Titania McGrath har skrevet årets viktigste bok. Hvis du ikke leser den er du mest sannsynlig en fascist. 

Hun er internettsensasjonen, den post-moderne feministiske inkarnasjonen av Jeanne D’Arc som holder håpet oppe for Millennials opptatt av sosial rettferdighet, etter kriseåret 2016 som med valget av Trump og Brexit kastet verden ut i en ny urfascistisk epoke. I Woke – A Guide to Social Justice, viser Titania McGrath hvordan alle ved å legge et LGBT-filter over sitt Facebook-profilbilde kan bli aktivister som bidrar til et mer inkluderende samfunn.

Internasjonalt hører McGrath til avantgarden av radikale feminister som kvinnemarsj-impresario Linda Sarsour, Emma «Hermine» Watson og de amerikanske demokratenes nye stjerneskudd: Alexandria Ocasio-Cortez. Her hjemme har McGrath meningsfeller som MDG-provokatør Eivind Trædal, Morgenblad-spaltist Mohamed Abdi, Bergens Tidende-kommentator Jens Kihl, eller avtroppende Innovasjon Norge-sjef Anita Krohn Traaseth. Den norske stemmen som ligger aller nærest McGrath er trolig den islamisk-feministiske samfunnsdebattanten Sumaya Jirde Ali, som i likhet med McGrath er en prisbelønt interseksjonell, antirasistisk poet. De formidler begge med sin dyptfølte poesi visjoner for et ikke-binært, pro-trans, kroppspositivistisk, poly-amorøst og hatfritt multikulturelt samfunn med klare føringer for en inkluderende og ikke-krenkende ytringsfrihet.

Man kan til og med ane klare likhetstrekk i de artistiske uttrykksformene til de to poetene. For eksempel, Jirde Alis tankevekkende tordentale: «Fuck Politiet! Fuck Listhaug!», som vekker paralleller til den sublime emosjonelle kraften i et av McGraths mest kjente verker, Brexit: A Haiku:

Fuck fuck fuck fuck fuck

Fuck fuck fuck fuck fuck fuck fuck

Fuck fuck fuck fuck fuck.

Som for mange progressive briter var det Brexit som var vekkelsesøyeblikket for McGrath, som studerte til en mastergrad i kjønnsstudier ved Universitetet i Oxford. McGrath, som nå er sterkt for en ny folkeavstemning, en «People’s Vote», åpner kapittelet om «Brexit and the Rise of the Fourth Reich» med et sitat fra Donald Tusk, president i Det europeiske råd: «I fear Brexit could be the beginning of the destruction of not only the EU but also Western political civilisation in its entirety».

McGrath trekker frem den kraftige økningen i knivkriminalitet, syreangrep og kjønnslemlestelse av kvinner etter britene stemte for å tre ut av EU, som eksempler på at vi har fått, som blant andre Jonas Gahr Støre har påpekt i Norge, et kaldere samfunn med hardere retorikk.

Til tross for at høyrepopulistiske krefter er på fremmarsj i politikken mønstrer de progressive motkreftene på universitetscampuser og barneskoler fra California til Cambridge – som de siste ukenes skolestreiker for klimaet har vært eksempel på. Som Greta Thunberg er McGrath med rette forbannet på en foreldregenerasjon som har forurenset så mye at verden vil gå opp i et inferno av flammer om 12 års tid, om ikke en plan à la Ocasio-Cortez’ New Green Deal blir iverksatt. Som denne ukens avstemning i det amerikanske senatet viste, er det dog en god stund til det blir virkelighet. Min woke lillebror deltok på klimastreiken forrige uke for å signalisere at han er mot global oppvarming. Men når de voksne uansett ikke lytter, er det heller ingen grunn til at han skal ha dårlig samvittighet for påskeflyturene til Østerrike og Santorini.

Det er imidlertid ikke bare klimaet som blir voldtatt. Det blir også kvinner, i litterær så vel som metaforisk forstand. McGrath deler oppfatningen til de norske likestillingsguruene Isabelle Ringnes og Marie Louis Sunde, forfatterne av boken «Hvem spanderer», at vi fortsatt lever i et patriarkalsk samfunn gjennomsyret av subtil hverdagsdiskriminering. Selv om kvinner i Vesten i dag har stemmerett, kan bli karrierekvinner og har alle de samme rettighetene som menn, argumenterer McGrath patosfylt for at kvinner er mer undertrykt i dagens samfunn enn noen gang. Hvis du tviler. Bare begrepet karrierekvinne er bevis på det. Som Ringnes og Sunde har belyst, bruker vi aldri begrepet karrieremann. Det faktum at Norge ledes av et triumvirat av kvinner gir også en illusjon av kvinnelig makt. Som Margaret Thatcher er Erna Solberg, Siv Jensen, og Trine Skei Grande, særlig Jensen, kun kvinner i ren biologisk forstand.

Kvinner er langt ifra alene om å bli undertrykt i dagens samfunn. De to viktigste fanesakene for sosiale justisforkjempere i dag er trolig kampen for avkolonisering av akademia og kampen for ikke-binære kjønnspronomen. Pensumlitteraturen på vestlige universiteter er nesten utelukkende er skrevet av heterofile hvite menn og en skrikende undervekt av kvinner og transpersoner med minoritetsbakgrunn – med et mulig unntak for kjønnsstudier.

På historisk fakulteter lever myten om vestlig sivilisasjons kulturelle overlegenhet fortsatt i beste velgående, trass BBCs beundringsverdige forsøk på å omskrive historien i mer mangfoldig og inkluderende lys. Med tanke på at Vestens historie har vært en kavalkade av kvinneundertrykkelse og folkemord mot etniske minoriteter, finnes det gode argumenter for å ikke studere historie i det hele tatt og heller fokusere på fremtiden. ISIS har fått mye rettmessig kritikk, men kalifatets bulldosering av de kolonialistiske monumentene i Palmyra, var om ikke annet et forbilledlig eksempel på progressiv avkolonisering.

Behovet for avkolonisering gjelder vel så mye for de naturvitenskapelige fagene som de humanistiske. McGrath viser for eksempel til matematikkprofessoren Rochelle Gutiérrez ved Universitetet i Illinois, som har demonstrert at matematikk bidrar til å perpetuere hvitt privilegium.

Selv om statuen av Cecil Rhodes (#Rhodesmustfall) fortsatt står oppreist på McGraths alma mater, er det en viss fremgang på kjønnspronomensfronten, ofte fra uventet hold. For eksempel kompenserer globale banker som HSBC for negative overskrifter om hvitvaskingsskandaler, renterigging og velting av verdensøkonomien ved å tilby kundene flere alternative kjønnspronomen, herunder Mx, Ind, M, Misc, Mre, Msr, Myr, Pr, Sai og Ser. Facebook har også frigjort sine brukere fra ikke-binære pronomensvalg.

McGraths bok inneholder også viktige lærdommer for den politiske venstresiden. De tidligere statsbærende sosialdemokratiske partiene i mange land har hatt problemer med å demme opp for høyrebølgen. Problemet er ikke partiene, men velgerne. Kjernen i problemet er at velgergruppen den engelske venstresideavisen The Guardian beskriver som «low-information»-velgere – også kjent som arbeiderklasse – ikke har klart å holde tritt med de progressive verdiene til partiene de var ment å stemme på. Mange lumpenproletære velgere er mer opptatt av hva de selv får i lønn, enn kald retorikk i samfunnet.

Løsningen for venstresiden er derfor å løsrive seg fra den antikverte klassekampforståelsen og heller bli en bastion for identitetspolitikk. Kjønn og rase er de viktigste identitetsmarkørene i dag, ikke klasse. Dette er noe Hadia Tajik har skjønt, men ikke Trond Giske.

For å leve i et helt fritt samfunn, må det være begrensninger på ytringsfriheten. Som Guardian-kommentator Owen Jones har forklart, brukes «ytringsfrihet» i dag ofte som en eufemisme av ytre høyre for å legitimere krypto-fascisme. Det ser man tydelig i Norge også, hvor de hyppigste forsvarerne av «ytringsfriheten» er stemmer som Helge Lurås, Hans Rustad og Hege Storhaug. Derimot var Jonas Gahr Støre forut for sin tid da han stod opp for en betinget ytringsfrihet under karikaturstriden i 2006. Den nylige dommen mot den 71-årige kvinnen som kalte Sumaya Jirde Ali for en «korrupt kakkerlakk» i en Facebook-diskusjon markerer også et paradigmeskift til en ytringsfrihet med en samvittighet. Som Rune Berglund Steen, leder i Antirasistisk senter og forhenværende interseksjonell poet, som først anmeldte kvinnen, profetisk sa: «Nå kommer [hatkriminalitets-] dommene!»

Kampen mot hatretorikk er dog ikke enkel. Det er begrenset hvor mange tastaturkrigere Antirasistisk senter kan saksøke. Det er heller ikke lett når statens egen TV-kanal lar Bård Tufte Johansen sitte hver fredagskveld og spre krenkende hathumor mot så vel innvandrere, fattige og kroppspressede anorektikere under dekning av Johan Goldens afro-karibiske utseende som syltynt minoritetsalibi. Derfor er det holdningsskapende arbeidet i NGO-sektoren viktig. En av vår tids viktigste tenkere, Dag Herbjørnsrud i Senter for global og komparativ idéhistorie (Global and Comparative History of Ideas), har rettet søkelyset på fenomenet «norske tilstander», nemlig det blåbrune konsensus i den norske meningskorridoren, som ikke levner rom for å debattere temaer som «no-platforming» (scenenekt), avkolonisering av akademia og kulturell appropriasjon – temaer som dekkes langt mer tolerant av den svenske pressen.

Et eksempel på det er da finansminister Siv Jensen kledde seg ut som indianerfiguren Pocahontas, (til tross for å ha enda mindre rettmessig hevd på indianertilhørighet enn Elizabeth Warren). I Norge gikk det nesten upåaktet hen. Om en svensk politiker hadde gjort det, ville hen ha fått passet behørig påskrevet for kulturell appropriasjon – det fremste symbolet på hvit makt. Da Sigrid Bonde Tusvik protesterte mot regjeringens innskrenkninger i abortloven ved å kle seg ut i kostymer fra The Handmaid’s Tale, var hun i motsetning til Jensen gjennomtenkt nok til å ikke appropriere identiteten til rollefigurer med minoritetsbakgrunn. Neste gang får Siv Jensen kle seg ut som guvernør Ratcliffe – en rolle som kler hennes «toxic masculinity» bedre.

Noen spør om Titania McGrath er en genuin person. Det er et mikroaggressivt fakta-fetisjistisk spørsmål som ikke tar innover seg den emosjonelle virkelighetsopplevelsen i en post-faktisk verden. Følelser bryr seg ikke om fakta. Som Alexandria Occasionally-Correct sier: «I think that there’s a lot of people more concerned about being precisely, factually and semantically correct than about being morally right». Om Titania McGrath er fiksjon eller faktum gjør ingen forskjell. Det som betyr noe er at hen har moralsk rett. Vi er alle woke nå. Vi er alle Titania McGrath.