William Easterly setter inn dødsstøtet mot myten om at fattigdom i den tredje verden er et teknisk problem som lar seg løse av opplyste teknokrater med utviklingsplaner.
Først publisert på Minerva.
The Tyranny of Experts – Economists, Dictators, and the Forgotten Rights of the Poor
William Easterly
Basic Books, 2013
I 1974 gikk Nobelprisen i økonomi, (eller rettere sagt Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel) til Friedrich Hayek og Gunnar Myrdal. En paradoksal utdelning, da komiteen neppe kunne funnet to mer motstridende økonomer enn frimarkedsapostelen Hayek og den sosialistiske teknokraten Myrdal. Det eneste de to var enige om var at “Nobelprisen” helst burde avskaffes. Hayek fordi han mente det var intellektuelt overmot å gi en økonom en slik pris. Myrdal fordi han mente det var en skandale at en reaksjonær som Hayek fikk en slik oppløftet pris.
William Easterly tar disse forskjellene mellom Hayek og Myrdal som utgangspunkt i sin bok, The Tyranny of Experts – Economists, Dictators, and the Forgotten Rights of the Poor (Basic Books, 2014). Han oppsummerer dem som følgende tre hovedpunkter:
- Et “Blank Slate” mind-set (Myrdal) vs å ta læring fra historien (Hayek).
- Nasjoners velstand (Myrdal) vs individers velstand (Hayek).
- Bevisst design (Myrdal) vs spontane løsninger (Hayek).
Er et lands historie path dependent, slik at landets fremtid til dels er betinget av dets fortid? Eller er et land et laboratorium hvor opplyste teknokrater har carte blanche til å innføre en standardpakke av internasjonale bestepraksiser for å utvikle landet? Er objektet i utviklingspolitikk stater eller individer. Skal individer få velge sine egne mål? Eller må de vike plass for høyere nasjonale mål? Kan en økonomi utvikles ovenfra-ned av eksperter som designer og planlegger sentralt? Eller er utvikling et uplanlagt resultat av summen av mange individers spontane løsninger i et desentralisert system?Hayek og Myrdals motstridende Weltanschauung kom til syne i deres respektive Nobelpristaler. Mens Myrdal postulerte at: “We are free to expand and perfect our knowledge about the world, only restricted by the number of scientists working…”, var Hayek langt mer ydmyk: “I confess that I prefer true but imperfect knowledge, even if it leaves much indetermined and unpredictable, to a pretence of exact knowledge that is likely to be false.”
Teknokratenes triumf
Easterlys bok, med den mørke undertittelen, Economists, Dictators, and the Forgotten Rights of the Poor, er fortellingen om hvordan Myrdals verdenssyn vant over Hayeks i fagfeltet som ble kjent som utviklingsøkonomi, som hadde som sitt hovedmål å “løfte ut” av fattigdom en gruppe vidt forskjellige land som ble lempet sammen og plassert i bås merket “den tredje verden.”. Det utgjorde i praksis restene som var til overs etter verden var blitt delt opp i de to lagene Vesten og Østblokken.
Som ung og naiv Verdensbankøkonom hadde Easterly troen på at arbeidet banken gjorde i fattige land var både meningsfullt og virkningsfullt.
Den tidligere Verdensbankøkonomen og nåværende økonomiprofessor ved New York University har med sin utholdende bistandskritikk blitt en torn i siden for hele sulamitten kjent som “the development community” – som inkluderer hans tidligere arbeidsgiver, FNs utviklingsprogrammer, nasjonale bistandsorganisasjoner som USAID og Norad, private stiftelser som Gates Foundation, politiske skapninger som Clinton Foundation og Tony Blairs Africa Governance Initiative og så videre. Til tross for alle grenseløse gode intensjoner og enorme ressurser som mobiliseres i bistands- og utviklingsorganisasjonene, hevder Easterly nemlig at svært lite av dette virker, og at mye av det er direkte skadelig.
Som ung og naiv Verdensbankøkonom hadde Easterly troen på at arbeidet banken gjorde i fattige land var både meningsfullt og virkningsfullt. Det er lenge siden. Nå mener han at Verdensbankens og dens likes tilnærming til økonomisk utvikling er bygget på en teknokratisk illusjon: nemlig troen på at fattigdom er et rent teknisk problem som kan fikses med rent tekniske løsninger, så som gjødsel, antibiotika, ernæringssupplementer og myggnett, mens det Easterly hevder er fattigdommens reelle årsak ignoreres: staters ukontrollerte makt over fattige mennesker uten rettigheter.
Istedenfor å gjøre fattige land rikere, ender utviklingsprogrammer oftere opp med å gjøre dårlige regimer sterkere.
Fattigdom er ikke et resultat av knapphet på ekspertise, men knapphet på rettigheter, tordner Easterly. De fattiges tekniske problemer er et symptom på, ikke en årsak til fattigdom. Å sende inn enn armada av økonomer og tekniske eksperter rustet med “nonideological evidence-based policies” for å bistå styresmaktene i “underutviklede” land er derfor ingen løsning på fattigdommens underliggende problem. Istedenfor å gjøre fattige land rikere, ender utviklingsprogrammer oftere opp med å gjøre dårlige regimer sterkere, på bekostning av de fattige menneskene det var intensjonen å hjelpe i første omgang.
Tyranny of Experts er imidlertid ikke en sak-for-sak gjennomgang av mislykkede utviklingsprogrammer – det har Easterly skrevet mer om i tidligere bøker og artikler. I denne boken gjennomgår han heller hvordan og hvorfor autoritær/teknokratisk utvikling ble konsensus i institusjoner som Verdensbanken, fremfor fri utvikling.
Det offisielle startskuddet for det vi kjenner som økonomisk utvikling kom med Harry Trumans initiativ for bistandshjelp til fattige land, lansert i hans innsettelsestale i 1949. Den konvensjonelle oppfatningen er således at starten på internasjonal bistand var bundet sammen med slutten på kolonialisme. Det mener Easterly er feil, og at utviklingsideen så dagens lys tre tiår tidligere, i kjølvannet av Versailles-traktaten og mandatordningen for avvikling av Tysklands tidligere kolonier. Det var i dette klimaet et spesielt sub-felt av økonomifaget oppstod, forkastet ideen om frihet for enkeltmennesket, nemlig utviklingsøkonomi.
Altså tok utviklingsøkonomifeltet form i en tid da fortsatt kolonialisme og ren rasisme regjerte, hvilket Easterly hevder hadde en stor innvirkning på fagfeltets sentrale forutsetninger. Som den franske Mission Civilicatrise ble det simpelthen fortsatt tatt for gitt at befolkningen i fattige land ikke visste sitt eget beste, men behøvde å bli sivilisert – eller nå heller den litt mer teknokratiske eufemismen “utviklet” – av utenlandske eksperter.
Myrdal var ingen rasist av den gamle skolen, og ble heller ikke oppfattet som en med sine synspunkter om at fattige folk hverken var interesserte i individuelle rettigheter eller kapable til å ta individuelt initiativ selv om de hadde hatt rettigheter. Derfor måtte staten – da med hjelp av eksterne eksperter som ham selv – oppnå utvikling på tross av “en i stor grad analfabetisk og apatisk befolkning.” Og om denne befolkningen tok til motmæle mot å bli reformert, måtte reformatorene ty til tvang, uten grenser – “even if it required the killing of many half-starved cows.” Som Myrdal sa om det “autokratiske elementet i sovjetisk kommunisme,,, tilfredsstiller ofte en predisponering blant massene i disse landene,,, som i århundrer har blitt kondisjonert til å respondere positivt på dirigering fra autoriteter.”
Kina: et sosialvitenskapelig laboratorium
Det først laboratoriet for utviklingsøkonomi kom i Kina, hvor Sun Yat-sens utviklingsplaner konvergerte med amerikanske interesser om utvikling i Kina, først og fremst representert av Rockefeller-finansierte Institute of Pacific Relations (IPR). Sun Yat-sen var en av de første som presenterte ideen om teknokratisk utvikling i sin moderne form, med publiseringen av boken The International Development of China i 1918. Amerikanere hadde et dobbelt mål i Kina: utenrikspolitisk ønsket USA et robust Kina som forsvar mot et fremvoksende Japan (som av Versailles-traktaten var blitt tildelt den kinesiske Shandong-provinsen), kombinert med Wilsonianske humanitære interesser om å hjelpe Kinas utvikling.
Bindeleddet mellom kinesiske og amerikanske interesser ble den amerikautdannede kinesiske økonomen H. D. Fong, som på 1930-tallet ble medlem av Chiang Kai-sheks sentralplanlegningsstyre, hvor han gikk i bresjen for statlig dirigert tungindustrialisering av den kinesiske økonomien, etter den tyske og sovjetrussiske modellen.
Fong hadde, som Myrdal, et Blank Slate-syn på økonomien. Han hadde stor tro på at Kina og andre underutviklede økonomier kunne ta mange økonomiske snarveier til velstand, simpelthen ved å overta moderne kunnskap og teknologi fra avanserte økonomier – det vi i dag kjenner som leapfrogging. En slik “rasjonalisering” av kinesisk økonomi stod best plassert for suksess om den ble ledet av staten, mente Fong. Dette rimet godt med amerikanernes interesser. Ikke bare behøvde de et sterkt Kina, desto mer prekært etter at japanerne invaderte Mandsjuria i 1931, men i Kina kunne man dessuten få testet nyskapende utviklingsideer som man aldri ville fått oppslutning for i hjemlandet.
Som en direktør i Rockefeller Foundation så det, var Kina “a vast laboratory in the social sciences,” som gav muligheten til å tette gapet mellom et middelaldersk bygdesamfunn og det 20. århundrets kunnskap. Sammen skulle sosiologer, samfunnsmedisinere, ingeniører og agronomer gå til frontalangrep mot Kinas “rural problems” – eller med andre ord, det kinesiske folks tradisjonelle levesett.
Det fantes dog dissidenter, også internt. Blant dem IPRs opprinnelige forskningskommissær John Bell Condliffe, som mente at: “China cannot be turned overnight into a mechanically minded, industrial community…. It is too easy a solution to believe that economic development can be achieved simply by transplanting some of the tricks and tools of the West.”
Samme kritikk har i nyere tid blitt reist av Cesar Hidalgo, med analogien om at å flytte kunnskap og knowhow fra en høykompleks økonomi til en lavkompleks økonomi er like vanskelig som å bære et stort puslespill fra et bord til et annet. Men Condliffes stilling ble raskt avskaffet. IPR holdt iut i Kina frem til 1937, da de ble drevet ut av fremrykkende japanere. Fong ble evakuert i 1948. Men ideene deres levde videre og ble iverksatt i en enda mer brutal form av kommunistene som overtok makten i 1949.
Arvesynden
Et skjebnesvangert øyeblikk for Verdensbanken kom under stiftelsen ved Bretton Woods i 1944. Nærmere bestemt i artikkel IV, seksjon 10 i bankens vedtekter, den såkalte non-political clause: “The Bank and its officers shall not interfere in the political affairs of any member; nor shall they be influenced in its decisions by the political character of the government of the member or members concerned. Only economic considerations shall be relevant to their decisions.”
Ironisk nok ble denne klausulen inkludert for å ikke utelukke støtte til Sovjetunionen. Enda mer ironisk, eller tragisk, er den vrangforestillingen som klausulen er bygget på – om at økonomi kan helt fristilles fra politikk. Den lever i beste velgående blant økonomer den dag i dag. Easterly gjør det derimot klart at klausulen om at banken skal opptre ikke-politisk, gjør det enklere for den å opptre politisk, hvilket mange land i den tredje verden har fått unngjelde for. Her igjen kommer man tilbake til benevnelsen den tredje verden, som Easterly påpeker at ikke har noen klar logikk bak seg.
Mange latinamerikanske land var rikere enn sør- og sørøsteuropeiske land, mens land som Uruguay og Argentina var estimert like rike som Frankrike og Storbritannia på 20- og 30-tallet. Ergo var det ingen økonomisk grunn til å lempe Latin-Amerika inn i kategorien den tredje verden, men ikke Øst-Europa. Easterly konkluderer derfor at kategorien den tredje verden var politisk motivert. Etter å ha delt inn i den første verden bestående av USA og deres rike demokratiske allierte, og den andre verden med Sovjetunionen og satellittstatene i østblokken, ble den tredje verden simpelthen de landene som var til overs rundt omkring på kloden – men som det naturligvis ville være av interesse å trekke inn i sin innflytelsessfære.
Med skapelsen av Verdensbanken var Latin-Amerika plutselig blitt “underutviklet,” og ble nå gjenstand for “development planning.” Første land ut var Colombia. Verdensbankpresident John J. McCcloy gjorde sin første reise til Latin-Amerika våren 1948. Han hadde skjønt at banken, hvis offisielle navn var the International Bank for Reconstruction and Development (primært tiltenkt Europa etter krigen), måtte skifte sitt mandat for å opprettholde relevans, da Marshallplanen plasserte banken i skyggen i Europa.
Dette var bakteppet for at Verdensbanken sendte en faktafinnende misjon til Colombia juli 1949, med mål om å formulere et utviklingsprogram designet for å øke levestandarden til det colombianske folket. Easterly noterer at ordet ”misjon” har klare overtoner av religiøs frelse. Sjefsmisjonæren var den tidligere New Deal-økonomen og FDR-rådgiveren Dr. Lauchlin Currie, som på sine reiser gjennom Colombia ble forbløffet over den sterke kontrasten mellom landets rike natur og det han anså som dets miserable og overtroiske folk. Currie og hans team konkluderte med at Colombia hadde en historisk unik mulighet til å gjøre sine naturressurser enormt produktive, gjennom rask applikasjon av moderne teknikker og effektive bestepraksiser. Colombias historie frem til dette punkt spilte langt mindre rolle i verdensbankens analyse.
Men samtidig som Verdensbankens eksperter var i full aksjon på det ikke-politiske plan, stod ikke begivenhetene i Colombia stille på det politiske plan. Verdensbankens utviklingsprogram pågikk nemlig samtidig med La Violencia, en dødelig politisk konflikt der så mange som 400.000 colombianere ble drept, mange av dem på mest bestialske vis. Det litt problematiske var at flere av de politiske lederne som diskuterte reformer med Verdensbankens teknokrater, var de samme som fyrte opp under volden, spesielt Laureano Gómez, som ble valgt (uten motkandidat) i november og umiddelbart stengte ned kongressen og innførte en “ordensrevolusjon” modellert etter sitt forbilde Francisco Franco. Verdensbanken nevnte imidlertid aldri politikk eller vold på sin liste over hindringer for colombiansk utvikling, ikke engang etter at en militærjunta overtok makten i 1953.
Enkelte av Verdensbankens utsendinger var til og med fullt klare at de ble spilt som et piano av lederne i det colombianske regimet, som elsket å spille en utenlandsk ekspert ut mot en annen, for så å sitere en av dem som alibi for å gjøre akkurat som de ville. En av Verdensbankens økonomer i Colombia, Albert Hirschmann, skrev i en artikkel mange år senere at utviklingsøkonomi, “brings with it calamitous side effects in the political realm, from the loss of democratic liberties at the hand of authoritarian, repressive regimes to the wholesale violation of elementary human rights.” En konklusjon Easterly helt og fullt underskriver på.
Problematisk målstyring
Selv om Easterly har veldig bestemte meninger, er han kapabel til nyansert analyse. Et veldig nyansert case han trekker frem er nedgangen i barnedødelighet i Etiopia, som viser at utviklingsdebatten er langt fra sorthvit, og helt klart byr på mange vanskelige avveininger for beslutningstagere.
Millenium Development-målene (MDG) som ble annonsert av FN i 2000, inneholdt målet om å redusere barnedødelighet med to tredjedeler innen 2015 fra 1990. Vår tids største filantrop, Microsoft-grunnlegger Bill Gates, har vært en stor tilhenger av FNs tusenårsmål spesielt (om enn mindre fan av etterfølgeren Sustainable Development Goals), og kvantitative mål generelt. Som Gates skrev i en Wall Street Journal-kronikk med tittelen “My Plan to Fix the World’s Biggest Problems”: “You can achieve amazing progress if you set a clear goal and find a measure that will drive progress toward that goal, you decide on what key variable you need to change to achieve it and develop a plan for change.”
I Etiopia falt barnedødeligheten før fylte fem år fra 198 per 1.000 barn i 1990 til 81 i 2010. Nedgangen akselererte særlig etter at den etiopiske regjeringen lanserte et helseprogram i 2004, med fokus på å respondere raskt på data fra felten. For Gates, og mange andre, står derfor Etiopia som et slående suksesseksempel på hvordan et land kan oppnå utvikling så lenge det har en bra plan og gode målevariabler.
Det er vanskelig å utforme gode mål, og vel så vanskelig å identifisere gode målevariabler.
Easterly er ikke så sikker. Han har flere innvendinger, men avstår likevel fra å fastslå noe definitivt. Han reagerer først og fremst på at Gates og co baserer en veldig stor konklusjon på veldig lite data. Data som attpåtil er gjenstand for notoriske målefeil – mens Verdens helseorganisasjon (WHO) rapporterte barnedødeligheten i Etiopia i 2010 som 82, innenfor en feilmargin på 65 til 93, rapporterte FNs side for overvåkning av MDG-programmet en barnedødelighet på 106. Et annet spørsmål er om barnedødeligheten sank på grunn av, uavhengig av, eller på tross av den etiopiske regjeringens programmer. Det var den rent tekniske delen.
Så var det den politiske siden av ligningen. Det Gates ikke nevner, men som Easterly trekker frem, er at Etiopias daværende diktator, Meles Zenawi, (som døde av naturlige årsaker i 2012), ifølge en rapport fra Human Rights Watch brukte donormidler til å presse sultende bønder til å støtte regimet og straffet opposisjonen med å holde tilbake donorfinansiert matbistand. Rapporten siterte bistandsarbeidere i Etiopia, som hevdet at regjeringen brukte alle bistandsverktøy den hadde til disposisjon – gjødsel, lån, og sosiale sikkerhetsnett – til å knuse den politiske opposisjonen.
I en annen rapport beskriver HRW hvordan Verdensbanken godkjente og finansierte et prosjekt under navnet “Promoting Basic Services” for “landsbyfisering” i Etiopia. I teorien skulle det bygges nye “modellandsbyer.” I praksis innebar det konfiskering av bønders mark med pistolløpet i munnen, skyting av motstandere, og tvangsflytning av 1,5 millioner mennesker. Easterly erkjenner altså at utviklingshjelp kan ha positive effekter, som nedgang i barnedødelighet, men han står likevel på at utviklingshjelpen er et veldig tveegget sverd.
Easterly er generelt skeptisk til overdreven målstyring. Det er vanskelig å utforme gode mål, og vel så vanskelig å identifisere gode målevariabler. Det er en ting for en bedrift, men enda ganske mange hakk mer komplekst for et helt land. Easterly er således i og for seg enig med Gates i at det er mulig å sette et mål og allokere ressurser for å oppnå dette. Men Easterly mener at ingen sentral instans kan ha nok kunnskap til å sette kloke mål for en kompleks økonomi, og at sentralsatte mål uunngåelig vil føre til overallokering av ressurser til enkelte mål på bekostning av andre.
Hvis man ikke vet hva man skal gjøre, er det som regel best å ikke gjøre noen ting.
Et eksempel kommer fra FNs bredbåndskommisjon for digital utvikling, hvor Rwandas i utviklingskretser svært så populære diktator Paul Kagame holder formannsklubben. Et hovedmål for kommisjonen var at innen 2015 skulle 40 prosent av husstander i fremvoksende land ha internettilgang. At dette var et gode verdt å bruke masse ressurser på, ble tatt helt for gitt. “The transformational impact of broadband on people’s lives and global economies is no longer questionable,” erklærte Kagame selv. Andre er ikke så sikre. Easterly viser til arbeid av Berkeley-forskeren Kentaro Toyama som har dokumentert at når en landsby kobles på internett, er bruken dominert av unge menn som spiller spill, ser på filmer og konsumerer voksent innhold. Så mye for digitale produktivitetsgevinster i landbruket.
Drømmen om den gode diktator
Økonomer har lenge visst at det meste av veksten i økonomien stammer fra innovasjon (altså bedre utnyttelse av eksisterende kapital, i større grad enn tilførsel av mer kapital), men vet fremdeles veldig lite om hvordan innovasjon skjer. Å tro at opplyste teknokrater kan planlegge innovasjon er derfor utslag av overmot. Easterly maner heller til forsiktighet, i den russiske feltmarskalken Mikhail Kutuzovs ånd: hvis man ikke vet hva man skal gjøre, er det som regel best å ikke gjøre noen ting.
De drømmer om en opplyst Lee Kuan Yew, men våkner ofte opp med en despotisk Robert Mugabe.
Verdensbanken og andre utviklingsorganisasjoners lange lister over “nonideological evidence-based policies” er derimot rake antitesen, med den implisitte forutsetningen om at det er bedre å gjøre noe, selv om man ikke vet hva man skal gjøre. Litt slemt kan man oppsummere utviklingsøkonomi som: utsett et land for så mange reformer som mulig, håp at noe fungerer, ignorer utilsiktede konsekvenser. En strategi Easterly mener har større potensielle nedsider enn oppsider.
Fenomener som frihet og demokratiske rettigheter er viet minimalt med plass innen utviklingslitteraturen – i løpet av sine fem år som Verdensbankpresident nevnte ikke Robert Zoellick ordet demokrati én gang. Iveren etter raske økonomiske resultater er så stor at teknokratene er mer enn villig til å tilsidesette andre folks (ikke deres egne) politiske rettigheter. Derfor er utviklingsøkonomiske aktører som Verdensbanken predisponert for å samarbeide med autokrater. De drømmer om en opplyst Lee Kuan Yew, men våkner ofte opp med en despotisk Robert Mugabe.
Easterly kan repetere frihet og rettigheter til det kjedsommelige, men det er trolig en nødvendig motvekt til disse ideenes fravær i utviklingsdiskursen forøvrig. Easterly mener dette er viktig. Han hører til økonomene som mener at frihetsidealene som spredte seg i Europa og Amerika under opplysningstiden var en kritisk variabel for velstandsdifferansen som oppstod mellom øst og vest. Han viser også til at de italienske bystatene som klarte å stå imot Fredrik Barbarossas styrker på 1100-tallet og bevare sin frihet, er rikere den dag i dag enn de byene som falt under Det tysk-romerske rikets undertrykkende makt.
Easterly skriver varmt om Daron Acemoglu og James Robinsons arbeid og populære bok, Why Nations Fail. At Acemoglu og Robinson har gjort mye for å reaktualisere historie i økonomifaget og påvist betydningen av institusjoner er det ingen tvil om. Acemoglu og Robinsons singulære fokus på institusjoner som alfa og omega, gjør at teorien deres både er elegant og mangelfull. Kritikere som Jared Diamond og Jeffrey Sachs har med rette påpekt at de ignorerer andre viktige faktorer som geografi, og bruker sin ene store idé som en forklaring på alt. Easterly er imidlertid ikke like dogmatisk som Acemoglu og Robinson.
Easterly vil heller ikke høre noe av geniforklaringene av det kinesiske politbyrået, som for eksempel uttrykt av den enmanns vandrende globale eliten, Thomas Friedman i New York Times: “One-party autocracy certainly has its drawbacks. But when it is led by a reasonably enlightened group of people, as China is today, it can also have great advantages. The one party can just impose the politically difficult but critically important policies to move a society forward in the 21st century.”
I motsetning til Friedman er ikke Easterly på langt nær så skråsikker hverken på hvor opplyste de kinesiske lederne er, hvor altruistiske intensjoner de har, eller hva som er de viktige og riktige tiltakene som må tvangsinnføres for å “bevege et samfunn fremover” i det 21. århundret.
Absolutt ingen utviklingsøkonomer tror på Sachs’ visjon lenger.
Easterly underkjenner ikke at Kina har opplevd en eventyrlig velstandsvekst de siste fire tiårene. Men velstandsøkningen er kommet på tross av, ikke på grunn av at Kina sentralstyres av et konsul av “vise menn.” Kina har fortsatt et autokratisk styre, men det overordnede politiske skiftet i denne førtiårsperioden vært i retning av mer frihet og rettigheter, selv om det fortsatt er langt fra perfekt. Mye har vært skrevet om Deng Xiaopings reformer og åpning av Kinas økonomi, for eksempel avviklingen av kollektivisert landbruk. Disse sentralstyrte reformene var dog ikke proaktive tiltak som endret folks adferd, de var heller en reaktiv respons på endringer i bøndenes adferd som allerede hadde presset seg frem spontant på bakkeplan. Så hvis man kort skal oppsummere Dengs reformer i brede linjer, er det tilstrekkelig å si at han sluttet å sulte og myrde sin egen befolkning, (i alle fall i langt langt mindre grad enn Mao).
Mindre utopisk utvikling
Selv om han kan høres ut som en ensom ulv i utviklingsdebatten, har konsensus dreid i Easterlys retning. Troen på noen grand Mission Civilisatrice er forlengst død. Irak og den arabiske våren har drept alle håp om at Midtøsten kan bringes inn i den moderne verden. Blank Slate-synet om hvordan samfunn kan formes og omformes som en leireklump har også (av de fleste) blitt skrotet til fordel for en erkjennelse at historie faktisk er av betydning.
Easterlys nemesis, Columbia-professor og End of Poverty-guru Jeffrey Sachs, begravde omdømmet sitt i de don quijotiske Millenium-landsbyene han skulle bygge for å ende ekstrem fattigdom i Afrika, som er svært kritisk omtalt i denne artikkelen i Foreign Policy. Easterly har selv anmeldt Nina Munks glimrende bok som skildrer Sachs’ Afrikaeventyr fra utopi til fortvilelse. Absolutt ingen utviklingsøkonomer tror på Sachs’ visjon lenger.
Nå er det langt mer måteholdne visjoner som er i vinden, med mye mer fokus på empiri enn teori og hyppig bruk randomiserte kontrollerte studier for å eksperimentere med og identifisere småskala-intervensjoner som kan føre til beskjedne men varige forbedringer – som blant andre økonomene Esther Duflo og Abhijit Banerjee har gått i bresjen for i boken Poor Economics – A Radical Rethinking of the Way to Fight Global Poverty – heller enn kvantesprang à la Sachs. Ironisk nok ble Sachs’ store visjon felt på det tekniske tiltalepunktet at prosjektet var strukturert uten noen mulighet til å måle dets effektivitet.
Mens Sachs ble felt av sin egen hybris, har Amartya Sen i sitt bokessay The Man Without a Plan, kanskje rett i at Easterly på den annen side blir for pessimistisk med sin nærmest tolstojanske avfeining av all planlegning som fånyttes.
The Tyranny of Experts tilbyr ikke noen løsninger på verdens fattigdomsproblemer. Boken gir derimot en mye trengt påminnelse om at det ikke finnes noen enkle løsninger, men mange utilsiktede konsekvenser. Økonomifaget mangler en hippokratisk ed om å først av alt ikke gjøre noen skade. Sånn sett tjener Easterlys bok som en formaning om intellektuell ydmykhet for teknokrater som lett lar seg forlede av hybris. Boken burde være obligatorisk for alle norske utviklings- og bistandsarbeidere. Jeg har dog mine tvil hvor mange som har lest den.
MarkusReitan 