Empire of Tea

Teplantens historie er en fascinerende beretning om møtet mellom imperialisme og kapitalisme i en gryende verdensøkonomi.

Empire of Tea: The Asian Leaf that Conquered the World
Markman Ellis, Richard Coulton, Matthew Mauger
Reaktion Books, London 2015
Anmeldt av: Markus N. Reitan 

 

Ordene imperialisme og kolonialisme har en vond klang i de fleste progressive ører i dag. Det man ofte glemmer er at disse fenomenene var sveiset til hoften med den moderne verdens advent. En råvare symboliserer fremveksten av en global markedsplass, gryende kapitalisme og vestlig – spesielt britisk – politisk, økonomisk og militær overlegenhet kanskje mer enn noen annen. Camellia sinensis. Den mystiske orientalske planten som i løpet av 200 år påtok en kvintessensiell britisk karakter og i dag er verdens mest konsumerte varme drikk. På folkemunne bedre kjent som, Te.

I The Empire of Tea: The Asian Leaf That Conquered The World har Markman Ellis, Richard Coulton og Matthew Mauger, alle fra Queen Mary University i London, gjort en grundig studie av teens historie, fra dens antikke kinesiske opprinnelse til dens globale spredning via europeisk kolonial ekspansjon – en historie hvor militærmakt, kapital og vitenskap går hånd i hånd. Dette er en bok av typen som inneholder veldig mye informasjon om veldig lite. En bok som vil være totalt uinteressant og irrelevant for de fleste, men en perle for de få, især de som betrakter seg som connoisseurer av te.

Den gule keiserens Panacea

Ifølge mytologien ble te først oppdagen av den kinesiske keiseren Shennong (“den guddommelige jordbruker”) omkring 2700 før Kristus. I Lu Yus bok Chajing (Classic of Tea) som ble publisert i 760 etter Kristus – altså 3460 år etter begivenheten skal ha funnet sted – beskrives det hvordan Den gule keisers mindre kjente bror systematisk observerte effekten av 100 ulike urter på sin kropp. 72 av disse var giftige. En av de 28 gjenværende, nemlig te, viste seg derimot å være en Panacea som motvirket all giftstoffene. Detaljene i denne historien lar seg naturligvis vanskelig verifisere. En annen og nyere mytisk fortelling om teens opprinnelse finnes i Nahum Tates dikt “Panacea. A poem upon tea: in two cantos” fra 1701. Her beskrives et sammenstøt mellom gresk-romerske guder i Jupiters palass på Olympusfjellet, hvor gudene konkurrerte om hvem som kunne smykke seg som guden for te. Juno, gudenes dronning, hevdet retten til te som plantenes dronning. Kjærlighets- og skjønnhetsgudinnen Venus mente (i en noe strukket logikk) at te hørte til henne, på grunn av assosiasjonen til ungdom og skjønnhet. Den mer victorianske Cynthia (Artemis), gudinne for fruktbarhet og jomfrudom (blant annet) og beskytter for unge piker hevdet te var propert for kvinner i kyskhetens sak. Sjønymfen Tetis fremla at te burde feires som en av bragdene til handelens kunst, med handel som kjernen til Englands havimperium. Men det kanskje beste argumentet, var det visdomsgudinnen og kunstens sponsor Minerva som la frem, nemlig te som belønnelse og inspirasjonsspire for nitidig intellektuelt arbeid i kunnskapens gruve.

Den første kredible referansen til te som en prosessert drikkevare strekker seg mer enn 2000 år tilbake; til poethumoristen ved keiser Xuans (91-49 f.Kr.) hoff, Wang Baos “Contract for a Slave”, hvor innkjøp av te på markedet i Wuyang beskrives som en av slavens plikter. Men det skulle gå over 1000 år før te nådde europeiske havner. Den første definitive referansen til te – eller som det først ble referert til, Chiai Catai – i europeisk litteratur finnes i andre volume av den veneziske handelsmannen og forskeren Giovanni Battista Ramusios (1485-1557) “Navigationi et viaggi”. Med stor sikkerhet kom ikke den første teen til Europa fra Kina, men fra Japan. Første gang te blir nevnt i en engelsk tekst er i et kapittel “Of the Iland of Japan” i den eventyrlystne hollandske handelsmannen Iohn Huighen van Linschotens bok “His Discours of Voyages into the Easte & West Indies” (1598). Van Linschoten ønsket å emulere portugisernes navigatoriske og kulturelle kunnskap om fjerne land og hav, og kom til å spille en instrumental rolle for åpingen av handelsruter mellom Holland og Japan. Fire år etter van Linschotens bok ble utgitt, ble det Vereenigde Vereenigde ost-Indische Compagnie (VOC) stiftet, med etablering av kommersielt fotfeste i Japan som første prioritet.

Te ble først skipet vestover fra Det fjerne østen i minimale kvanta, men den orientalske drikken ble raskt adoptert i europeisk kosthold og livsstil. Per 1637 instruerte VOCs styre, kjent som Heren XVII, generalguvernøren i Batavia (Jakarta) til å sende med noen krukker kinesisk så vel som japansk te på alle skip som satt seil vestover. Innen et par tiår hadde te også nådd England. I 1658 kunne forretningsmannen Thomas Garway i nyhetstidsskriftet Mercurius Politicus

stolt annonsere for: “Excellent, and by all Physitians approved, China Drink, called by the Chineans, Tcha, by other Nations Tay alias Tee”, til salgs i hans coffee house i London. Som man kan se av Garways annonsetekst, var det på ingen måte klart eksakt hva man skulle kalle denne mystiske Kinadrikken i begynnelsen. VOC adopterte fort “te” eller “thee”. I England var det to konkurrerende uttaler. “Tay” fra fransk, og “tee” derivert fra hollandsk. I løpet av noen tiår samlet britene seg rundt stavelsen “tea” – varianten også Garway foretrakk. Dermed var grunnlaget lagt for at te kunne begynne å oppdage en distinkt britisk kulturform. Som forfatterne skriver, var te “not merely an object of exchange and consumption but a colonizer of tastes and a transformer of its drinkers”.  

Tre nye rusmidler, fra tre “nye” kontinenter

Te ankom ikke de britiske øyer alene, men mer eller mindre samtidig med to andre eksotiske varer på 1650-tallet: kaffe fra Arabia og sjokolade fra Mexico. Det ble følgelig naturlig å forstå disse nye produktene i relasjon til hverandre, og som for alle nye produkter, behøvde brukerne instruksjon. Hollandsk kunnskap var her veiledende for britene. Eksempelvis tropemedisinpioneren Willem Pies i 1658: “They (the Chinese) esteem it (tea) in the same degree as the Mahommedans do their caveah (coffee)”. Naturfilosofen Sir Kenelm Digby observerte fortvilet sine britiske landsmenn la teen trekke for lenge i vannet, slik at vannet trakk inn i seg de jordete delene av urten. Sir Kenelm instruks var klar: “Water is to remain upon it no longer then whiles you can say the Miserere Psalm very leisurely”, hvilket korresponderer til 2-3 minutter må vite. Digbys anbefalning forblir imidlertid kontroversiell. Ingen mindre autoritet på te-spørsmål enn George Orwell for eksempel, råder å la tebladene flyte fritt i tekannen, for å få teen så bitter som mulig.

Te skulle etter hvert bli en konkurrent til sedvanlige britiske alkoholholdige drikker som øl, sider og mjød, samt importert vin og sprit. Men i startfasen forble markedet for te begrenset av elleville priser. Te kunne koste £6 per pund, ekvivalent til £847 i dag. Te var dessuten mange ganger dyrere enn kaffe. I 1663 solgte for eksempel William Elford Coffee House te for 6-60 shilling per pund (60 shilling = £3), mens man fikk kaffe for kun 1-6 shilling. Te begynte derfor sin historie i Europa som en ekstravagant luksusvare, forbeholdt eliten.

Kontakten med te skjedde således først gjennom tre ulike grupper. Virtuosi – vitenskapsmenn nysgjerrige på teens fysiologiske og terapeutiske effekter. Handelsmenn som så i denne eksotiske råvaren en mulighet for profitt. Og hoffrøkener, spesielt miljøet rundt Catherine av Braganza, den portugisisk-fødte hustruen til den restaurerte Stuart-monarken, Charles II. Kongehus-historikeren Agnes Strickland (1796-1874) – en gruppe man aldri kan stole på – påstod til og med at Catherine av Braganza var den som introduserte te til England, men uten noe som helst bevis for å underbygge den feilaktige påstanden. Likevel reflekterer myten Strickland formidlet hvor tett assosiert te og dronning hadde blitt – en assosiasjon som neppe har svekket seg særlig siden. En tidlig te-aficionado som kom i kontakt med te gjennom alle de tre ulike gruppene, var den politiske filosofen John Locke (1632-1704), som var forberedt på å betale i dyre dommer for å importere te av de beste sorter etter sin hjemkomst fra eksil i Holland, da han fant utvalget i England utilstrekkelig sofistikert for sin smak.

Elitenes fascinasjon for te ble lagt merke til, ikke minst i Leadenhall Street – hjem til den mest forhatte institusjon og i sosialister og anti-imperialisters øyne roten til mye av det som er ondt på jord, 1600-tallets vampyrblekksprut, det royalt chartrede most honourable East India Company – EIC. Tidlig britisk kapitalisme på sitt fineste og mest brutale. I dag en anakronisme. Men da selskapet ble grunnlagt i 1600 var kombinasjonen av kapital og krutt som formet kjernen i EICs forretningsmodell dødelig effektiv og innovativ. Fra den neoklassiske mastodonten East India House i London strakk udyrets tentakler seg så langt at EIC på det meste stod for halvparten av verdenshandelen, og ble så mektig at selskapet overskred grensen mellom handel og politikk, som administrator av Britisk India, (før juvelen ble overført til kronen i 1858, etter det indiske mytteriet året før). Og te skulle bli en sentral pillar for EICs makt. I andre halvdel av det 17. århundre var EICs handel hovedsakelig konsentrert om asiatiske silke- og velur-tekstiler samt krydre og sjeldne metaller. Te var for dyrt til at det var noe volummarked å snakke om. Men i 1664 valgte EICs direktørhoff – som alltid med de mest kyniske baktanker – å sende te som gave til sine venner og patroner ved det kongelige hoff. Dette var et klart og tydelig tegn på at direktørene så potensial for et marked i te. På denne tiden hadde EIC imidlertid ingen direkte handelsrelasjoner med Kina, og ble derfor tvunget til å belage seg på import via Holland.

Et taktskifte i importen av te til England skjedde ved inngangen til det 18. århundre. I 1698 hadde en regalt forgjeldet kong William III som en quid pro quo for et lån på £2 millioner, gitt en gruppe velstående handelsmenn et kongelig charter til å forme the English Company Trading to the East Indies – på folkemunne the New company – som en utfordrer til EIC – the Old Company. Dette førte til en kortvarig men intens konkurranse mellom de to foretakene. I utfordrerposisjon besluttet direktørene i the New Company i 1700 å “drive the trade to the utmost”, med særskilt sikte på Kina. Mens EIC kun sendte et skip hvert andre eller tredje år til Kina, og Kina representerte kun fire prosent av selskapets import fra Asia, sendte the New Company 3-4 i året. En stor del av lasten ombord disse skipene var te. Ifølge historikeren K. N. Chauduris beregninger ble 200.000 pund te importert fra Kina i årene 1700-1704. Riktignok var dette lite sett opp mot påfølgende tiår, men det var mer enn den totale importen noensinne frem til 1700, anslått til 150.000 pund.

Da både direktørene i det gamle og det nye selskapet visste verdien av et godt monopol, gikk det ikke lenge før de tok det logiske skritt og slo seg sammen, til the United Company (heretter referrert til som EIC igjen). I april 1702 ble “Instruments of Union” signert. Ikke bare hadde de to kokurrentene monopolisert handelen med Asia, men i løpet av det kommende hundreåret skulle det forente selskapets handel bli nær monopolisert av en vare; te. I 1704 kom fire britiske skip med en gjennomsnittsvekt på 350 tonn og lastet opp med importvarer i Kanton (Guangzhou). I 1799-1801 ankret derimot intet mindre enn 54 britiske skip i Perlefloden, denne gang skip som veide i gjennomsnitt 1.100 tonn.

Botanisk imperialisme

Selv om te begynte å ankomme Europa i stadig større kvanta, forble kunnskapen om produktet lav. Dette skyldtes i stor grad at få europeere hadde vært dypt inne i Kina og sett i detalj hvorledes teen ble tilvirket. Kinesiske myndigheter var svært så proteksjonistiske og hemmelighetsfulle – teproduksjonen i landet var dessuten helt og fullt under keiserlig kontroll. For å få innsikt trengte man tilstedeværelse på bakken lokalt. En av de første europeerne som fikk besøke kinesiske teplantasjer var den franske jesuitten Louis-Daniel Le Comte (1655-1728). I sine Mémoires de la Chine kategoriserte Le Comte to typer teblader nomenklaturisk assosiert med sine respektive opprinnelsessted, Thee Soumlo (grønn) og Thee Voüi (svart).  Omtrent samtidig beskrev presten John Ovington (1658-1731) i “An Essay upon the nature and qualities of tea” (1699) at det fantes to ulike varianter av grønn te, bing og singlo, og en “rød” te, bohea. Hverken Le Comte eller Ovington kom imidlertid helt til roten av teplantents mystikk. De hadde selvsagt rett i at man kan drikke både grønn og svart te, men kommer de fra samme eller ulike planter? Det spørsmålet skulle ikke botanikere få endelig svar på før langt inn i det 19. århundre.

Imperialismens tidsalder og den vitenskapelige revolusjon var to samtidige historiske fenomener, med ikke rent lite interaksjon mellom hverandre. Etter Nikolas Kopernikus fyrte av startskuddet for Den vitenskapelige revolusjon med publiseringen av De revolutionibus orbium coelestium (Om verdenshimmellegemenes bevegelser) i 1543, ble det gradvis satt i gang et monumentalt program for å klassifisere og kategorisere hele den naturlige verden. Som en del av det arbeidet var man pent nødt til å reise ut og oppdage verden. Te er et eksempel. Selv en fremragende botaniker som Carl Linnaeus (1707-1778) kunne ikke klassifisere teplanten fra sitt elfenbenstårn i Uppsala – han trodde feilaktig at det fantes to separate teplantearter, Theæ Bohea og Theæ viridi. Hans forskning var helt avhengig av EICs kolonial-kapitalistiske geskjefter. Botanikeren James Cuninghame som var med EIC som skipsdoktor til Kina rundt år 1700. Fra “Tea Island” i Zhoushan sendte han førstehånds rapport tilbake til London om at alle tesortene kom fra samme plante, men at “the season of the year and the soyl makes the difference when it comes to the 3 sorts of tea commonly carryd to England”. Først da plantejegeren Robert Fortune (1812-1880) hadde den gode lykke av å få tilgang dypt inn i det kinesiske innlandet i 1840-årene ble Cuninghames sannhet endelig bevist. I vitenskapshistorikeren Londa Schiebingers ord: “botany – expertise in bio-prospecting, plant identification, transport and acclimatization – worked hand-in-hand with european colonial expansion”.

Historiker Richard Dayton hever at ideologien om agrikulturell utvikling var fundamentalt for blomstringen til det britiske imperium – vitenskapelig imperialisme. Å importere te fra Kina hadde flere logistiske, politiske og ikke minst økonomiske bakdeler. Ideen om å dyrke frem te i Europa eller noen oversjøisk koloni var derfor appellerende. Linnaeus forsøkte i 15 år å få en teplante han hadde fått bragt fra Kina via britiske venner til å blomstre i Linnéträdgården i Uppsala, men eksperimentet var forgjeves. Den første europeer som fikk en teplante til å blomstre var hertugen av Northumberland i 1771, men ei heller han kom noen vei med teproduksjon. Som forfatterne skriver, gjennom hele det 18. århundre nektet teplanten å underkaste seg for den epistemologiske autoriteten til kunnskapens imperium. Hollenderne forsøkte fånyttes å kultivere te på Java, og portugiserne etablerte en teplantasje i Rio de Janeiro, hvor planten lot til å akklimatisere seg, men teen den produserte var udrikkelig.

Svaret skulle derimot finnes i kronjuvelen til det britiske imperiet, India. Qing-Kina forble tåkelagt i mystikk selv et hundreår etter regulær teimport fra Midtens rike begynte. Utenlandske handelsmenn, EIC inkludert, var underlagt restriktive begrensninger – alt annet enn frihandel. Britenes økende appetitt for te innebar dessuten at stadig mer hard valuta gikk fra London til Kanton. En uholdbar handelsbalanse i Storbritannias disfavør. Ikke minst var det en kostbar logistikkutfordring å frakte te hele veien fra Kina rundt Afrika og opp Atlanteren til Europa. India lå både nærmere Europa, var i langt større grad underlagt England, og hadde potensielt jordsmonn, klima og topografi egnet for tekultivasjon.

The Mighty Assam

Historien om hvordan teproduksjon i India slo rot illustrerer begrensningene med 1800-talls kommunikasjonsteknologi. Den skotske offiseren og eventyreren oppdaget viltvoksende teplanter i Assam-provinsen i 1823. Men da han døde innen ett år, feilet denne sensasjonelle nyheten å spre seg. Så sent som 11 år senere rådet Indias generalguvernør W. C. Bentinck å importere te fra Kina for å kultivere i India med assistanse fra kinesisk ekspertise. Kanonbåtkommandør Charles Bruce hadde derimot fulgt i sin bror Roberts fotspor, og i 1836 ble han fristilt fra tjeneste for å bli teplantasjeinspektør i Assam. Kun tre år senere, i januar 1839 kom de første kassene med Assam te for salg på EICs auksjon i London. Dette åpnet et nytt kapittel i teens historie. Te, hittil betraktet som en kinadrikk og importvare, ble nå en intern råvare i imperiets økonomi. Det betød slutten for Kanton-systemet, (som man løst kalte kinesisk dominans over verdens temarked). For takket være den indiske teens mørke farge, delikate aroma og intense smak, ble kinesisk te helt utkonkurrert. Storstilt skipning av indisk te til Storbritannia tiltok på 1850-tallet, og innen 35 år passerte indisk teeksport Kina. Etter grossistmagnaten Thomas Lipton i tillegg satte igang produksjon og eksport av te fra Ceylon (Sri Lanka) 9 1884, sank kinesisk teeksport til Storbritannnia i en periode på begynnelsen av 1900-tallet null komma niks.

Forekomstene av te i Assam gav dessuten et glitrende rasjonal for annektering av provinsen, slik det på 1860-tallet også ble for Darjeeling-distriktet i åsene opp mot Himalaya. Med moderne britisk teknologi ble teproduksjon industrialisert. Det ble innført kontraktstjenerskap for lokalbefolkningen. Dette, ifølge Robert Fortune, gav de innfødte muligheten til å bli sivilisert gjennom deltagelse i dannet britisk tedrikking, og således bli transformert fra bakvendthet til middelklasse-innbyggere av det britiske imperium.

Te var blitt en integral spake i imperiets Grand Strategy. Det ble demonstrert, ikke bare i India på 1830-tallet, men også i Kina på 1840-tallet og Amerika på 1770-tallet. Forfatterne gjør her en fremragende jobb med å beskrive hvordan to av de mest famøse episodene i det britiske imperiets historie er koblet sammen gjennom te. Amerikas løsrivelse og Den første opium-krigen. Boston Tea Party i 1773 er utvilsomt den historiske episoden mest assosiert med te av alle – selv om hendelsen først ble gitt dette navnet på 1830-tallet. Etter Syvårskrigen så en forgjeldet britisk regjering seg nødt til å ilegge høyere skatter på britiske goder til de amerikanske koloniene, som til det hadde kunnet konsumere britiske varer tollfritt. Med the Stamp Act i 1765 måtte alle juridiske dokumenter i koloniene skrives på papir stemplet i London, før Townsend Acts (navngitt etter finansministeren som foreslo dem) ila toll på en rekke varer. Disse tiltakene var så upopulære blant subjektene i de 13 koloniene at Townsend-tollene raskt ble reversert. Alle uten én, tollen på te. Dette var den ene varen London resonnerte at de amerikanske subjektene ikke kunne klare seg uten, og var villig til å ofre sin frihet for. Analysen viste seg feil.

Imperiets opium

Det britiske imperiet gikk på et forsmedelig nederlag i Amerika. Derimot gikk det langt bedre i Asia. For te var nemlig ikke den eneste råvaren høyere makter hadde velsignet Britannia med i India. Det var også en annen plante, som kunne stimulere de som nøt den med langt mer bedervende effekt enn te; nemlig opium. Qing-dynastiet hadde bannlyst all import av opium i 1729. Men mellom 1770 og 1800 ble volumet av opium solgt til Kina likefullt firedoblet, takket være taus aksept fra lokale bestikkelige styresmakter. Etter slaget ved Plassey i 1763, fikk EIC monopol på opiumhandel fra Nawaben av Bengal. I kjent britisk stil ble det dannet et komplekst finansieringssystem. Lite hard valuta forlot Kina. Istedet betalte tradere inn sølvvaluta reist fra opiumssalget direkte inn til EICs kasse i Canton, i retur for vekselssedler innløsbare i Calcutta eller London, (som de enten sjekket ut eller brukte som kreditt for å kjøpe mer opium). EIC brukte så sølvet til å kjøpe te fra kinesiske tehandlere. Slik ser vi at oversjøisk handel i høyeste grad var med å utvikle Londons posisjon som et globalt finanssentrum. Innen 1830-årene var britisk teimport fra Kina effektivt finansiert av opiumeksport til Kina.

I 1839 hadde kinesiske myndigheter fått nok av opium-rus og slo omsider hardt ned på salg av rusmiddelet. Store beholdninger ble konfiskert og ødelagt. En slik grov provokasjon og overtredelse av britiske frihandelsinteresser kunne London selvsagt ikke akseptere. Statsminister Palmerston sendte sporenstreks en ekspedisjonsstyrke østover, som innen sommeren 1841 hadde tatt Shanghai og hadde veien åpen til Beijing. Sommeren etter var den første opiumskrigen over, og britenes soleklare seier manifesterte seg i Nanking-traktaten, som åpnet fem havner for britisk handel, endte de kinesiske hong-tradernes monopol og overgav Hong Kong til Storbritannia. Slik fikk man, som forfatterne beskriver best på engelsk: “the perpetuation of a system of money laundering by which the profits of the opium trade were superficially cleansed – ethically, morally, politically – through the sanative leaves of Chinese tea.”

Hva kom først: Høna eller egget? Te eller porselen?

Te gjorde ikke sitt inntog til Europa alene. Men sammen med sin siamesiske tvilling, porselen. Porselenimport predaterte faktisk den første teimporten, og alt kom fra Kina. Samspillet mellom te og porselen er klassisk høna og egget. En skulle kanskje intuitivt tro at det oppstod et marked for porselen, for å ha noe å ha teen i. Men kronologien tyder  på at det var vel så mye, om ikke mer, tilfellet at te gav porselenet en funksjon – en praktisk-, utover en rent estetisk funksjon. I Kina går porselen helt tilbake til slutten av Song-dynastiet omkring 1200-tallet. Som med te, vernet kineserne vel om sine hemmeligheter. Ingen europeere forstod bæret av hvordan de laget dette keramiske materialet, som holdt en helt annen kvalitet enn noe kjent i den gamle verden. Kinesisk porselen var både hvitere og blankere, lettere og hardere enn vestlig keramikk – som sådan en tidlig “disruptiv teknologi.” Det første porselenet som nådde Europa kom via indirekte ruter, trolig via Silkeveien og reflekterte osmanske smaker. senere på portugisiske og nederlandske skip. I Kinas porselensentrum, Jingdezhen, ble det produsert mer enn tre millioner gjenstander hvert år, som ble eksportert over hele verden. Porselen meldte ankomst i England tidlig på 1600-tallet, hvor det raskt ble et statussymbol i aristokratiske kretser. For eksempel  Grevinnen av Arundel (1582-1654), hvis samling av blå og hvit kraakporselen og hvit blanc de Chine var særs u courant. Således kom porselen til å bli spesielt assosiert med den feminine elite, representert blant andre av Mary II og Sarah Churchill, hertuginnen av Marlborough. Selve markedet for porselen derimot, ble nøye kontrollert av EICs stødige (maskuline) hånd.

Porselen er skjørt og tungt, men derimot immunt mot vannskader. Importen av porselen økte kraftig. Med det økte også europeernes interesse for å forstå hvordan kineserne tilvirket dette merkverdige materialet. Med den kollektive innsatsen til hele opplysningstidens Europa var det bare et tidsspørsmål før kinesernes hemmelige porselenkode ville knekkes. Den første som fikk gjennombrudd, var regenten av Sachsen, Frederick Augustus I, (blant enkelte kanskje bedre kjent som August II av Polen eller rett og slett August den sterke), hvis Königlich-Polnische und Kurfürstlich-Sächsische Porzellan-Manufaktur startet produksjon av Meissenporselen i 1710. Mye av grovarbeidet hadde riktignok blitt lagt ned av vitenskapsmannen Ehrenfried Walther von Tschirnhaus. Den kritiske suksessfaktoren for tilvirkningen av porselen var oppdagelsen av kinesernes hemmelige saus, mineralene kaolinitt og petuntse. Produksjonen av Meissenporselen har pågått uavbrutt siden den gang, men etter det første gjennombruddet spredte porselenproduksjonen seg raskt til andre deler av kontinentet. Spredningen ble godt hjulpet av jesuitt-misjonæren Francois Xavier d’Entrecolles avsløring av Jingdezhen-systemet, som ble skrevet i 1712, og omsider publisert i 1735. Innen 1760 hadde det åpnet mer enn 30 porselensfabrikker i Europa. I England åpnet de først på 1740-tallet, før porselenkunsten senere på 1700-tallet ble perfeksjonert i Derby og Stoke av de to navnebrødrene Josiah Spode og Josiah Wedgwood.

Te var en av de første internasjonale varene som ble gjenstand for massekonsum i et industrialiserende England som ledet an fremveksten av en globalisert verdensøkonomi. Innledningsvis var te en luksusvare for eliten, men spredte seg raskt til alle samfunnslag. Den legale importen av te til Storbritannia doblet seg hvert tyvende år i det 18. Århundre og prisene falt. Te gikk fra luksusvare til folkevare. Selv arbeiderklassen begynte å drikke te, som var oppsiktsvekkende på den tiden. Friedrich Engels noterte seg at til og med de fattigste irske industriarbeiderne i nord-England hadde kjøkken utstyrt med en tekjele på 1840-tallet. “Where no tea is used, the bitterest poverty reigns,” konkluderte Marxismens medgrunnlegger. Te ble en substitutt for sprit av  lavere kvalitet. Som den økonomiske historikeren David Macpherson (1746-1816) oppsummerte globaliseringens paradoks: “we are so situated in our commercial and financial system, that tea, brought from the eastern extremity of the world, and sugar, brought from the West Indies, and both loaded with the expenses of war freight and insurance, and charged with duties equal to, or exceeding, the whole value of the articles, compose a drink cheaper than beer, made of barley and hops growing in our own fields.”

Imperiets fall, teposens triumf

Te ble etterhvert en så integral del av britisk nasjonal karakter at det er sagt at den 18 år gamle Dronning Victoria ved tiltredelsen i 1837 sa: “bring me a cup of tea and the Times.” Det er neppe helt sant, men det vi vet er at tekonsumet per innbygger i Storbritannia i det halve århundret etter Victorias kroning økte med tregangeren fra 1,48 pund per år til 5,0 pund per år, og er på omtrent samme nivå i dag. Under andre verdenskrig var te en så sentral innsatsfaktor i krigsinnsatsen at matminister Frederick Marquis, 1st Earl of Woolton i april 1940 annonserte nasjonaliseringen av hele tehandelen. I god britisk stil var kriseplanene for en slik eventuell nasjonalisering utarbeidet allerede i 1937. Myndighetene var sterkt bekymret for konsekvensene av knapphet i forsyningen av nasjonaldrikken under krigstid. Det ble innført rasjonering, med ukentlige rasjoner på to unse, som innebar en nedgang på ⅓ fra gjennomsnittlig førkrigsforbruk. For militæret organiserte The Empire Tea Bureau et Tea Car Service, som forsynte britiske soldater med te hvorenn de befant seg, på frontlinjene fra Dunkirk til Alamein eller på hjemmefronten under Blitzen. Besværlig ble det likevel, da japanernes okkupasjon avskjærte all teimport fra Det fjerne østen i 1942. Men britenes strategiske posisjon i den internasjonale tehandelen ble likevel styrket etter det spirende FN gav britiske styresmakter mandat til å ta kontroll over hele den globale tehandelen og forsikre rettferdig fordeling av teforsyningen til alle allierte og nøytrale hender. Ipso facto, da krigen var over, var den globale tehandelen blitt monopolisert av Storbritannia.  

Terasjoneringen endte i 1952. I 1956 nådde tekonsumet en all-time-high på 2,88 unser per uke, tilsvarende drøye 9 pund per år. Det er kanskje en dypere symbolikk i at britisk tekonsum kulminerte i samme år som et av imperiets siste krampetrekninger; Suez-krisen. I alle tilfeller gikk teforbruket inn i en lang sekulær nedgangstrend etter Suez, og sank med 60 prosent frem til slutten av århundret.

I takt med at britene drakk mindre og mindre te, drakk de mer og mer av den fra poser. Teposen var en typisk amerikansk oppfinnelse i dens triumf av kostnadseffektivitet over kvalitet. Teposen så dagens lys i USA tidlig på 1900-tallet, men kom ikke til Storbritannia før i 1953. Avisen Manchester Guardian (i dag kun kjent som The Guardian) ønsket nyvinningen velkommen med følgende satirevers: “Of tea alone Great Britain brags; Americans have not a clue. Americans make tea with bags.” Allerede i året britene måtte gi slipp på India, drakk 35 prosent av amerikanske tedrikkere sin te fra poser. I Storbritannia holdt andelen seg under en prosent helt til 1960, men deretter økte poseteandelen jevnt og trutt. I 2013 drakk hele 91 prosent av britiske tedrikkere posete. Tross tilvirkningskostnaden for selve teposen, har teposer en viss økonomisk logikk. I løsvekt gir ett pund te cirka 200 tekopper, men i poser blir samme vekt til 300 tekopper. Men på den annen side er det strengt tatt ikke snakk om ekte te lenger. Snarere er teposenes innhold residualer og restavfall som blir til overs etter produksjonen av løsvektste. Det vil ikke være noen overdrivelse å si at det britiske imperiet ble bygget på te, i løs vekt, og falt på posete.

Men selv om mesteparten av teen drikkes fra poser i dag, er te trolig den drikken det drikkes mest av i hele verden, anslagsvis tre milliarder kopper per dag, nesten en halv kopp per menneske på kloden. Riktignok, om man måler i vekt eller penger, er kaffe verdens fremste varmdrikk. Euromonitor anslo det globale markedet for varme drikker til 138 milliarder dollar i 2013, hvorav kaffe stod for 80 milliarder dollar og te for 40. Tilsvarende ble det solgt 4,8 millioner tonn kaffe, og kun halvparten så mye te, 2,4 millioner tonn. Men om man konverterer disse størrelsene til liter, svarer det til 290 milliarder liter te mot bare 162 milliarder liter kaffe.

Teens historie viser således hvordan imperialisme og kapitalisme var to sider av samme sak under tilblivelsen av en globalisert verdensøkonomi. Etter den industrielle revolusjon har en friere markedsøkonomi dominert av private foretak tatt over, mens imperiale institusjoner som East India Company har blitt kastet på historiens skraphaug. Men den imperialistisk-merkantilistiske fase var et naturlig om tidvis brutalt kapittel på veien til en moderne økonomi, som det er vanskelig å se noen vei rundt. For de som plukker teen har uansett lite forandret seg siden 1800-tallet. Tross industrialisering og digitalisering; te blir fortsatt håndplukket, noe som er utmattende, repetetitivt fysisk arbeid som krever både flittige hender, hurtighet og utholdenhet. De som gjør denne jobben lever fortsatt i full misere; med elendige arbeidsforhold, lave lønninger – omkring en krone timen for teplukkere i Assam, begrenset organisering, eksponering for giftige sprøytemidler, ubehandlede arbeidsskader, etnisk diskriminering, seksuell trakassering, barnearbeid og hele pakken av elendighet. Men, det er lite som taler for at disse uheldige menneskene ville hatt det noe mindre ille dersom britene ikke hadde funnet teplanten i Assam-provinsen på 1830-tallet og te ikke hadde blitt en sentral handelsvare i den gryende verdensøkonomien. Da teproduserende regioner som Assam har lite annet å by på som verdensøkonomien er villig til å betale for, er det vel så sannsynlig at befolkningen i disse områdene ville vært enda fattigere uten teproduksjonen.

Å bebreide historien har uansett lite for seg. Imperialisme var ikke som Lenin sa den høyeste form for kapitalisme, men et steg på veien til kapitalisme. Det er i denne konteksten man må se teens historie, fra merkantilistisk handelsvare, til verktøy i imperiets grand strategy, og i moderne tid en global masseforbruksvare. Gjennom kolonisering av landene i Det fjerne østen, koloniserte teplanten drikkevanene til innbyggerne i Vesten.