De forkalkede stater av Amerika

The Complacent Class - The Self-Defeating Quest for the American Dream
Tyler Cowen
St. Martin’s Press, New York, 2017 
Anmeldt av: Markus N. Reitan

I november 2016 pekte de fleste piler i riktig retning for amerikansk økonomi: sysselsetningen økte, arbeidsledigheten hadde nådd sitt laveste nivå på et tiår, økonomien vokste moderat, og de fleste amerikanere hadde tross alt aldri vært rikere. Likevel vant Donald Trump presidentvalget med et nesten dystopisk budskap om at amerikansk økonomi var på vei nedenom og hjem, og at kun en sterk leder som ham selv kunne “Make America Great Again.” Hvordan kunne dette være mulig?

For å forstå de vidt sprikende virkelighetsbeskrivelsene til den offisielle økonomiske statistikken på den ene siden, og president Trump på den andre, er man nødt til å se under panseret på den amerikanske økonomien. Det gjør Tyler Cowen i sin nyeste bok, The Complacent Class ─ The Self-Defeating Quest for the American Dream (St. Martin’s Press, New York, 2017). Cowens funn er ikke oppløftende. Som tittelen antyder finner han et selvtilfreds samfunn som på overflaten både er velstående, trygt og harmonisk, men som bak fasaden er i ferd med å slå dype sprekker.

Cowen, som til daglig er økonomiprofessor ved George Mason-universitetet og forfatter av verdens mest leste økonomiblogg, Marginal Revolution, tilhører gruppen av pessimistiske økonomer som ikke tror på at digitalisering vil lede til noen eventyrlig produktivitetsvekst, men snarere at amerikansk økonomi står fremfor en periode med permanent lavere økonomisk vekst ─ slik han argumenterte for i en tidligere bok ─ The Great Stagnation.

I sin nye bok tar han argumentet videre fra det rent økonomiske til det sosiale plan, og hevder at det en gang så dynamiske amerikanske samfunnet er i ferd med å bli stadig mer statisk og innesluttet, som mer eller mindre har gitt opp alle ambisjoner om en radikalt bedre fremtid.

Amerikaner, bli ved din lest!

Som alltid har Cowen et arsenal av statistiske data til å understøtte sine påstander. Et slående eksempel er hvor mye mindre mobile amerikanerne er blitt. Da Alexis de Tocqueville reiste rundt i Amerika på 1830-tallet, reagerte han på hvor villige amerikanerne var til å flytte på seg for å finne et bedre liv, spesielt vestover. Det er lenge siden. I dag har raten for hvor ofte amerikanere flytter på tvers av delstatsgrenser falt 51 prosent under sitt gjennomsnittsnivå fra 1948 til 1971. Det til tross for studier som indikerer at den amerikanske økonomien kunne vært 9,5 prosent rikere om flere hadde flyttet til føderasjonens mest produktive byer, som New York og San Francisco, hvor de kunne blitt matchet med bedre jobber.

Ett hinder er at de mest produktive byene typisk har stratosfæriske boligpriser og strenge restriksjoner på boligbygging. På 1950-tallet brukte en gjennomsnittlig New Yorker ti prosent av inntekten på leie av bolig, mens i dag bruker han så mye som 84 prosent av nasjonal medianlønn på leie. (Riktignok tjener New Yorkere mer enn i føderasjonen forøvrig, men for mulige innflyttere blir disse skyhøye leiekostnadene ofte et uoverkommelig hinder).Cowen trekker også frem andre årsaker til at amerikanerne i stadig større grad bunkrer seg inn i hjemstaten. De ulike amerikanske regionene har simpelthen mistet mye av sitt særpreg; som at bilindustrien var basert i Michigan, industrijobbene fantes i nordøst, olje i Texas og jordbruk i Midtvesten. I dag er regionene mye mer like enn før, med et servicesektortilbud som skiller seg lite fra hverandre, med sine kjøpesentre, sine Walmarts og McDonalds som er like overalt.

Den regionale spesialiseringen i amerikansk industri kulminerte i 1914. Homogeniseringen etterpå forklares av industriens synkende andel og tjenestesektorens økende andel av økonomien. Tidligere gav industrijobber store incentiver for å flytte mellom regioner, ettersom hvor jobbmulighetene til enhver tid var best. Fortsatt betaler industrien høyere lønn enn for andre jobber for dem uten college-utdannelse. Men det er  mange færre av disse jobbene enn tidligere. McDonalds og Walmart betaler derimot det samme på tvers av kontinentet.

Nå har amerikanerne mistet interessen for å mestre mobilitet på tvers av fysisk rom.

En annen kilde til økende immobilitet er at andelen amerikanske jobber som krever offentlig lisensiering, som typisk er gyldig innenfor én delstat, har steget fra fem prosent på 1950-tallet til 29 prosent i 2008. Men også psykologiske faktorer synes å være i spill. Cowen viser til det statlige programmet Moving to Opportunity, som flyttet folk til mindre fattige nabolag. Resultatene viste entydig at barn som flyttet til bedre nabolag mens de var unge, oppnådde mye større økonomisk suksess når de vokste opp. Likevel; 52 prosent av familiene som fikk tilbud til å delta i programmet takket nei.

Amerika gir opp den fysiske verden

Det leder til en av Cowens sentrale og paradoksale observasjoner om dagens Amerika: At ikke bare elitene, men også middelklassen og underklassen har innfunnet seg med status quo. I motsetning til tidligere generasjoner har amerikanere, av alle samfunnslag, mistet evnen til å forestille seg en ny og bedre verden. Cowen ser i stedet et fundamentalt skifte av sosietal energi, vekk fra å bygge en ny og friere verden, til å flytte på brikkene i den verden vi allerede har.

Tidligere var den fysiske verden med dens bygninger og infrastruktur sentral. Den var også stadig skiftende, med et ustoppelig fokus på å sette nye rekorder, som hvor høyt vi kunne bygge, hvor dypt vi kunne grave og hvor fort vi kunne bevege oss fra A til B. Nå har amerikanerne mistet interessen for å mestre mobilitet på tvers av fysisk rom, og nøyer seg med at de slipper unna større smerte når de reiser med fly, buss, tog eller metro. Et av de budskapene til kandidat Trump som resonnerte mest med tilhørerne hans under valgkampen, var hans hyppige utbasuneringer om at kvaliteten på amerikanske flyplasser, jernbaner og motorveier var “third world”.

Cowen mener at amerikanerne er i en fornektelsestilstand om den fysiske verdens betydning og relevans, og at det som kompensasjon har oppstått en nesten guddommelig tilbedelse av Silicon Valley og den digitale verden. Ta Virtual Reality-teknologi for eksempel, som er blitt mye hypet som en døråpner til en utopisk fremtid hvor menneske og robot blir ett. Eller er VR snarere en flukt fra den virkelige verden, at vi nøyer oss å gjøre i cyberspace det vi har gitt opp å klare i den fysiske verden?

Blant par som giftet seg mellom 2005 og 2012 hadde over en tredjedel møttes online.

Cowen er ingen ludditt. Tross alt er han som en selvbeskrevet “infovore” en av informasjonssamfunnets vinnere. Han ser likevel informasjonsteknologi som et tveegget sverd. Et av vår tids banebrytende teknologiske skifter er den “matchingkulturen” som moderne informasjonsteknologi har åpnet for. I dag kan mennesker matches med alt fra ektefeller, hjemmeleveringspizza, filmer, musikk, kjæledyr, arbeidsgivere og venner uten å reise seg fra sofaen. Mye av det er vel og bra. Det reduserer friksjon og kan føre til mer pareto-optimale løsninger for mange. Det åpner opp et univers av valgmuligheter i så små nisjer som man bare kunne drømme om tidligere.

For eksempel: På 1930-tallet giftet en tredjedel av urbane amerikanere seg med en partner som bodde innenfor fem kvartaler. Blant par som giftet seg mellom 2005 og 2012 hadde over en tredjedel møttes online. Det er plausible argumenter for at dette jevnt over har økt kvaliteten på ekteskap, selv om det er vanskelig å måle.

Klinisk segregering

Matching-kulturen har dog også en slagside. Ekteskapet er en kompleks institusjon med så høy uforutsigbarhet at selv ikke de mest avanserte algoritmer kan garantere partnermatch som gir perfekt likevekt. Restaurant- og hotellanmeldelser på Tripadvisor er hendig for turister, men hvem skal oppdage nye steder om alle bare baserer seg på anmeldelser av gamle? Musikkjøpere i dag har mye lettere tilgang til mye mer musikk enn noen gang før, men Cowen argumenterer for at lyttere på 1970-tallet hadde en dypere commitment til musikken. Også er det fenomenet som Barry Schwartz definerte som the paradox of choice: nemlig at mer valgfrihet gjør folk forvirret og mindre lykkelige, men at de likevel vil ha så mye valgfrihet som mulig.

Mer alvorlig og problematisk mener Cowen at matchingkulturen i arbeidsmarkedet er, hvor ledende bedrifter har tatt rekrutteringsprosessen til nye høyder, ikke bare i form av byråkrati, standardiserte tester og overdreven lit til formelle kvalifikasjoner, men også kredittsjekking og stalking på sosiale medier. De beste og likeste jobbkandidatene samler seg i de største og mest suksessfulle bedriftene. Dette forklarer at Amerikas produktivitetsproblemer ikke stammer fra de største selskapene, men de små og mellomstore bedriftene.

Cowen ser denne profileringen, som han betegner som segregasjonens ekle kusine, som potensielt problematisk for begge sider. Store bedrifter som Apple og Google får tilgang til de, på papire,t mest egnede arbeiderne. Men det er en risiko for at de ender opp med en i overkant konform arbeidsstyrke, og kanskje blir mindre innovative som følge. De som avviker fra idealtypen for en arbeider i det 21. århundret har verre fremtidsutsikter enn på lenge. Det gjelder særskilt unge, sinte og talentløse hvite menn, som før i tiden kunne gjort nytte for seg på en industriarbeidsplass, men som ikke har noe å tilføre det moderne samfunn. Denne gruppen har da også sendt et tydelig signal om hva de synes om tingenes tilstand, ved i økende grad å begå selvmord.

Cowen observerer også at den økende ulikheten i USA stammer fra økte inntektsforskjeller på tvers av bedrifter, ikke internt i bedrifter. Skillet mellom vinnerne og taperne i amerikansk økonomi blir stadig større.

Hvor ble det av fremtiden?

I likhet med andre, som Peter Thiel og Robert Gordon, mener Cowen at fremgangen i amerikansk økonomi utenfor IKT-sektoren i stor grad har stoppet opp etter 1970-tallet. Mens Thiel har fokusert på 1969, da menneskeheten nådde sitt høydepunkt med månelandingen og sitt bunnpunkt med Woodstock-festivalen bare noen uker senere, ser Cowen på 1973 som et vendepunkt. Det var det året den første oljekrisen slo inn, og amerikanerne gikk fra månelandinger til å vente i kø for bensin. At det var blitt innledet en æra med lavere ambisjoner, ble senere befestet da Jimmy Carter tok på seg ullgenseren og ba amerikanerne skru ned varmen i hjemmene sine.

Cowen er bekymret for den labre produktivitetsveksten i amerikansk økonomi, som i gjennomsnitt har ligget under én prosent per år siden finanskrisen (totalfaktorproduktivitet). Han viser til at dersom produktivitetsveksten hadde fortsatt på sin pre-1973-trend, ville den amerikanske medianhusstanden vært 40.000 dollar rikere i dag, med en årsinntekt på 90.000 dollar istedenfor de faktiske 50.000. Til sammenligning ville medianhusstandens inntekt bare vært 9.000 dollar høyere dersom inntektsulikhetstrenden før 1973 hadde vedvart.

IKT ledet til en midlertidig produktivitetsboom fra omtrent 1996 til 2004, men har siden ebbet ut. Cowen parerer galant alle tekno-optimistenes argumenter om at den økonomiske statistikken ikke fanger opp den fulle verdien av ny informasjonsteknologi. For eksempel spør Cowen om forbrukeroverskuddet generert av gratis internettjenester som Facebook og Google kan kompensere for de 40.000 dollarene som amerikanske husstander mangler relativt til om tidligere produktivitetstrender hadde fortsatt. Det vil si, litt forenklet, ville amerikanske husstander betalt over 3.000 dollar i måneden for internettilgang og en smarttelefon? Noen ville nok det, men langt fra den store majoritet.

Dessuten er ikke tjenester som Google og Facebook helt gratis fra et BNP-perspektiv. Selv om forbrukeren ikke betaler noe direkte for tjenesten, (som derimot Googles bedriftskunder gjør), så går det pengestrømmer til infrastrukturen bak disse tjenestene, ting som bredbånd, maskinvare og programvare, som regnes med i BNP. Cowen sammenligner derfor Facebook med en kylling tandoori i en indisk buffet: kunden betaler ikke noe for kyllingen isolert sett, men det vil være feil å si at den er gratis og ikke telles med i BNP.

Andelen av sysselsettingen i unge bedrifter har falt dramatisk.

Videre: Gratistjenester som Google Maps gir ikke bare fritt konsumentoverskudd. De er ofte også innsatsfaktorer i produksjonsprosesser, for eksempel en pizzaleveringstjeneste som kartlegger ruter. Ergo, hvis tjenestene ikke hadde vært gratis, ville det oppstått en kostnad på den ene siden som veier opp for konsumentoverskuddet på den andre.

Tafatte Millenials

Cowen tror matchingkulturen kan ha potensial til å drive fremtidig produktivitetsvekst. Men han er langt fra overbevist. Såkalte Unicorns som Uber og AirBnB har fått mye oppmerksomhet som representanter for den nye delingsøkonomien. Cowen mener det skyldes at disse selskapene står så sentralt i forbrukernes dagligliv, og simpelthen det faktum at det finnes så få av dem: De er unntakene, ikke trenden. Han viser til at antallet teknologi-startups (yngre enn fem år) kulminerte i år 2000. Generelt ser han Silicon Valley som en dynamisk enklave i en ellers mer søvnig amerikansk kultur.

Andelen nye bedrifter i økonomien har falt fra 12-13 prosent på 1980-tallet til 7-8 prosent i dag. Andelen av sysselsettingen i unge bedrifter har falt dramatisk. Tross overskriftene om millennials som vil ha fleksible jobber mens de drikker Caffè latte på Starbucks, er andelen sysselsatte som har sittet på samme jobb i mer enn fem år stigende, ikke fallende. Faktisk ligger millennium-generasjonen an til å bli den minst nyskapende i amerikansk historie, der andelen under 30 år som eier og driver sin egen bedrift har falt med 65 prosent siden 1980-tallet. Netto kapitalinvesteringer som andel av verdiskapningen i amerikansk økonomi har vært fallende siden 1980-tallet, og investeringer utenfor boligsektoren er 20 prosent under sin langsiktige trend.

I likhet med Thiel anser Cowen tiden for “Grand Projects” som over. Millennium-generasjonen har ingen ambisjoner om nye månelandinger eller nye transporthastighetsrekorder. De er tilfredse med hipsterkaffe og en ny app. Da Richard Nixon, av alle, for snart 50 år siden lovte at kreft skulle utryddes, var folk villige til å ta ham på ordet. Om Donald Trump hadde sagt det samme i dag, ville han blitt latterliggjort med vittige memes på Twitter.

Cowen vil likevel ikke gjøre narr av denne generasjonen, som han på mange måter mener er vel rustet for et nytt, sikrere, traustere og tregere Amerika. Av alle narkotiske stoffer som kunne ha blitt legalisert, så ble det marihuana, et rusmiddel som gjør brukerne virkelighetsfjerne, sløve og søvnige. Vi får et Amerika der 20 prosent av gutter medisineres for ADHD for at de skal oppføre seg like rolig som 47-åringer, og hvor utskrivning av medikamenter for schizofrene og bipolare blir stadig mer normalt for personer under fem år. Og et Amerika hvor ni år gamle gutter, konservativt estimert, bruker syv timer per dag foran dataskjermer, og den gjennomsnittlige tenåringen sitter så mye som 7o timer i uken oppslukt foran en skjerm.

Republikken slår sprekker

Til tross for en tilsynelatende bølge av masseskytinger og frykt for islamistisk terror, er dette fortsatt et relativt stabilt og fredelig Amerika. Cowen sammenligner for eksempel dagens Amerika med en 18-månedersperiode i løpet av 1971-72, da så mye som 2.500 innenlandske bombeangrep ble rapportert – utenkelig i dag. Men Cowen tror ikke freden kan vedvare. Tvert imot ser han turbulente tider i vente for republikken. Han ser raseprotestene i Ferguson og Baltimore i 2015, og valget av Trump i 2016, som symptomer på dypere brister under overflaten.

Han tror ikke folk forstår i hvor stor grad sørstatene igjen er blitt segregert langs gamle raselinjer. Han tror det amerikanske samfunnet er i ferd med å bli mer rasemessig og sosioøkonomisk oppsplintret. Han tror vi står på trappene for en ny stor kriminalitetsbølge, utløst av internettkriminalitet. Han tror rett og slett at det amerikanske demokratiet er i ferd med å miste sin vitalitet, og at det amerikanske samfunnet holder på å miste evnen til å regenerere og gjenoppfinne seg selv.

I en eller annen form forventer Cowen at det amerikanske samfunnet vil bli slått i trynet av en “Great Reset.” Og det samtidig som den amerikanske statens evne til å respondere på sjokk forvitrer, med et statsbudsjett som i stadig større grad er på autopilot, og hvor bare ti prosent av budsjettet vil være igjen til fri disposisjon innen 2022, etter at de forutbestemte utgiftene til velferds- og sikkerhetsstaten har spist opp 90 prosent av budsjettet.

Cowen er ikke kjent som en dommedagsprofet. Når han sier at stabilitetens tid er over og kaos er i vente, er det derfor verdt å merke seg. Han trekker den slutning fra de siste femten årene at historien er syklisk, ikke en konstant fremad marsj. Fukuyamas teori er død. Historien er høyst levende. Store sjokk venter rundt hjørnet, vi vet bare ikke hvor, når eller i hvilken form.

Cowen avslutter med å trekke en parallell til Eric H. Clines 1177: The Year Civilization Collapsed. Vil det skje igjen? Cowen maler et overbevisende bilde av at det er fullt mulig å «Make Civilization Collapse Again!»