies (to the extent that any analyses and strategies existed at all), just as they failed to in the lead-up to Iraq in 2003. Cameron – despite having launched himself as a future elder statesman in Parliament before Brexit sent him headlong out of politics – refused to testify to the committee. MP’s finally seemed to have learned a lesson when they voted down Cameron’s haphazard plans for military action in Syria in 2013.

Is Parliament too weak?

Hardman thinks one of the main problems in Westminster is that a culture of “yes-men” has evolved, allowing the executive to bomb Middle Eastern countries back to the stone age almost without any critical being asked in Parliament. Hardman argues that this is because the career incentives for MPs are biased towards getting a role in government, rather than doing their original job as lawmakers, giving rise to a culture where most MPs slavishly follow the party whips. Otherwise, their career prospects are limited to backbench irrelevance.

Hardman believes one solution would be to strengthen the select committees in Parliament. If becoming a select committee leader could be a career path with some of the same status and prestige as being a secretary of state or minister, the incentives would not be so heavily skewed in favour of the executive to the detriment of the legislature. Some steps in this direction have been taken, such as rewarding select committee leaders with £15.000 in extra remuneration on top of the MP base salary of 74.000 pounds. The Libya report is one example showing how important the work of the select committees can be for providing effective checks and balances and upholding the separation of power principle central to parliamentary democracy.

Hardman does not believe – with a glance at the United States – that the answer to Britain’s parliamentary tangle is a full separation of legislative and executive power, as some advocate. But as the House of Commons’ controversial Speaker, John Bercow, she is supportive of strengthening Parliament vis-à-vis the executive. Bercow made a controversial manoeuvre in this direction in January when he defied precedent and his own legal advisers by allowing Parliament to vote through an amendment to the government’s business motion – forcing Theresa May to come back with a Plan B within three days after her Brexit deal was defeated in the Commons. But would a stronger Parliament really solve matters? The Brexit saga has shown a Parliament no more fit to govern than the government. The Daily Mail has denounced Parliament as the “House of Fools”, an opinion roundly shared by the British public. In a piece in the FT last weekend political correspondent Henry Mance describes the state of British politics as one where: “the government is too weak to govern, parliament too timid and too disorganised to assume the role. It’s the stoppable force versus the moveable object. It’s that scene in The Italian Job, where the bus hangs on a precipice, rocking gently forwards or backwards.” Contrary to Bercow and Harding he concludes that: “What the UK needs most of all now is not a stronger parliament. It is a half-decent government.“

Lords or Commoners

One anachronistic group which escapes relatively unscathed from Hardman’s book is the House of Lords, the British Parliament’s unelected upper chamber consisting of an unholy mix of ancient aristocrats and bishops along with modern experts and knighted party hacks. Labour MP Wes Streeting was elected in 2015 as a strong supporter of reforming the Lords to an upper house with elected representatives, as in the Commons. But after experiencing the workings of Westminster for a couple of years he has defied his democratic convictions and acknowledged that: “The Lords are much better for scrutiny than the Commons”. Those who want to throw all the remains of the old class system on scrapheap of history (Corbyn for one) should therefore be careful what they wish for – even though archconservatives such as Jacob Rees-Mogg has been as critical of the Lords (and their handling of Brexit) as progressives like Streeting have been of the Commons.

Another point of appeal Hardman has against Westminster is that becoming an MP is expensive. Her survey of 532 candidates who ran for Parliament in 2015, shows that the candidates had to spend on average 11,118 pounds from their own pocket to fund the election campaign. Hardman believes this contributes greatly to the fact that Westminster politicians are not representative of the population as a whole but are heavily over-represented by middle-aged white men with private school and Oxbridge backgrounds, who have either grown up with old money or earned new money before embarking on a political career. Furthermore, the parties’ candidate selection process is strongly biased in favour of candidates who are already inside the Westminster bubble.

Hardman is convinced that British politics would be better served with more women in Parliament (the share of female MPs has indeed risen to 32 percent), along with more MPs from more resource-poor and diverse backgrounds – without fully or convincingly explaining why that would necessarily make things better. This half-baked progressivist conclusion also goes a bit against her own perception that the unelected Lords work better than the elected Commons.

How much of Hardman’s diagnosis of British democracy is transferable to other countries? To paraphrase Tolstoy: Well-functioning democracies are all alike; every dysfunctional democracy is dysfunctional in its own way. Reading Hardman’s book gives a solemn reminder that Westminster is the place where liberal democracy was born, but also where it has grown old and tired.

Adapted from version first published in Norwegian daily Klassekampen on January 16th.