Tross sine synder og skavanker fortjener Donald Trump fornyet tillit som leder av den frie verden.
I Ringenes herre står trollmannen Sarumann foran et krevende dilemma. Skal han som den mektigste av Midgards syv trollmenn gå foran som et godt eksempel og stå opp for frihet og selvråderett for alver, dverger, hobbiter og menn? Eller skal han slutte seg til Saurons rekker og forme en ondskapens akse fra Jarnagard til Barad-dûr for å legge hele Midgard under mørke og tyranni?
Som den viseste av trollmenn er Sarumann naturligvis vel vitende om at Saurons moralske kompass ikke peker mot himmelen og at han med sin fryktbaserte, bøllete lederstil og harde retorikk appelerer til oss på vårt verste, ikke på vårt beste. Likefullt, motivert av realpolitiske hensyn, velger Sarumann å sverge troskap til mørkets herre.
I motsetning til store deler av hovedstrømsmediene tror jeg ikke at Donald Trump er noen ny Sauron, eller Hitler. Men når jeg, etter utfordring fra Minervas nyhetsredaktør Aksel Fridstrøm, skal presentere «The Case for Trump», er det unektelig, som Sarumanns av Sauron, en litt klam omfavnelse, ikke uten bismak. Donald J. Trump er langt fra den perfekte leder av den frie verden. Han er ingen Churchill, Gandalv eller Aragorn, og knappest en Boromir. Men han er den lederen vi har, og den lederen vi trenger.
Nå er det ellers min klare mening at det bør overlates til amerikanerne å avgjøre hvem de vil ha som president. Man må ikke glemme at det først og fremst er amerikanernes interesser den amerikanske presidenten er ment å representere, ikke Akersgatens preferanser. Selv har jeg ikke stemmerett i USA, og følgelig vil jeg i motsetning til tidligere KGB-agenter eller oransjehårede hertuger ikke blande meg inn utidig i den amerikanske valgkampen. Og selv om norske Amerikaeksperter mener å vite bedre, mener jeg vi iallefall bør holde muligheten åpen for at amerikanske ikke-eksperter, eller vanlige velgere som de kalles, vet best selv hva som er i deres lands beste interesse.
Når det er sagt: Hvorfor ville jeg stemt på Trump om jeg var amerikaner, og hvorfor sympatiserer jeg som borger av Vesten med hans kandidatur – stikk i strid med analysene til hele Norges imponerende arsenal av Amerikaeksperter?
Trump er et symptom på en verden i ulage
For å besvare det spørsmålet må man gå tilbake til grunnleggende premisser. På 1990- og 2000-tallet, da jeg vokste opp, var det Fukuyamas evangelium som gjaldt. Typer som Bill Clinton skulle spre Washington-konsensusen kloden rundt og inn i evigheten. Noen, som finansmogulen James Goldsmith (eller eiendomsmagnaten Donald Trump) var profetiske nok til å se at enveis frihandel og naiv globalisering ville lede til en utarming av middelklassen og nedbrytning av samfunnskontrakten i vestlige land. Men det lå fortsatt et stykke frem i tid.
De første bristene i Fukuyamas narrativ kom med terrorangrepene 11. september og George W. Bushs påfølgende korstog til Afghanistan og Irak. Vestlige verdier viste seg ikke å være så universelle som Bush og hans neokonservative rådgivere hadde trodd. Sivilisasjonene klasket sammen med et brak. USA ble kvitt Saddam, men fikk ISIS i stedet.
På 1990-tallet gikk det fortsatt an å innbille seg at Kina og Russland gradvis konvergerte mot vestlig frimarkedskapitalisme og liberalt demokrati, i tråd med Fukuyamas tekstbok. Da finanskrisen traff i 2008, gikk det opp for kineserne at keiseren ikke hadde klær. De vestlige ekspertene som hadde flokket til Beijing for å belære om moderne bank og finans, hadde solgt slangeolje. Vestens finansvesen ble avslørt som et korthus. Det markerte starten på Kinas langt mer aggressive fremferd i verdenssamfunnet. Samtidig, med oljeboomen over, tok Putin sin nasjonalistiske vending. Tross Russlands svekkende strategiske posisjon, har Putin klart å stikke imponerende mange torner i siden på Vesten.
Den siste krisen som slo spikeren i kisten for Fukuyamas visjon om historiens slutt, var flyktningkrisen i 2015 – kulminasjonen av en stille og villet krise som hadde akkumulert over tid, riktignok i noe ulik form i USA og Europa, men med mye av samme resultat. Det ble dråpen som fylte begeret og gjorde 2016 til et Annus Horribilis med valgene av Brexit og Trump.
Poenget er at innen 2016 var ideen om en unipolar verdensorden med USA som «a shining city on a hill» ikke lenger liv laga. USA, og Vestens, maktposisjon var blitt radikalt forverret siden Bill Clintons dager. Vesten hadde nå hverken det moralske overtaket, finansiell overlegenhet eller forsprang på fornuft. Tankesmedene hadde kanskje ikke erkjent det, men velgerne hadde.
Trump er et symptom, ikke en årsak. Barack Obama gikk rundt i åtte år og preket om «Hope & Change», men kunne lite gjøre for å stoppe USAs relative svekkelse. Trumps slagord «America First» er egentlig bare en naturlig fortsettelse av en av Obamas utenrikspolitiske maksimer, «Leading from Behind».
En del eksperter, som Steven Pinker og avdøde Hans Rosling, viser i møte med slike innvendinger til at verden i dag er bedre enn noen gang før. Alle piler peker oppover! Mon det. Bildet er fragmentert. Men for «the basket of deplorables» – i Hillary Clintons flatterende ordelag – ser det definitivt ikke rosenrødt ut. Mortalitetsraten for sinte hvite menn øker markant, drevet av opiatepidemien og selvmord. Forventet levealder faller ditto. Medianinntekten for den typiske arbeiderklassen har stått på stedet hvil i flere tiår – tross oppløftende vekst under Trump frem til korona.
At de siste 50 årene har vært en periode preget av relativ stagnasjon – tross veksten i IKT-sektoren – er et faktum man ikke får manipulert til å dekke over. Historieløse kommentatorer snakker ofte om at “alt går så mye raskere i dag”. Men den økonomiske veksten var av et helt annet kaliber i hundreåret fra 1870-1970, slik Robert Gordon har grundig dokumentert i murstenen “The Rise and Fall of American Growth”. Silicon Valley-investoren Peter Thiel spissformulerte det best: “You know, we landed on the moon in July of 1969. Woodstock started three weeks later, and with the benefit of hindsight, that’s when progress ended, and the hippies took over the country”.
Politikk og moral
Med dette som premiss blir spørsmålet fremdeles: Er Trump rett mann for å «Make America Great Again»?
I norske medier har dekningen av Trump vært preget av patosfylte tirader som har overskygget forsøk på seriøs politisk analyse. Kanskje er det fordi vi har levd i en skjermet, privilegert boble, at vi nordmenn ser på amerikansk politikk som om det er et TV-drama. Vi tenderer til å dømme presidenten mer på grunn av hans moralske egenskaper enn på resultatene av politikken han fører. Obama dømmes ikke for sin krig i Libya, men for sine taler om fred i verden. Trump får ingen poeng for fred mellom Israel og De forente arabiske emirater og Bahrain, eller for ikke å ha startet noen nye kriger, men fordømmes for sin harde retorikk.
Til tross for medias ustoppelige forsøk på utdefinere Trump som en klovn, har han faktisk hele veien hatt en logisk sammenhengende plattform. Det kreves etter min mening mye godvilje for å kunne si det samme om Obama.
Helt siden han lanserte sitt kandidatur ned fra den forgylte rulletrappen i Trump Tower i 2015 – og i TV-intervjuer lenge før det – har Trump hamret på de samme temaene. Et blekt bilde av et dystopisk Amerika styrt av en svak, korrupt og rotten elite, som har latt nasjonen bli akterutseilt av kløktige kinesere og smarte singaporeanere, og bli gjennomsyre av illegale innvandrere.
Trumps gjenvalgssjanser, som allerede hang i en tynn tråd før Covid-19, har ytterligere svekket seg etter pandemien. Det er ikke til å stikke under stol at Trumps håndtering av krisen har vært langt fra hans finest hour, med over syv millioner smittede amerikanere og over 200 000 døde. Samtidig skal man være forsiktig med å trekke forhastede konklusjoner om hvilke land som har håndtert pandemien best eller dårligst og hvor mye eller lite de respektive statsledere skal lastes for det. Og selv om den amerikanske økonomien har kollapset som i andre land, skal man ikke se bort fra at dens større dynamisme kan lede til en raskere innhenting enn for Europas mer sklerotiske økonomier. Man bør nok også merke seg at de største relative vinnerne under pandemien har vært store teknologigiganter som har det til felles å være amerikanske.
Om man skal oppsummere Trumps største bragder nå som hans første periode går mot slutten, og det amerikanske folket skal avgjøre om han fortjener en ny, synes jeg det er på sin plass å trekke frem de følgende:
Ingen nye kriger
Henry Kissinger bemerket at en statsmann aldri vil roses for kriser avverget. Men det faktum at Trump ikke har startet noen nye kriger i Midtøsten eller andre steder, fortjener han mye ros for. En del neokonservative føler seg forrådt av at Trump ikke har sønderbombet Syria og veltet Bashar al-Assads regime for å avslutte den ni år lange konflikten i landet.
Det er dog ønsketenking å tro at en hodestups invasjon av Syria ville vært noen enkel løsning. Joda, situasjonen i Syria er et helvete på jord. Men all erfaring fra Bush’ og Obamas kriger i Irak, Afghanistan og Libya taler for at amerikansk intervensjon kun gjør vondt verre. Obama fortjente aldri fredsprisen en PR-kåt Thorbjørn Jagland prematurt gav ham. Skulle man først gi fredspriser til amerikanske presidenter, ville Trump fortjent den mer.
Skattekutt
Trumps største bragd i Kongressen er utvilsomt skattereformen han fikk gjennomslag for i 2017. Reformen reduserte skattesatsen på inntekt for de fleste amerikanere og kuttet den lite konkurransedyktige bedriftsbeskatningen fra 35 til 21 prosent. Store amerikanske selskaper har uansett ikke vært i nærheten av å betale 35 prosent i praksis, men har istedet akkumulert tusenvis av milliarder av dollar på passive konti i utlandet. Trumps reduserte skattesats for næringslivet reduserer incentivene for slik skattetilpasning, og øker incentivene for å investere i amerikansk næringsliv.
Selv om demokrater skriker ut i påtatt vrede over «skattekutt til de rike», vil nok en reversering av Trump-skattekuttene neppe være øverst på agendaen under en eventuell president Joe Biden. Og joda, med enorme underskudd på statsbudsjettet så langt inn i fremtiden prognosene rekker og vel så det, ytterligere forverret etter korona, kommer ikke skattekutt uten en pris. Men med dagens nullrenteøkonomi, er det et problem for fremtiden, ikke for i dag.
Deregulering
Få, om noen vestlige politikere i nyere tid har kjørt en like hard retorikk på Ronald Reagans og Margaret Thatchers mantra om deregulering av økonomien som Trump. Noen omfattende dereguleringer av hele sektorer for å la nytt næringsliv slippe til er det imidlertid ikke blitt under Trump. Hans bragd – mer beskjedent, men viktig like fullt – ligger i å ha stagget den ustoppelige veksten i reguleringer og skjemavelde. Trumps presidentorder om at minst to reguleringer må fjernes for hver nye som trer i kraft, må således sies å ha hatt ønsket effekt.
Kanskje aller viktigst var det at Trump trakk USA fra Paris-avtalen, som utvilsomt ville ha ledet til et mylder av nye vekstdrepende reguleringer under en annen president. Trump har så langt ikke lyktes å oppheve Obamacare (Affordable Care Act) i sin helhet, men har effektivt opphevet det individuelle mandatet som tvang alle amerikanere til enten å kjøpe helseforsikring eller å bli belastet med en straffeskatt.
Kina
Trumps nye tollavgifter på stål og aluminium, også kjent som handelskrigen mot Kina, er et grovt verktøy. Risikoen for eskalerende handelskrig er reell. Men en rejustering var nødvendig, og overmoden. USA, og Europa, har altfor lenge vært altfor naive i møte med Kina. Frihandelen har gått for mye den ene veien, og altfor lite den andre. Outsourcingen av produksjon til Kina og andre lavkostland har nå for alvor begynt å bite vestlige selskaper i halen. For mange «luksusvarer», som for eksempel Louis Vuitton-vesker og andre moteplagg, går det ikke lenger an å se forskjellen mellom den «vestlige» originalen og den kinesiske kopien. Kinesiske tog er en blåkopi av Siemens’, und so weiter und so fort.
Men de siste årene har Kina ikke bare evnet å kopiere vestlig teknologi, men også å gå forbi. Bak all den politiske striden, er Huawei et eksempel på dette. Huaweis 5G-teknologi er ikke bare billigere enn vestlige alternativer som Ericsson og Nokias, men bedre. Og, for første gang i år har en kinesisk applikasjon vunnet hjertene til vestlige ungdommer, fremfor alternativer fra Silicon Valley, i form av TikTok. Det er monumentalt. Kineserne har lenge dominert på maskinvare, mens spiser seg nå også inn på mykvare. Altfor lenge har Davos-menn stukket hodet i snøen og ignorert den kinesiske trussel. Trump er den første og eneste som tar trusselen på alvor. Så langt har han ikke vunnet handelskrigen – de er ikke så «good and easy to win» som Trump sa – handelsunderskuddet med Kina økte i 2017 og 2018, men krympet i 2019 til samme nivå som utgangspunktet for Trumps periode. Men handelskrig har kostnader også for Kina. Inntil noen kommer med en bedre strategi, kan det være bedre å ta en myk konflikt, også uten umiddelbar gevinst, enn bare å erkjenne nederlag uten sverdslag. I det minste kjemper Trump en tapper retrett på vegne av amerikansk arbeiderklasse.
Jerusalem
På 70-årsdagen for Israels uavhengighet i 2018 annonserte President Trump at USA ville anerkjenne Jerusalem som Israels hovedstad og flytte den amerikanske ambassaden i det hellige land fra Tel Aviv. Loven om flytting av ambassaden ble vedtatt i Kongressen i 1995, men Trumps tre forgjengere, Clinton, Bush og Obama hadde alle vært for feige til å gjennomføre den. Kritikere på venstresiden hevdet at det var spikeren i kisten for tostatsløsningen. Det er sikkert rett. Med Trump er tiden for top-down fredsforhandlinger mer myntet på å dele ut fredspriser til diplomater enn i Oslo enn å skape fred på bakken i Midtøsten, over. Fred mellom Israel og palestinere vil det aldri bli, ikke en gang Barack Obama holdt ut håp om det. Derimot har Israel, med Trumps støtte sluttet fred med både De forente arabiske emirater og Bahrain. Skeptikere vil si at det var et fait accompli. Likefullt er det historisk, og ville neppe vært mulig uten Trumps utvetydige signal om at USA står på siden til det eneste demokratiet i regionen. Dog, slik feministene ville ha en kvinnelig statsleder, bare ikke den kvinnen (Thatcher), vil diplomatene ha fred, bare ikke Trumps fred.
Og kanskje aller mest betydningsfullt: ved å anerkjenne Jerusalem som Israels hovedstad og å flytte den amerikanske ambassaden stod Trump opp for den jødisk-kristne sivilisasjon i en tid preget av moralsk og kulturell relativisme.
U.S. Space Force
Ronald Reagan fikk aldri sitt “Star Wars” program. Derimot, med grunnleggelsen av U.S. Space Force like før jul i fjor, fikk det amerikanske sin sjette og første nye bransje siden etableringen av U. S. Air Force i 1947. Fremtiden vil vise hvilken rolle romstyrken vil spille, men det vil trolig bli en viktig en, og Trump vil stå igjen i historien som styrkens far.
Nord-Korea
Utenrikspolitiske eksperter liker å gjøre narr av Trumps forsøksvise rapprochement med Kim Jong Uns Nord-Korea. Dette er nok et felt hvor medienes dekning av Trumps presidentskap er skjev og ikke-informativ. Så lenge det er Trump som gjør noe, så er det feil okke som. En kan få inntrykk av at aviskommentatorene i mange tilfeller hadde foretrukket om Trump møtte Nord-Korea med “fire and fury like the world has never seen”, slik Trump advarte i den innledende fasen av hans bromance med “Rocket Man” Kim i 2017. Mens Obama formodentlig hadde blitt hyllet som en Messias av media om det var han som stilte til photo-opp på den nord-sør-koreanske grensen med den korpulente diktatoren, slik Trump og Kim gjorde i 2019. Kanskje er forsoningen mellom Vesten og Nord-Korea dødfødt – alle odds taler for det – men hvorfor dømme den nord og ned på forskudd? Er Trumpiansk fred virkelig verre enn krig. En parallell er verdt å trekke til President Nixons goes to China moment i 1972, som også ble avfeid og latterliggjort av bien pensant-kommentariatet, men som i ettertid viste seg å være et – om noe for vellykket – historisk gjennombrudd.
ISIS
Mange vil nok alltid huske Obama som apostelen for «Hope & Change». En del av oss andre vil huske ham primært som presidenten som skulle fjerne Muammar Gaddafi, trekke ut amerikanske styrker fra Irak og Afghanistan, og skape fred i Midtøsten – men som etterlot seg ISIS, et kalifat så barbarisk at man må tilbake til den mørke middelalderen for å se dets like, som underla seg store deler av Syria og Irak i et sjokkerende tempo sommeren 2014. De vulgære videoene av vestlige journalister som ble halshugget og henrettet på de mest bestialske vis, stod i grell kontrast til Obamas frasemakeri om «en ny begynnelse».
Kanskje er det begrenset hva Obama kunne gjort, og det var Bush mer enn han som sådde frøene for ISIS’ fødsel i kjølvannet av Irak-krigen. Med Murphys lov for Midtøsten som veiledende prinsipp vil jeg sympatisere med Obamas beslutning om ikke å intervenere militært (en sannhet med vesentlige modifikasjoner) i Syria – tross press fra neokonservative som hisset for å bombe Syria for å opprettholde Amerikas «kredibilitet» etter at Bashar al-Assad krysset Obamas røde linje med bruk av kjemiske våpen i 2013. Jeg kan også sympatisere med hans tilbakeholdenhet med bruk av militærmakt for å overvinne ISIS. Men optikken var slettes ikke god: En hardtslående og tankevekkende demonstrasjon av amerikansk impotens i møte med barbarisme.
Trump har naturligvis blåst så hardt han kan i trumpeten for å ta æren for «beseiringen» av ISIS. Riktignok er ISIS i dag kun en skygge av kalifatet for fem år siden. Men i den grad det kan snakkes om en seier, er det en veldig betinget seier – som det er risikabelt å ta sakseierskap for. Likesom president Obama fortjener begrenset ære for attentatet på Osama bin Laden, fortjener Trump kun begrenset ære for attentatet på Abu Bakr al-Baghdadi. Dette er først og fremst militære operasjoner, som presidenter kan gjøre lite for å hjelpe (men mye for å skade). Så selv om «seieren» mot ISIS er en viss betinget PR-seier for Trump, fortjener den ikke plass blant hans fremste bragder.
Innvandring
En bærebjelke i Trumps valgkamp i 2016 var en streng innvandringspolitikk. På det har Trump levert. Kritikere hevder at Trump bare har bygget fem kilometer av muren mot Mexico. Det er en påstand som ignorerer det faktum at hundrevis av kilometer med provisoriske gjerder er blitt erstattet med ti meter høy sperring. Regjeringens mål – som synes å være innen rekkevidde – er å ha ferdigstilt 725 kilometer av muren innen årsslutt. Det er riktignok langt lavere enn Trumps opprinnelige mål om mer enn 3200 kilometer med mur. Ei heller har han fått dumpet regningen på Mexico. Derimot har Trump fått Mexico til å samarbeide om å redusere strømmen av illegale grensekrysninger.
Også på flyktningfronten har Trump ført en stram kurs. Antallet ankomne flyktninger under Trump har vært en brøkdel av hva de var under Obama. For neste år har Trump satt et tak på 15 000 flyktninger, ned fra 18 000 i år (en kvote som p.t. ikke ligger an til å bli fylt opp). Dette ville nesten vært lave tall selv i skandinavisk sammenheng, og har i en tid der det er mer enn nok av andre sosiale problemer, i det minste bidratt til å skjerme USA fra «svenske tilstander». Baksiden av medaljen er at den restriktive innvandringslinjen lett kan reverseres dersom Demokratene tar over. Selv om Biden ikke er noen genuin innvandringsliberaler, kan nok hans mer radikale partifeller ventes å presse på for å åpne grensene, om ikke av bedre grunn enn for å gjøre det motsatte av Trump.
Høyesterett
Den mest varige arven etter Trump vil antagelig bli å finne i domstolene. Det ble sagt at høyesterettsdommer Ruth Bader Ginsburg kjempet med nebb og klør for å holde seg i live inntil en ny president inntok Det hvite hus. Men hennes bortgang i september åpnet døren for at Amy Coney Barrett kan bli Donald Trumps tredje utnevnelse til den ni mann sterke høyesterettsbenken. Totalt har Trump utnevnt 205 føderale dommere i sin periode, alle på livstid, og like mange dommere til USAs 13 ankedomstoler (53) i sin ene periode som Obama i sine to perioder (55).
Dette skyldes mer flaks (eller skjebne) enn initiativ fra Trump. Men okke som, og spesielt om nominasjonen av den 48 år unge Barrett går gjennom Kongressen, kan det sette et konservativt preg på det amerikanske rettsvesenet i lang tid fremover – selv lenge etter Trump har steget opp til Sankt Peter og sender et hånlig smil ned til sine progressive haters.
Det muliges kunst
Trump gikk til valg i 2016 med lovnad om å «drenere sumpen» i Washington. Det var aldri noen realistisk sjanse for at det kom til å skje. Om den kanskje ikke er pill råtten, har republikken råtnet merkbart det siste halve århundret. Det finnes ingen quick fix. Det ligger i Trumps natur å overdrive. For eksempel var hans lovnader om 4-5-6 prosent økonomisk vekst aldri særlig realistiske. Men politikk er det muliges kunst. Tatt i betraktning de beskrankelser Trump har operert under, mest vesentlig et demokratisk kontrollert Representantene hus i siste halvdel av presidentperioden, står resultatene til mer enn bestått. Selv om Trump kanskje ikke har levert på omfanget av sine løfter fra 2016, har han definitivt levert på retningen. Hvor mange statsledere kan man si det om? Her på bjerget for eksempel, hvilken retning har Erna Solbergs regjering for det nasjonale prosjektet Norge? Annet enn å bygge verdens største stat?
Silicon Valley-gründeren og Trump-støttespilleren Peter Thiel – som var oppvarmingstaler for Trump på republikanernes partikonvensjon i Cleveland i 2016 – har beskrevet Trump som et grovt instrument. Det er nok en beskrivelse mange kan være enige i, uavhengig av om de er enige med Trump eller ikke. Selv er jeg ikke Donald Trumps største fan – det er det jo ifølge Trump Jens Stoltenberg som er. Men jeg er enig med Thiel i at Trump instinktivt treffer rett i de store spørsmålene: at USA har kjempet for mange kostbare og meningsløse kriger i Midtøsten; at USA har båret for mye av byrden for NATO alene, mens Europa har vært gratispassasjer; at USA har latt seg bli rundlurt av Kina og andre fremvoksende økonomier med enveis frihandel; og at den amerikanske økonomien og egentlig det amerikanske samfunnet generelt behøver en gjenfødsel for å, om man skal bruke Trumps ord, «Make America Great Again».
Når råten strekker seg fra overbygningen og langt ned i basisen i samfunnet, er det kanskje et grovt verktøy som behøves for å fasilitere fornyelse, istedenfor flisespikking på fasaden. Både Hillary Clinton og Jeb Bush kunne sikkert holdt finere taler, tvitret i mer anstendige toner og opptrådt mer politisk korrekt, men det er iallefall min klare oppfatning at de ville levert dårligere politiske resultater.
Med kun uker dager igjen til valgdagen peker alle målinger mot et valgskred for Biden og et sviende nederlag for Trump. Men, hvor mye kan man stole på de samme meningsmålingene som var så misledende for både Brexit og Trump i 2016? Det er iallefall vanskelig å få målingene til å rime med bildene av overfylte Trump-rallies på den ene siden og Biden som taler for toppen ett dusin personer på den andre.
Innspurten tok en ny vending da Trump ble innlagt på Walter Reed for behandling for Covid-19 den 2. oktober. Om det ikke ble den bokstavelige spikeren i kisten for Trumps liv, virker konsensus å være at det var spikeren i kisten for presidentens gjenvalgssjanser, etter en debattprestasjon mot Biden som ble universalt fordømt fra kommentatorhold.
Jeg er ikke så sikker. Det er fortsatt tid og rom for flere vendinger før dette er over. Den Trump som gjenoppstod på den tredje dagen, søndag 4. oktober, var for meg en ny Trump: mindre oransje, hvit skjorte, uten slips, en annerledes og mer behersket stemme. En mer bestefaderlig – eller skal man si “presidential” – utstrålning. For min del var det første gang Trump fremstod som menneskelig. Kanskje er det i satire man finner sannhet i disse absurde tider. Overskriften “Donald The Orange Returns Triumphantly As Donald The White” i (satiriske) Babylon Bee gav iallefall et visst gjengklang.
Mange sier, som det alltid sies, at årets presidentvalg i USA er det viktigste noensinne. Trump har allerede drept Reagans og Bushs republikanske parti og lagt fundamentet for en ny konservatisme i USA – som har flere interessante, og noen farlige understrømninger. Dette fundamentet vil ikke forsvinne, selv om Trump skulle gjøre det.
Hvis Biden vinner, taler alt for at han vil bli en svært ineffektiv president. Som Hillary i 2016 har Biden ingen distinkt eller sammenhengende agenda. Han er Obama på nytt, uten «Hope & Change»-innpakningen. Som president vil Biden bli holdt i spenn mellom det status quo-orienterte etablissementet som holder ham i den ene enden, og det demokratiske partiets mer radikale kulturmarxistiske fløy, fra Elizabeth Warren og Alexandria Ocasio-Cortez til Antifa og BLM, som vil trekke ham så hardt de kan i den andre. I et slikt landskap er det vanskelig å se hvordan han skal få utrettet mye som helst – isåfall vil det ikke være han selv som er arkitekten.
Derfor ville jeg stemt Trump fremfor Biden om jeg hadde hatt stemmerett i USA. Akkurat nå ser det kanskje ikke ut som det mest sannsynlige utfallet. Trøsten får være at om det verste skulle skje, og demokratene vinner hele treenigheten – Det hvite hus og begge kamrene i Kongressen – finnes også risikoen for at de overspiller sin hånd og går for radikalt til venstre. Det kan åpne døren for tilbakekomsten av en mer polert og mildere trumpisme allerede om fire år. Med Ivanka Trump som Amerikas første kvinnelige president.
Dog, selv om et Trump-nederlag i år kan vise seg å være positivt for trumpiansk konservatisme lengre frem, ville jeg selv utvilsomt valgt Trump over Biden om jeg hadde retten til å stemme i USA i år. Man må gripe de mulighetene man har her og nå. Bismarck sa i sin tid at statsmannens oppgave er å høre Guds fotspor gjennom historien, og å prøve å henge seg på snippene hans idet han marsjerer forbi. I en tid der tilstanden i flere amerikanske byer begynner å ligne de dystopiske scenene fra fjorårets Joker-film, er det opp til Trump å røske tak i Herrens kappe og stoppe den amerikanske historiens ferd mot det postmoderne, identitetspolitiske, økonomisk livløse, mørke hullet Biden og co lar seg forlede av fristelse ned i.
PS: En versjon av denne teksten ble først publisert på Minerva den 21. oktober.
MarkusReitan 