Alternativ Nyttårstale

Når Norge nå går inn i det nye tiår, er det fare for at landet har sine beste dager bak seg.

Joda, for all del, det går fortsatt godt i Norge. De fleste nordmenn nyter en levestandard som er langt høyere enn de fleste europeiske land, for ikke å snakke om verden forøvrig. I desember slapp FNs utviklingsprogram sin årlige Human Development Report, hvor Norge nok en gang var å finne på topp – noe vi ofte lemfeldig oversetter til at Norge er «verdens beste land å bo i».

Vi er heldige som sitter på skuldrene til våre vise forfedre som sørget for at oljeinntektene fortsatt strømmer inn til statskassen. Som holder hjulene igang i vårt senkapitalistiske og spissborgerlige samfunn. Vi slår oss på brystet over egen fortreffelighet, mens vi beleilig ignorerer at den «høye produktiviteten» i norsk arbeidsliv som vi skryter så mye av, er lite mer enn en oljesmurt statistisk illusjon.

Kontrasten mellom Erna Solbergs nyttårstale og statsministeren på andre siden av Nordsjøen har vært slående. Siden han vant en overveldende majoritet over Jeremy Corbyns marxistiske inkarnasjon av Labour-partiet før jul, har Boris Johnson brukt dagene på å banke inn et enkelt og positivt budskap om å «Get Brexit Done» og spilt opp Storbritannias særegne styrker og muligheter i en ny æra, med gjenetablering av selvstyre fra London, frigjort fra Europakommisjonens hemmende åk.

Det første landet Erna Solberg i sin nyttårstale derimot, var Malawi. Med ett var det klart at dette var talen til en globalist. Mer rettet til byråkratiet i Oslo og Brüssel, enn til det norske folk. Det tok ikke mange minutter før min mor sovnet i sofaen.

Erna Solbergs tale vitnet om et slitent regjeringsprosjekt, tappet for vitalitet. Uten noe politisk prosjekt for nasjonen Norge, annet enn å klore seg til makten.

Valgseieren for de borgerlige partiene i 2017 var en pyrrhosseier. Istedenfor en lyserød regjering under tåkefyrst Jonas Gahr Støres vinglete ledelse i dag, ser det økende sannsynlig ut med full borgerlig oppsmuldring ved neste stortingsvalg og et blodrødt sosialistisk flertall med Bjørnar Moxnes som «kingmaker» i 2021.

Prisen for tankesmedenes våte drøm om en borgerlig storkoalisjon har vært for høy, all den tid regjeringen uansett ikke har brukt sitt styringsmandat til å føre en ambisiøs borgerlig politikk, utover en feilslått sentraliseringsreform som oppnår lite annet enn å røske opp det norske samfunnets etno-geografiske og kulturhistoriske bindevev. Samtidig som offentlige kostnader har skutt i et tempo som neppe ville vært høyere selv med kommissær Moxnes ved spakene i kongens finansdepartement.

Erna Solberg alene kan ikke lastes med hele ansvaret for den borgerlige stagnasjonen. Hun leder et håpløst prosjekt, som kun lar seg opprettholde gjennom å løse hver eneste politiske konfrontasjon innad i regjeringen i med økte bevilgninger til særinteresser.

Solberg er den rake motsetning av Støre. Støre kan holde vidløftige taler om politikk i det abstrakte, men er hverken autentisk eller troverdig uten manus. Solberg er det omvendte. Hun svarer godt og naturlig for seg på stående fot – senest etter Ari Behns begravelse sist fredag. Når Solberg derimot tvinges til å holde en formelt regissert nyttårstale i statsministerboligens dystopisk-modernistiske stue, virker hun derimot overdrevent «skriptet» og kunstig, og prater mye langsommere og mer krampeaktig enn det faller henne naturlig. Da er det ikke lenger kommunalministeren Erna som taler, som er mer interessert i norske forhold og nordmenns ve og vel, men den nye Globalist-Erna, som er mer opptatt av å få Norge inn i FNs sikkerhetsråd for å spille storkar på den internasjonale scene. Det er synd for Norge og nordmenn.

Statsministeren blir spilt dårlig av apparatet rundt henne i både embedsverket og partiet hennes – som begge agiterer for å få Norge inn i den europeiske union bak ryggen til det norske folk. Et folk som ettertrykkelig har sagt «nei, takk» to ganger. Det kan iblant virke som at krefter i Høyre allerede har kastet Erna under bussen – slik det skjedde med Margaret Thatcher i hennes siste periode, også i stor grad relatert til Europaspørsmålet – i påvente av maktkampen det ligger an til etter valget i 2021.

Vi kan allerede se konturer av en «borgerlig borgerkrig» mellom, i Steve Bannons ord, «nasjonalister» og «globalister». Partiet Høyre, og i særdeleshet den nye generasjonen av politikere uten erfaring hverken fra næringsliv eller ekte arbeidsliv, består av stadig flere globalister. Men stadig færre velgere. Dette skaper et vakuum i norsk politikk, som hittil kun Trygve Slagsvold Vedum har vært interessert i å utnytte med Senterpartiets smilende nasjonalisme. Om borgerlig side ikke skal bli fullstendig marginalisert i 2021, trenger Høyre et nytt parti, ikke kun bestående av unge broilere fra Civitas samlebånd.

Offentlige sektor utgjør i dag nesten 60 prosent av norsk fastlandsøkonomi. En del av denne galopperende veksten i offentlige budsjetter kan forsvares av Solberg-regjeringens kraftige opptrapping av (mer eller mindre) samfunnsnyttige infrastrukturinvesteringer. Men veldig mye skyldes også den skjødesløst høye innvandringen som har fortsatt under Solberg-regjeringen – med befolkningen av innvandrere fra Asia, Afrika og Europa utenfor EU omlag 150.000 høyere i dag enn da Erna Solberg kom til makten – og generell mangel på kostnadsdisiplin i offentlig sektor.

Så langt tyder erfaringene (som fortalt av statsbudsjettet) på at den borgerlige regjeringens sentraliseringsiver – tross noble intensjoner om effektivisering og besparelser – kun fører til mer administrasjon, mer byråkrati og mer kostnader.

Kun en dåre kan tro på at norsk offentlig sektor kan la seg reformeres og effektiviseres. Prioriteringen burde heller være å tilrettelegge for et lønnsomt og nyskapende næringsliv som kan bære en stor og tung velferdsstat. Derfor er det beklagelig at den borgerlige regjeringen har viet næringspolitikken så lite oppmerksomhet.

I Norge liker vi å tenke på idealnordmannen som en Reodor Felgen-type som finner opp nye teknologier og duppeditter oppe på et berg ute i distriktene – uten tilskudd fra Innovasjon Norge eller subsidier fra Enova. Heldigvis finnes det flere slike genier i vårt langstrakte land. Men de er få og langt imellom.

I realiteten er gjennomsnittsnordmannen anno 2020 nærmere Sheik Ben Redic Fy Fazan, som lever et bedagelig slaraffenliv takket være en overflod av oljerikdom.

Skapelse av nytt næringsliv er noe nordmenn flest har mistet interessen for, ihvertfall i form av aktiv deltagelse i det. Der våre forfedre fra vikingenes tid hadde en utfartstrang som ledet dem fra Amerika til Konstantinopel, har vår moderne generasjon rettet blikket innover. For 150 år siden ville en ung og lovende nordmann stilt seg spørsmål om han skulle satse på fiske eller gårdsdrift i Norge eller utvandre til Amerika i håp om grønnere marker. I dag vil en ung og lovende nordmann stille seg spørsmålet: skal jeg pusse opp badet eller kjøkkenet?

For oss som har emigrert fra Norge er det blitt billigere å komme tilbake til fedrelandet for å feire jul og nyttår. Den nye normale eurokursen har blitt 10 kroner istedenfor åtte. Om vi skal tro investor Øystein Stray Spetalen kan kronen svekke seg videre til 15 mot euro de neste par årene, i takt med at Norges handelsbalanse overfor utlandet forverres. Norge trenger mange flere Reodor Felgen om vi skal kunne fortsette å betale for alle forbruksvarene vi importerer og ha råd til alle sydenturene vi krever.

Russlands siste keiser, Nikolaj II, skrev i sin dagbok på tampen av 1916: «1916 har vært et forbannet år; 1917 vil helt sikkert bli bedre». Velstanden til borgerskapet i Norge i dag er like skjør som Romanov-dynastiet for hundre år siden. Så la meg avslutte med å parafrasere den russiske tsaren: 2010-tallet var velsignet for Norge; 2020-tallet risikerer å bli et forbannet tiår.