Vi lider nå under et angrep av fanatisk teknologi-optimisme. Det er vanlig å høre foredragsholdere forkynne at vi står på randen til en ny epoke med eksponentiell økonomisk vekst i det 21. århundre; at vi er i ferd med å komme inn på den andre halvdelen av det ordspråklige sjakkbrettet, hvor utviklingen av kunstig intelligens vil eksplodere og menneskets biologi overskrides av teknologi.
Jeg tror at dette er en vrangforestilling av hva som skjer rundt, og med oss. Vi lider ikke av voksesmertene forbundet med ungdommelighet og vitalitet, men av alderdommens revmatisme.
Verden i dag er rikere enn noen gang og har teknologi så avansert at den ville vært hinsides fatteevnen til mennesker fra alle tidligere epoker i historien. John Maynard Keynes har fått rett i sin spådom fra Economic Possibilities for our Grandchildren, at levestandarden i rike land ville være 4-8 ganger høyere ett århundre fra han skrev sitt kjente essay i 1930 – med fasit i øvre ende av intervallet.
Derimot har Keynes fått mindre rett i den andre delen av sin spådom, nemlig at vi ville høste fruktene av økt velstand ved å ta ut mer fritid. Der Keynes så for seg tretimers skift og femtentimers arbeidsuke, jobber de fleste fortsatt 40-timersuke og åttetimersdag.
Hva er da svaret på spørsmålet Keynes stilte om menneskeheten har løst sitt økonomiske problem, som har definert tilværelsen siden tidenes morgen? Kampen for overlevelse gitt knappe ressurser. Etter Keynes død har den grønne revolusjon sørget for revolusjonerende produktivitetsgevinster i jordbruket over hele verden, med den følge at en tilstrekkelig næringsrik diett i dag bare er en knapp faktor for «the bottom billion» av klodens 7,7 milliarder innbyggere.
Klodens kapitalbeholdning har mangedoblet seg slik Keynes prognostiserte, men forblir stadig like ulikt fordelt som ved inngangen til Den store depresjonen på 1930-tallet. Likeså har inntektene for store deler av arbeider- og de lavere sjikt av middelklassen stagnert i flere tiår.
Om Keynes hadde fått forevist de økonomiske statistikker for dagens samfunn, ville han formodentlig ha konkludert at, jo nå er det økonomiske problem omsider løst. Men for oss som er her i dag virker det ikke sånn. Fattige i dag er rikere enn noen gang. Likevel er debatten om økonomiske ulikheter mer intens enn den har vært noen gang siden 1930-tallet. Selv om folk objektivt sett har fått dekket alle nødvendige materielle behov, vil mennesker subjektivt oppleve knapphet, så lenge Kanskje kan det økonomiske problem som sådan aldri bli løst.
Keynes ville nok også stusset over at de siste 90 årenes massive velstandsøkning ikke har blitt akkompagnert av en dertil dramatisk nedgang i arbeidstid. Forholdet mellom arbeid og velstand i en moderne økonomi er en gåte pakket inn i et mysterium. Grunnleggende økonomisk teori sier at det er et likefrem forhold mellom input av arbeid (og kapital) i den ene enden og output av varer og tjenester i den andre. Slik var det fremdeles i Keynes’ tid. I dag fremstår forholdet mer uklart.
Er årsaken til at mennesker fortsatt jobber såpass mye først og fremst økonomisk eller moralsk? Er dagens høye velstandsnivå betinget av alle arbeidstimene som legges ned, og ville velstanden følgelig kollapset om vi plutselig begynte å jobbe mye mindre? Eller kunne vi redusert arbeidsuken til noe slik Keynes så for seg, og likefullt vedlikeholdt dagens velstandsnivå?
Om man skal tro antropologen og aktivisten David Graeber er så mye som over halvparten av jobbene i vår moderen økonomi «bullshit-jobber», som ikke tjener noen annen hensikt enn å holde folk i sysselsetting, og som kunne vært fjernet uten at noen verdiskapning gikk tapt, mens de som stod i slike jobber kunne viet seg til mer meningsfulle aktiviteter, som å spille boccia eller studere Spinoza – og fått utbetalt borgerlønn.
Enn så lenge er størsteparten av middelklassen i rike land altfor avhengig av månedslønnen fra arbeidsgiver til å gi avkall på den, selv om arbeidet i seg selv kanskje ikke skaper noen verdi. Og selv om befolkningen i dag er rikere enn noen gang, er folk flest også mer forgjeldet enn noen gang, høyinntektsgrupper inkludert, hvilket betyr at de færreste er robuste mot eventuelle økonomiske sjokk, og følgelig er avhengig av å tråkke så raskt de kan i hamsterhjulet for å bli stående på stedet hvil.
At store deler av befolkningen plutselig skal si opp jobbene sine for å nyte mer fritid, kommer derfor ikke til å skje. Ihvertfall ikke av seg selv. Og i den grad folk kommer til å jobbe mindre, vil det isåfall skje mer i form av de facto snikferiering med ovale helger, «hjemmekontor» og avrundede arbeidsdager uten at den nominelle arbeidstiden blir redusert de jure – et fenomen som utvilsomt er utbredt i de høyere samfunnslag i rike land som Norge. Kanskje har Keynes således fått noe mer rett i at vi egentlig arbeider mindre enn statistikken skulle tilsi?
Implisitt i Keynes spådommer om mer velstand og mindre arbeid ligger en forutsetning om at fruktene ville bli nogenlunde likt fordelt. Men slik ble det altså ikke. Som blant annet Occupy Wall Street-bevegelsens «We are the 99%» og Thomas Pikettys Kapitalen i det 21. århundre har rettet flomlysene mot, er økonomisk ulikhet blitt det definerende fenomenet ved vår samtidsøkonomi. Om ulikheten vedvarer, vil de 99 prosentene fortsette å måtte klokke arbeidstimer inn i de neste 100 årene.
Om vi forsøker å løfte blikket 100 år frem i tid er det ikke grunn til å være overstadig optimistisk. De mest utopiske fremtidsvisjonene om kolonisering av andre planeter og udødelige supermennesker sammenkoblet med artifisiell intelligens lastet opp i cyberspace er kanskje en realitet om vi ser tusen år frem i tid, men kan nok med sikkerhet avskrives for de førstkommende hundre årene.
Selv om utviklingen innen informasjonsteknologi, eller bitøkonomien har vært forrykende de siste 50 årene, forblir det et faktum at nyvinningstakten i den fysiske verden, motsetningsvis omtalt som atomøkonomien, har vært vesentlig tregere. Mye tregere enn da Keynes skrev sitt essay. Tross den midlertidige depresjonen, var det en tid hvor revolusjonerende (general purpose-) teknologier som elektrisitet, bensinmotoren, fly, telefoni, radio, samlebåndsproduksjon, innlagt vann og kloakk, bare såvidt hadde begynt å kaste av seg. Allerede på Keynes’ tid var det ikke helt urimelig å forvente flyvende biler 100 år frem i tid. Istedet fikk vi elektriske sparkesykler.
Blant alt snakket om å sende mennesker til Mars, er det lett å glemme at ingen land i dag har evnen til å sende en mann til månen, slik amerikanerne først oppnådde i 1969. 1969 kan som sådan ha representert toppåret for menneskehetens fremtidsutsikter. En måned senere kom Woodstock-festivalen og markerte starten på slutten for Les Trente Glorieuses, før 1970-årene ble et tiår med stagflasjon og det globale pengesystemets endelige løsrivelse fra gullstandarden, som åpnet opp for at finansiell sektor vokste som en kreftsvulst i tiårene som fulgte, i samband med en gradvis uthuling av arbeiderklassen i vestlige land idet Kina, Russland og resten av Østblokken sluttet seg til verdensøkonomien og produksjon ble outsourcet til lavkostland under 80- og 90-tallets globaliseringsoptimisme.
I etterpåklokskapens lys bærer epoken 1969 – 2019 preg av senkapitalistisk hybris. Den fenomenale velstandsveksten det siste århundret, fremstår følgelig mindre imponerende når man splitter det opp i to 50-årsperioder, som får den siste til å fremstå relativt stagnerende sammenlignet med den første. Det er mitt utgangspunkt når jeg forsøker å se inn i spåkulen for de neste 100 årene, og som gjør at mine prognoser trolig er mer pessimistiske her jeg nå skriver dem i 2019, enn om jeg hadde skrevet dem i 1969. (Norge, hvor oljeeventyret begynte med oppdagelsen av Ekofisk-feltet i nettopp 1969, forblir til en viss grad et annerledesland i denne analysen).
Det sies at fremtiden allerede er her, den er bare ujevnt distribuert. Keynes beskrev da også sin tids rikfolk som fortroppen av spioner som har slått opp telt i det forjettede fremtidsland. Vi kan fastslå at livene til rikfolk er nokså like i 2019 som de var i 1930 – bare med litt flere elektroniske duppeditter. Likeledes er livene til de aller fattigste også ganske uforandret, mens det er middelklassens liv som har forandret seg mest radikalt, samtidig som denne klassens andel av den samlede befolkningen har blitt mye større.
Fragmenter av fremtiden i 2119 kan observeres fra vår feltbase i 2019. Trolig er det livene til de aller rikeste og de aller fattigste som vil endre seg minst også de neste 100 årene. Mens middelklassen står overfor en brutal omveltning.
Hva vi vet, eller iallefall tror at vi vet, om verden i 2119, er at jordens befolkning vil ha nådd et platå på rundt 11 milliarder mennesker. Mesteparten av denne veksten fra dagens 7,7 milliarder vil komme i Afrika og Asia. Vesten – som jeg med her mener Europa og USA – vil om hundre år kun stå for en tidel av verdens befolkning.
Dette vil legge et enormt press på middelklassen i det som i dag er rike land. Vi kan allerede i dag se konturene av denne utviklingen. Norge med sin oljevelstand har vært relativt skjermet, til sammenligning med middelklassen i andre vestlige land som utsettes for kraftig uthuling. I den kapitalistiske verdens flaggskip, USA, har de nederste 60 prosentene av befolkningen ikke opplevd noen som helst reell inntekstvekst i de fire tiårene fra 1980 til i dag.
Middelklassens uthuling har flere årsaker. Både at tradisjonell industriproduksjon blir mindre arbeidsintensiv og/eller settes ut til lavkostland, så vel som fremveksten av plattformøkonomien og den medfølgende atomiseringen av arbeidsmarkedet.
Ikke engang Norge er immunt mot konsekvensene av plattformøkonomien. Riktignok er det fremdeles et marginalt fenomen i samfunnsøkonomisk sammenheng, men det er på marginene at forandring starter. I skrivende stund er Foodora-saken et godt eksempel på hvor utviklingen er på vei. Den såkalte delingsøkonomien, med tjenester som Foodoras sykkelbudleveranser av restaurantmat, river ned det organiserte, ordnede arbeidsmarkedet som trepartsmodellen i Norge har bygget opp. Ikke bare arbeider sykkelbudene ugunstige skift til lav lønn, men de må attpåtil stå for kapitalinnsatsen selv, i tillegg til arbeidsinnsatsen, i form av egen sykkel som de selv må stå for vedlikehold av.
Hvis vi ekstrapolerer fra i dag, er det rimelig å anta at dette er veien arbeidsmarkedet vil gå i det kommende hundreåret. I en globalisert verdensøkonomi med fri flyt, eller stor grad av flyt av arbeid, kapital, varer og tjenester, vil priser tendere til å konvergere på tvers av landegrenser. Ergo, vil det bli stadig vanskeligere å opprettholde geografiske lommer – som Norge – med substansielle lønnspremia i forhold til andre steder, når arbeidet, kapitalen, varene og tjenestene som omsettes i stor grad er homogenisert og globalisert. I fremtiden er det nærliggende at også middelklassejobber i skjermet sektor – som den oftebrukte eksemplariske frisøren – vil utsettes for det samme lønns- og prispresset som industriarbeidere i konkurranseutsatt sektor, ettersom også tjenestemarkedet i økende grad globaliseres, og ikke minst at arbeidskraften som utøver tjenestearbeid globaliseres. Dette er allerede tydelig i rike land som Norge hvor i løpet av en generasjon eller to, hele yrkesgrupper, som renholdsarbeid og godstransport, er blitt langt på vei overtatt av innvandret arbeidskraft fra lavkostland.
I dag er bruttonasjonalprodukt per innbygger på verdensbasis nokså nøyaktig 100.000 kroner. Hvis verdiskapningen per innbygger skulle fortsette å vokse med omkring to prosent per år også i de neste 100 årene, som i de forrige 100, vil det bety mer enn en syvdobling til 750.000 kroner i 2119. Ergo, at verdensborgeren i 2119 er like rik som gjennomsnittsnordmannen i dag, (NB er disse omtrentlige og upresise, ikke minst er gjennomsnittsnordmannens inntekt en del lavere enn hans bruttonasjonalprodukt). Det ville kreve intet mindre enn en tidobling av verdensøkonomien, fra dagens nivå på 800 billioner kroner, til 7.500 billioner kroner. Det kommer ikke til å skje.
Det som derimot kommer til å skje er at veksten, især i de rike landene, kommer til å avta, slik den allerede har de siste 50 årene og med en enda tydeligere nedbremsing siden årtusenskiftet. På 2000-tallet har veksten i BNP per capita i USA og eurosonen kun vært på en prosent per år. Det er ikke plausibelt at veksten i de rike landene plutselig vil skyte fart igjen i de neste hundre årene. Tvert imot er det mer sannsynlig at veksten vil svekkes ytterligere til rundt en halv prosent per år, eller stagnere helt.
Hvis BNP per capita skal vokse med én prosent årlig i de neste 100 årene, mens befolkningen øker til 11 milliarder, ville det bety en firedobling av verdensøkonomien, og et velstandsnivå på linje med Spania i dag, (~280.000kr). Jeg tror i beste fall at velstandsnivået på verdensbasis vil vokse med en halv prosent per år, som fortsatt vil bety godt og vel en fordobling av verdensøkonomien i løpet av 100 år. Gjennomsnittsmennesket i 2119 vil da være omtrent like velstående som litauere og latviere i dag, (~160.000kr)
Det som vil skje, som allerede har begynt å skje, er en stor konvergens hvor lønningene til middelklassen i fremvoksende land som Kina vil stige opp mot baltiske nivåer, mens lønningene til middelklassen i rike land som Norge vil synke ned mot baltiske nivåer. Skvisen middelklassen i vestlige land har opplevd de siste tiårene er bare begynnelsen. Idet lønnsnivået for homogenisert ikke-spesialisert arbeidskraft vil konvergere mot en global norm, vil store deler av den historiske arbeiderklassen i Europa og Nord-Amerika miste sin relative økonomiske trygghet som har definert epoken siden andre verdenskrig. I dens sted vil det oppstå et prekariat av i økonomisk forstand unyttige borgere som markedet ikke vil verdsette nok til å gi dem en levelig lønn for deres arbeid. Foodora-syklister og Uber-sjåfører har dannet fortroppen for denne hæren som vil invadere fremtiden.
Det er med andre ord ikke særlig grunn til å være optimistisk for hva som er i vente. I W. B. Yeats’ ord: sentrum kan ikke holde. Så hva skal gjøres? Kanskje vil mennesker i fremtiden, som horder av unge har gjort allerede, gi opp det virkelige liv og gjøre en retrett inn i den virtuelle verden og leve livene sine i parallelle cyber-samfunn. Problemet med det er bare at den virtuelle verden ikke kan kutte navlestrengen fra den fysiske. Vi er raskt på vei mot punktet hvor den fysiske verden ikke lenger kan mette det eksponentielt økende energibehovet som kreves for å holde den virtuelle verden i live – hvilket er årsaken til at internasjonale internettkjemper driver forebyggende kolonisering av datasenter-egnet norsk utmark. Når våre barnebarn sitter og spiller dataspill i 2119, ser jeg derfor ikke bort fra at det vil være, Civilization XXX: New Dark Ages.
MarkusReitan 